Mesteren
Mesteren.

Film: I “Mesteren” har Søren Malling en intensitet og dybde som er få skandinaviske skuespillere forunt

Vi blir introdusert for et glamorøst og tiltalende, men kanskje litt overfladisk kunstmiljø, ja for ikke å si univers.

I forbindelse med at Oslo Pix gikk av stabelen for første gang noensinne, søkte jeg om akkreditering og skrev en sak om festivalen for VårtOslo. En av filmene jeg så var «Mesteren» («Rivalene» på norsk) – en film om kunstmiljøet i København.

Filmen handler om en fiktiv, åpenbart meget stor kunstner fra Danmark. Vi blir introdusert for et glamorøst og tiltalende, men kanskje litt overfladisk kunstmiljø, ja for ikke å si univers.

Innenfor Simons (Søren Malling) “fire” vegger – et enormt bygg regissøren bevisst bare lar oss se deler av, med store, lyse rom, flere atelierer og spisesaler – skjer det noe døgnet rundt. Unge kunstnere som hjelper Simon med å fullføre alle sine prosjekter (de fleste er store og krever kunstnere som produserer hans visjon), og med slåbrokk og vinglass vandrer Simon rundt i sitt egne “The Factory” (Warhol) mens kona tar seg av det praktiske.

Simon, virker det som, er ikke i stand til å gjøre noe annet enn å tenke på sin egen kunst, og er helt vill, sær og vanskelig å ha med å gjøre.

Så dukker rivalen opp

En dag dukker sønnen hans, Casper (Jakob Oftebro), opp på døren. De har ikke sett hverandre på mange år (faren dro før moren døde), og når Casper i tillegg dekker hele den ene veggen Simon har utsikt mot fra stuen, med et stort stykke urban grafitti, rabler det for Simon, som selvfølgelig knapt anerkjenner grafitti som kunst i det hele tatt.

Det blir heller ikke bedre av at alle de hippe kunstnerne vet hvem Casper er, at han er enorm i utlandet på grunn av sin Banksy-lignende kunst, og at det unge, vakre sidespranget til Simon – som jobber der – får sansen for Casper. Jeg skal ikke nevne alt som skjer, leseren skjønner greia. Det blir et lurveleven og et drama uten sidestykke. Hysterisk og velgjort.

Intensitet og dybde

Selv om Oftebro kanskje har flere replikker og skjermtid, er det Malling som driver filmen. Han fremviser, i denne filmen, en intensitet og dybde som er få skandinaviske skuespillere forunt. Ane Dahl Torp blekner i skyggen hans, selv om hun gjør en god jobb.

Det som trekker opp er hvor lekker filmen ser ut rent visuelt, proft den er utført tempomessig, godt manuset er skrevet, og dype karakterene er.

Det er også flust av gode og morsomme observasjoner og betraktninger om det på mange måter myteomspunnede kunstnermiljøet, med alt det innebærer av festing, fri kjærlighet og narsissisme (alt dette blir satt på spissen i filmen, og det funker).

For enkelt plot

Det som trekker ned er at den ikke har et virkelig godt plot. Det er utelukkende en dramafilm hvor to karakterer med ulik oppfatning av en situasjon møtes, og krangler om dette, samtidig som det skjer mye annet drama.

Og det kan fungere, siden det skjer i virkeligheten. Men for at en langfilm skal få 8/10, må den i mine øyne ha en handling og/eller en slutt som får deg til å tenke mer enn denne.

Derimot er det som nevnt god underholdning, og jeg ser den lett igjen om noen år (kanskje mye fordi jeg liker miljøet filmen utspiller seg i).

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer