Thea var lei av å spille søt jente. I høst er hun viking på Netflix

Pass deg for Oslos eget Loch Næss-monster.

The Sofie Loch Næss, som bor på Tøyen, hadde hovedrollen i ungdomsfilmen "Natt til 17". Her spiller hun den søte jenta som to gutter kjemper om.

I høst herjer Thea Sofie Loch Næss skjermene våre som krigersk viking i Netflix-serien The Last Kingdom. Som om det ikke er nok er hun også aktuell som rosablogger i en ny norsk krimserie i 2019, komplett med fake lepper og rumpe.

Vi tar en prat med henne om alt fra barndommen som datanerd og blogger, til Netflix, Gressholmen-kaniner, kroppspress og dialektcoaching. Viking-Thea snakker nemlig britisk med norsk aksent. Og hvorfor heter hun Loch Næss, egentlig?

— Natt til 17. endret alt

— Husker du spesifikt når du fant ut at du ville bli skuespiller?

— Den første skuespillerjobben fikk jeg når jeg var ni år gammel. Da tenkte jeg, "This is it, dette må jeg gjøre". En god venn av mamma hadde regi på Hotel Cæsar. Så trengte de en jente, og det var meg.

• LES OGSÅ: Osloelever streiket fra skolene sine og gikk i miljødemonstrasjon utenfor Stortinget

— Etter det gjorde jeg statistjobber og kortfilmer. Så fikk jeg hovedrollen i Natt til 17. når jeg var 16, og da begynte ballen å rulle.

— Jeg tror Natt til 17. endret alt, egentlig. Jeg  fikk et nettverk og har fått flere jobber via Natt til 17. Den åpnet veldig mange dører, selv om jeg kanskje ikke helt så det da.

— Nå tenker jeg, "Tenk hvis det ikke hadde skjedd!"

• LES OGSÅ: Grønland i mitt hjerte

— Gjenkjennes du på gata?

— En sjelden gang. Etter Natt til 17. ble jeg det mye, men nå begynner jeg å bli gammel! Neida...

Levde som Oslo-nomade

— Du ble født i Kristiansand, men kom til Oslo allerede som treåring. Hvor i Oslo hører du til?

— Da jeg var 17 hadde jeg flyttet 17 ganger i mitt liv. Kringsjå, mange ganger på Tåsen, Vålerenga, St. Hanshaugen, Bislett, og mange ganger på Nordstrand. Nå bor jeg på Tøyen, men rett under Botanisk hage, så det er alltid Grønland jeg forholder meg til.

• LES OGSÅ: Café Central Park har ikke blitt helt som først tenkt, den er blitt mye bedre

— Jeg har unge foreldre som ikke var kjærester og som aldri har giftet seg. Det har vært veldig sånn at mamma eller pappa har fått nye kjærester, så har det blitt slutt, så nye kjærester igjen. Jeg bodde annenhver uke hos hver av dem frem til jeg ble 18. Så det har vært en evig rotløshet.

— Hvor gamle var foreldrene dine når de fikk deg?

— Mamma hadde akkurat blitt 18 når hun fikk meg og pappa var 24. Jeg er ikke et planlagt barn!

Syntes koding var gøy

— Mamma gikk på videregående og pappa prøvde å finne ut hva han skulle. Jeg tror alt falt litt på plass når de fikk barn. Det var da han begynte å studere IT, så han er datanerd.

— Du har valgt en litt annen vei enn datanerd selv, føler jeg?

— Når jeg var liten pleide jeg og pappa å sitte på hver vår datamaskin. Han med WOW [spillet World of Warcraft, journ.anm.] og jeg med The Sims, mens vi spiste polarbrød og drakk Capri Sun som vi hadde kjøpt over svenskegrensa.

• LES OGSÅ: Ja til pils i parken

— Jeg syntes koding var gøy. Da jeg blogget designet jeg bloggen selv.

— Men nei, jeg visste alltid at det var skuespiller jeg ville bli. Jeg er nok altfor rastløs til å sitte foran en dataskjerm hele dagen. Tankene mine går alle andre steder.

Hvorfor Loch Næss?

— Loch, det høres veldig skotsk ut?

— Det er ikke noe skotsk der, faktisk. Pappa er fra Søgne og heter Loch til etternavn, og mamma er fra Kristiansand og heter Næss til etternavn. Dermed ble det Loch Næss.

— Du hører sikkert Loch Ness-vitser hele tiden, og jeg antok at du var skikkelig lei dem. Men så oppdaget jeg at du har et firma som heter Loch Næss Monsteret. Går du aldri lei?

— Det er jo tross alt det jeg heter og jeg skal jo hete det lenge — forhåpentligvis. Så da er det jo bare kjedelig for meg om jeg blir lei av mitt eget navn, hehe. Og jeg er faktisk glad i navnet mitt! Takk mamma og pappa.

— Og folk nevner det faktisk ikke så mye. Jeg tror alle tenker litt som deg: «Du har sikkert hørt det før».

— Når det gjelder Loch Næss Monsteret, er det bare mitt enkeltmannsforetak som jeg trenger for å sende fakturaer og slikt. Og når du lager enkeltmannsforetak i Norge må det inneholde etternavnet ditt. Så da ble det Loch Næss Monsteret.

Netflix-innspilling i Budapest

— Loch Næss-monsteret har vært mindre synlig i det siste?

— Jeg har gjort en TV-serie i Budapest som heter The Last Kingdom, som jeg begynte på i oktober. Det er en britisk serie som produseres av Netflix. Den er akkurat ferdig, så den kommer til høsten.

— Den handler om «Danes versus Saxons». Altså da vikingene kom til England og kampen og hvem som skulle ha makten.

— Hvem spiller du i serien?

— Jeg spiller en slags viking. Jeg vet ikke hvor mye jeg har lov til å si, så la oss si viking...

— Det er en karakter som er veldig, veldig langt fra det jeg har gjort før, og det har vært utrolig deilig å få spille noe annet enn ”søt jente”. Å virkelig gå til ekstremen, hvor jeg har sloss og drept og ridd på hest. Utfordrende, men deilig.

Fra viking til rosablogger

— Jeg er også med på Wisting, den nye TV-serien basert på Jørn Lier Horst-bøkene om politietterforsker William Wisting. Det er en krimserie vi holder på å spille inn som jeg tror kommer i løpet av vinteren eller våren 2019.

— Der spiller jeg en rosablogger. Det syntes jeg også var utfordrende på en annen måte enn å spille ond viking. Fra, "Men jeg bruker ikke sminke!" til å plutselig ha på lepper, fake rumpe og øyevipper! Jeg bruker seldom mye sminke, og plutselig er det sånn, "OK, nå må jeg bære kroppen min på denne her måten".

— Men jeg er veldig glad for at jeg fikk gjøre to roller som er såpass forskjellige fra hverandre, og ikke minst veldig forskjellige fra vanlige Thea.

— Det er jo det som er så fantastisk med dette yrket, at man får utforske forskjellige mennesker og personer. Ikke bare være Thea hele tiden. For å klare å gjøre en troverdig rolletolkning må man åpne øynene og forsøke å forstå de som lever annerledes enn deg, mener jeg.

— Vi trenger sunne forbilder

— Jeg kjente også at jeg var veldig glad for at jeg ikke fortsatte bloggingen min som 14-åring.

— Jeg synes folk må få gjøre det de vil, men jeg tenker også at det er viktig... Jeg husker når jeg selv vokste opp. Man ser jo opp til forbildene sine. På Wisting bruker jeg to timer minst i sminkestolen hver morgen, og jeg synes det er synd hvis unge som vokser opp i dag tror at det må se slik ut. For det er jo ingen som ser sånn ut, egentlig.

— Vi trenger sunne og gode forbilder. Folk må få gjøre det de vil og jeg synes det er kjempegøy med sminke selv. Men jeg håper at vi kan lære oss at kroppene våre er fine uansett hvordan de ser ut, at man ikke trenger å operere eller sminke seg for å føle seg ”bra” eller ”verdifull”. For det kommer innenfra, enn så vanskelig det kan være å kjenne på...

Mogadishu, Minnesota

— Du skulle også med i en HBO-serie, som det ikke ble noe av?

— Jeg gjorde den HBO-piloten, til serien Mogadishu, Minnesota. Det føltes litt som å leve i limbo. Jeg fikk ikke gjøre andre jobber på et halvt år mens vi ventet på svaret, så tiden gikk med til å jobbe på barneskole og gå rundt og vente på beskjeden om livet skal endres eller ikke.

— Så tenkte jeg at enten vil livet forandre seg og jeg får spille hovedrolle i USA, ellers vil alt gå tilbake til slik det var før. Da er man jo en struggling actress som prøver å få seg jobb.

Sabotert av Trump

— Så kom Trump, og da ble det ikke noe av. Det er ingen som har gått ut og sagt det eksplisitt, men serien handlet tross alt om det somaliske miljøet og muslimer. Hele det politiske landskapet endret seg, og plutselig ble det mye farligere å lage den TV-serien.

— Selv om HBO har veldig kred på kontroversielle temaer, hvis det ble gjort en liten feil i serien kunne det vært med på å skape mer ubalanse i et allerede vanskelig politisk landskap å bevege seg i.

— Men jeg syntes og synes faktisk serien var enda mer aktuell etter Trump. Jeg synes at vi mer enn noen gang trenger å se og forstå at folk med annen religiøs bakgrunn og folk fra andre kulturer er de samme som oss, er like mye verdt og fortjener den samme respekten og mulighetene.

— Og hvem er egentlig «oss»? Det som hadde vært fint med serien var at vi kunne slutte å si OSS og DEM, men heller VI! Mer medmenneskelighet og kjærlighet og forståelse!

— Natt til 17. med to ungdommer med somalisk innvandrerbakgrunn, serien Mogadishu, Minnesota. Henger dette sammen, på en eller annen måte?

— Det er faktisk helt tilfeldig! Jeg skjønner absolutt at det kan se ut slik, men det er ikke noe jeg aktivt har gått inn for. Jeg vet ikke om HBO så Natt til 17. heller.

Britisk med norsk aksent

— Hva skjer fremover?

— Wisting er ferdig i oktober, tror jeg. Da skal jeg rett til Svalbard for å gjøre en pitteliten rolle i en amerikansk film, og så tenker jeg meg kanskje en tur til LA etter det. Det er skuespiller jeg vil være og bli. Poenget med LA er å se det an litt når Netflix-serien er ute, dra på auditions, møte folk, og jobbe med den amerikanske aksenten.

— Er det vanskelig å lære seg en ny aksent på den måten?

— Noen ganger har man en dialektcoach. Jeg har hatt det før. I Netflix-serien snakker jeg britisk med norsk aksent og i Mogadishu, Minnesota snakket jeg med amerikansk aksent.

— I starten syntes jeg det var kjempevanskelig med den britisknorske engelsken. Det føltes feil, for "jeg vil jo snakke britisk, ikke dårlig britisk!". Men så er det bare å gi seg hen.

Forelsket i Oslo

— Hva betyr Oslo for deg?

— Jeg elsker Oslo! Når jeg flyttet hit som liten tviholdt jeg veldig lenge på at jeg skulle flytte tilbake til Kristiansand når jeg en gang ble 18. Men når jeg ble litt eldre skjønte jeg at «Nei, nei, Oslo er en fantastisk by».

— Du har marka, du har fjorden og øyene, masse skjer i sentrum, og jeg kan nesten gå overalt. Og nå har jeg fått meg sykkel – som er himmelsk, bortsett fra bakkene da... hehe.

— For meg som reiser veldig mye og bor andre steder, føles Oslo som en veldig bra by som det ikke er så vanskelig å dra fra, men heller ikke vanskelig å komme tilbake til. Det hender at jeg tenker at det blir deilig med avbrekk, men samtidig kommer jeg tilbake og tenker, "Åh, denne fine lille byen, så avslappende".

Savner Gressholmen-kaninene

— Hvor vanker du helst i Oslo?

— Det blir jo mye Grünerløkka, St. Hanshaugen, Torggata, Bislett og Grønland, hvor jeg alltid handler masse gode grønnsaker. Og i sommer har det jo blitt masse bading. Da har jeg vært mest på øyene og Sørenga.

— Av øyene er Gressholmen min favorittøy, tror jeg. I sommer var første gang jeg var der siden jeg var liten. Jeg husker at jeg elsket å se på kaninene. Det var fint å oppdage øya på nytt som voksen, dog uten kaninene.

— Ellers vil jeg anbefale KUMI (Schweigaards gate 56), de lager veldig god mat og kjempegod brunsj. Så er jeg veldig glad i sushi på Kamai (Korsgata 25). Det er hyggelig å spise pasta på Trattoria Popolare (Trondheimsveien 2). Så har de veldig godt, litt dyrt surdeigsbrød på Ille Brød (Lakkegata 53).

— Bar Lardo (Møllergata 38A) er min favorittbar. I tillegg Libeling (Øvrefoss 4), men tja, det er lenge siden jeg har vært der nå... Jeg elsker Gutta på haugen (Ullevållsveien 45), men det er gjerne en gang i året man handler der og unner seg alle de gode råvarene.

— Jeg er litt sånn at jeg tenker, "Når jeg blir voksen skal jeg handle gode råvarer her".