Med mormor Pihl og Silja til Lysern. Til en tid da ferie var nytt for arbeidsfolk

En halvtimes kjøretur fra Oslo ligger det som en gang var et feriehjem. Nå er det et sted i forvandling, i transformasjon – gamle hytter skal rives, nye skal bygges.

Gamle minner forsvinner med maling som flekker av hyttevegger, med huskestativ og vennskap som ruster, med utedoer med is på. Snart kommer gravemaskinene og tar med seg de siste, gamle hyttene, og erstatter dem med det som skal skape nye minner, hytter med strøm, innlagt vann og wifi og et fargespekter i grått og hvitt.

Lønn og arbeidstid viktigst, dernest kom ferie

Noen hytter har allerede måttet vike. Men ennå er det mulig å vandre her, et sted hvor Oslofolk en gang kom for den friske luften, for nye vennskap, for å kjenne på følelsen av en høy himmel over hodet, langt fra byens mørke fargepalett.

Velkommen til den vakre innsjøen Lyseren. Velkommen til en tidsreise, både i fortid og fremtid.

Ferie er et nyord, i hvert fall slik vi kjenner det. Egentlig kommer det fra latin feriae og betyr "religiøse festdager da man ikke drev forretninger". I Norge er det bare litt over ett hundre år siden arbeidere fikk ferie inkludert i tariffavtalen.

Da de første fagforeningene ble dannet i Kristiania på 1870-tallet var det lønn som sto i sentrum. Arbeidsgiverne tjente store penger, mens for arbeidsfolk steg prisene fortere enn lønningene. Men etterhvert ble fritid og ferie en del av kampen for en verdig tilværelse for arbeidere.

Fagforening som slåss

Først i 1907 ble ferie en del av en tariffavtale – Norsk litografisk forbund fikk én ukes betalt ferie. I 1914 hadde 24 prosent av de fagorganiserte i Norge bestemmelser om ferie i sine tariffavtaler. Ferieloven ga rett til tre ukers ferie først i 1947, og den femte ferieuken kom ikke før i 2000.

Dannet i Kristiania i 1895 som Graasteinmurernes og Grundarbeidernes forening, ble de slått sammen med Cementarbeidernes forening i 1900. Kristiania Sten-, Jord- og Cementarbeideres forening så dagens lys i en byggeboom som satte 1980-tallets jappetid i skyggen.

Foreningen er nå en del av Oslo Bygningsarbeiderforening i Fellesforbundet, og på deres nettside står det stolt: En fagforening som ikke slåss er naturstridig.

Fagforeningen Oslo Stein-, Jord og Sementarbeideres forening var tydelig på at de hadde et ansvar for at medlemmene deres fikk et best mulig utbytte av ferien. I 1920 hadde det akkurat kommet en ordning med to ukers ferie, og tidlig samme år fikk fagforeningen greie på at en arkitekt ville selge eiendommen Nosa ved Lyseren i Ytre Enebakk.

Måtte gå 15 kilometer

Forslaget om å kjøpe ble fremlagt på et medlemsmøte, og det skapte stor debatt. Et av argumentene mot Nosa var reiseveien. Enebakk lå fire mil utenfor byen. For å komme hit måtte familiene reise med tog til Tomter stasjon, og derfra måtte de gå femten kilometer.

Likevel gikk flertallet inn for kjøp, og den 20. mai 1920 sto fagforeningen som eier av 85 mål hvorav 40 var dyrket mark. Eiendommen hadde en hovedbygning med peisestue, et kjøkken og et lite kammers i første etasje og to rom i andre etasje. Dessuten hørte en forfallen låvebygning, et stabbur og et lite uthus til tomta. Kjøpesummen var 25.000 kroner, og 15.000 av disse måtte betales kontant.

For å få råd til å sette eiendommen i god nok stand til utleie, arrangerte medlemmene et lotteri der de samlet inn over to tusen kroner. I tillegg viste flere av de største entreprenørene velvilje for prosjektet ved betydelige bevilgninger. I de første årene ble de eksisterende bygningene satt i noenlunde stand, og hvert år ble det i gjennomsnitt bygget en ny hytte.

Krigen ødela for utbygging

Likevel klarte de ikke å dekke behovet. Hvert år var det fullt belegg i den beste sommersesongen, og det var rift om de beste hyttene. I tillegg hadde bussen begynt å gå til Enebakk, så reisen var mindre strevsom.

I 1935 hadde foreningen 18 hytter, og trengte mer plass. Det gjorde de ved å kjøpe den 208 mål store naboeiendommen Lyserbråten for 10.000 kroner. For å knytte de to sammen ble i 1940 den berømte hengebroa bygget.

Etter krigen sto feriehytter langt nede på myndighetenes prioriteringsliste, og foreningen fikk ikke byggeløyve før i 1952. Med en bevilgning på 20.000 kroner fra Statens Feriefond satte de i gang med en storstilt plan som innebar et vannverk, et nytt forsamlingslokale med peisestue, spiseplass for 100 og vaskerom, og 35 hytter med nødvendige uthus og veier.

Populært familiested

Dette hadde ikke vært mulig uten medlemmenes dugnadsinnsats. Og få fagforeninger kunne skilte med mer kompetent dugnadshjelp. I tillegg passet de samme medlemmene på at hvis noe «ble til overs» i de store utbyggingene i byen, ble det fraktet til Lyseren.

I 1953 og -54 ble det fullført femten hytter. Forsamlingshuset sto ferdig i 1956. Ved inngangen til 60-tallet hadde foreningen i alt 64 hytter, men det hjalp lite når opp til 187 familier søkte om å få leie en hytte i fellesferien.

Mange barnefamilier tilbrakte hele skoleferien sammen med moren her ute ved Lyseren. Faren kom ut i fellesferien og i helgene. Mange har stilt spørsmålet om mødrene egentlig hadde ferie her ute, og om ikke de, bare under mer primitive forhold, gjorde akkurat det samme som hjemme.

Muttern i Seierherrene

Roy Jacobsen skildrer det slik i romanen Seierherrene:

"Vi gutta derimot, vi likte oss på Feriehjemmet, det var bedre enn på Hudø, for her hadde vi muttern og vi var fri og kunne leke med ungene i de andre hyttene, spille fotball på grusbanen oppe ved Hjemmet, bade og fiske og ro rundt i en blå og orange pram i solsteika, ete pølser og fiskeboller ute i graset og sove når det passa oss".

"Når jeg skal være helt ærlig, så trur jeg forresten ikke muttern hadde det så verst heller, hun lo ihvertfall mer her ute enn inne i borettslaget i byen, for også der var det en eller annen drittsekk som hun var redd for og stadig måtte ta hensyn til eller be om noe. Gikk i store kjoler gjorde hun også, og likte å snakke med folka i nabohyttene, stoppe opp på hengebrua og spørre småungene om de fikk noe, mort som de fisket med små loffbiter som de hadde sugd på og tygd på og rullet sammen inni handa til en liten hvit kule før de trædde den på kroken. Eller sette seg ved vannkranene sammen med mora til Jan Carlsen som bodde i Fagerlia det året og ta en røyk og le og glemme både middagen og vaska og feiebrettet uten at det gjorde noe, for vi gutta glemte det også – kanskje bortsett fra middagen".

Ikke bare idyll

Det var dans på forsamlingshuset, det var fiskekonkurranser, det var såkalt forhindringsløp med poster og det var Barnas Dag hver onsdag. Det var forandring, noe annet, noe som skapte minner og bestevenner, som en kunne leve på og lengte etter gjennom en lang høst og vinter.

Bare idyll var det ikke. Vi skal ikke skrive så mye om det her, men alkoholkonsumet var svært stort blant norske arbeidere i den første halvdelen av 1900-tallet. Det bedret seg etter krigen, da det ble vanligere med bil.

Etter hvert begynte fagforeningens medlemmer å dra andre steder i feriene. Med bilen økte bevegelsesradiusen enormt. Med en reallønnsvekst som var god på 60- og 70-tallet, fikk flere råd til egen hytte. De trengte ikke leie lenger.

Til salgs for 32 millioner

Og på 80- og 90-tallet ble verden enda mindre: Charterreiser ble populært, og folk dro til Syden med alle dens tolkninger av lys og varme. I dag lar vi oss ikke stoppe av landegrenser. Ingen løfter et øyebryn når noen tar en ferie i Thailand eller Australia for å ha rett brunfarge på kontoret når september kommer.

Feriehjemmet ved Lyseren ble lagt ut for salg for 32 millioner kroner i 2009, med 73 hytter, en hovedbygning og flere minner enn noen kan telle. I 2011 kjøpte Merkantilbygg AS denne drømmen for 23 millioner, og de vil gjenskape fordums prakt.

De to brohyttene blir etter sigende stående, og forhåpentlig beholdes også navnene på hyttene. Men ennå kan du altså gå deg en tur der, titte inn i hyttene, høre ekkoet av latter og av plask fra barn som stuper fra hengebroa.

• Har du noen minner du vil dele med oss om akkurat disse feriestedene? Ta kontakt på hei@søstrenepihl.no.
• Les flere saker i serien Ut på tur med søstrene Phil her.

Kilder: Hänsch, Kai Ole (2011), Nytt liv på Nosa, Enebakk avis; Jacobsen, Roy (1991), Seierherrene, Cappelen Damm; Ryggvik, Helge (1994) Oslo Stein,- Jord og Sementarbeideres Forening gjennom 100 år – 1895-1995, gitt ut av fagforeningen.