Biskop Veiteberg: – En kirke som dingler med beina og venter på Jesus, er ikke en troverdig kirke. Vi må tro på et liv før døden

Det var en gang en imam, en biskop, en buddhist, en sikh og en jøde og mange flere som gikk sammen i et fredelig demonstrasjonstog gjennom Grønland og ned til Stortinget for å spise boller og holde appeller?

Dette er ikke et eventyr. På lørdag var det virkelighet. På tvers av tro ønsket vi å sette fokus på klimaendringene og sørge for at vi alle står sammen og gjør vårt for å nå klimamålene.

Det begynte med grønnsakssuppe i Grønland kirke. Vi kunne trenge å få i oss litt god og velsmakende varme, vi som skulle ut og være interreligiøse klimapilegrimer der ute i de regntunge novembergatene.

Pilegrimer for klimarettferdighet

En klimapilegrim er en person som har valgt å bruke føttene for å markere sin støtte til klimasaken. Vi er en nasjonal, tverrkirkelig folkebevegelse som ønsker å kjempe for klimarettferdighet. Alt dette fine engasjementet jeg ikke ante at kirken var en del av.

«Vi vandrer for en rettferdig norsk klimapolitikk, skritt for skritt. Klimaendringene truer skaperverket og rammer de fattige i verden hardest. Det er urettferdig. Derfor vil folkebevegelsen Klimapilegrim invitere til refleksjon over menneskers relasjon til skaperverket, til Gud og til hverandre. Sammen kan vi ta et skritt i retning en mer bærekraftig verden», sier Klimapilegrimene om seg selv på sine hjemmesider.

Initiativet oppsto som en bevegelse som ønsket å gå skritt for skritt mot en mer rettferdig klimaavtale i Paris i 2015. Da gikk de til sammen en og en halv gang rundt jordkloden, bare i Norge. Og med en høy bevissthet om målet.

«Jeg vil ha en rettferdig klimapolitikk der Norge bidrar med mindre utslipp og mer penger til klimatiltak i utviklingsland». Jeg smiler. Dette hørtes da veldig kjent ut. En sufi er en som vet hvor hun setter sine bein. Pust og føtter og Gå-meditasjoner er noe vi bruker i dagliglivet. Alltid en fot opp, i bevissthet om hva man ønsker og jobber for, en fot ned med visshet om at målet er oppnådd.

Samarbeider med Fattighuset

I Grønland kirke fortalte prest Sjur Atle Furali at Grønland kirke hadde en sterk diakonal profil og at de hadde et samarbeid med naboen sin, Fattighuset. Når Fattighuset har matutdeling onsdag og fredag, så åpner Grønland kirken dørene, slik at de som venter i kø får komme inn og varme seg.

Tidligere sto det en lang kø bortover gata her, men den er borte nå. Nå er køen inne i kirken i stedet. Menneskene i køen kan nå vente inne i varmen.

– Vi er så takknemlige for å ha dem her, sier presten. Dette har en stor verdi for menigheten. Han forteller også at diakonen i kirken, Kirsten Finch, kaller seg klimadiakonen og er veldig opptatt av klimasaken.

Han viser til suppetallerkenene vi bruker. De kan resirkuleres, sier han og legger til at Grønland kirke også har egen hage hvor de dyrker grønsaker. Vi forsøker aktivt å ikke motarbeide planeten vår. Klima er viktig for oss.

Vi skal ivareta planeten, ikke bruke den opp

Biskopen min er her også. Å være en kirke er å si fra, sier Kari Veiteberg, før hun legger til at vi har lest mosebøkene feil. Vi skulle ikke bare forbruke planeten vår. Vi skulle ivareta den, og nå haster det.

Vi kan høre henne klage, moder jord. Sukke litt, som om hun er gammel og sliten. Vi har vår jord felles, sier hun, før hun avslutter denne lille introduksjonen til marsjen med å si at hun trenger håp og at hun tror det fins håp. Hun tror at vi kan snu dette. Når vi etter pilegrimsvandringen kommer frem til Stortinget, skal hun holde appell, men nå er det på tide å samle oss og gå.

Vandringen er interreligiøs. Den er organisert av en gruppe som kaller seg interreligiøst klimanettverk. I denne gruppen sitter det representanter fra flere ulike religiøse samfunn: sikher, buddhister, holistisk forbund og muslimer.

De ønsker seg flere tilknyttede religiøse samfunn og oppfordrer flere ganger under vandringen om at man må ta kontakt med dem og bli med i nettverket. Klima er en utfordring vi er sammen om. Det er noe vi må løse sammen, som en menneskehet, er dagens slagord. Og med det, går vi mot moskeen.

Religiøs plikt å ivareta klimaet

ICC-moskeen, eller Islamic Cultural Center i Tøyenbekken er vårt neste mål. Her tar vi av oss skoene og får komme inn i den store bønnesalen. Vi sitter på det teppebelagte gulvet mens imam Hamid Farooq forteller oss om moskeens miljøengasjement og hvorfor det er viktig for dem og for alle muslimer å jobbe for å ivareta planeten vår.

Gud har skapt alt, sier imamen. Det er vår rett som mennesker å bruke jorda, men vi har bare rett til å bruke den på en slik måte at alle kan leve i fred. Ødeleggelse skjer fordi vi misbruker Guds ressurser. Vi har et ansvar. Grenser må legges for alle mennesker.

Muhammed oppmuntrer oss til å ivareta miljøet. Plant et tre, selv om du ser dommedag komme mot deg. Og så forteller han en historie om profetens reaksjon da han så en mann sløse med vannet under en rituell renselse:

«Jeg kunne ha utført renselsen fem ganger med det vannet du bruker på én», irettesatte profeten mannen med.

– Vi må passe på vannet. Vann er viktig, en dyrebar ressurs. Det er en religiøs plikt for alle muslimer å ivareta klimaet, sier imam Farooq og legger til at ICC var den første grønne moskeen i Oslo.

Mindre forbruk

Vi går videre. Pilegrimsmarsj over Grønland. Mangfoldet i gruppen går i ett med Grønlands eget mangfold og nesten ingen legger merke til oss, selv om vi stadig vokser oss større og lengre for hvert nytt sted vi besøker.

Neste stopp er Oslo Buddhistsenter. Vi er for mange til å kunne gå inn, og appellen blir derfor holdt på Youngstorget. Her forklarer de at buddhisme er bygget rundt prinsippet om kjærlig vennlighet. Om å bry seg om alle mennesker.

De ønsker at menneskene skal se mer innover i seg selv og lære seg å tøyle sinnet. De ønsker et samfunn med mindre fokus på forbruk og ber oss gå videre i bevissthet om å ta bedre vare på klimaet.

Det haster

Holistisk Forbund snakker om viktigheten av dyrevelferd, økologisk landbruk og bærekraft. Tiden er inne for det grønne skiftet sier de. Og sier at like mye som vi påvirker naturen, så påvirker også den oss. Vi lever i et gjensidig samspill med den. Et samspill som må respekteres.

Det interreligiøse klimanettverket som står bak vandringen består av Muslimsk dialognettverk og representanter fra flere moskeer i Oslo, Oslo Buddhistsenter, Eco Sikh Norge, Unge Sikher, Bahai-samfunnet i Norge, Holistisk Forbund, Oslo katolske bispedømme, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Kirkens Nødhjelp, Caritas, Metodistkirken, Frikirken, Mellomkirkelig råd og lokalmenigheter i Den norske kirke. Men vi har ikke tid til å stoppe hos alle.

Vårt siste stopp før Stortinget er katolikkene og St. Olavs domkirke. Og der forteller Caritas, den katolske kirkes hjelpeorganisasjon, om hvordan klimaendringer vil gjøre deres mål om å utrydde sult vanskeligere. Pave Frans tar dette på alvor og krever at vi må jobbe for å ivareta vårt felles hjem.

Den katolske kirke burde ha vært en frontkjemper mot klimaendringer, sier hun, men i stedet har vi vært en sinke. Vi er i ferd med å våkne, og nå er det viktig at alle på hele kloden står sammen for å nå målene. Det haster.

– Livet før døden er viktig

Utenfor Stortinget er det tid for boller, kakao og appeller. Biskop Kari Veiteberg får nok en gang mikrofonen, og denne gangen mener hun alvor: – Ei kirke som dingler med beina og venter på Jesus, er ikke en troverdig kirke. Vi må være en kirke som tror på et liv før døden, tordner hun.

Før hun igjen snakker om håp. Om at det er håp om at vi kan komme oss ut av den krisa vi nå står i. Tidsfristen vi har fått er håpefull. Det er kraft i visjonen om å stå sammen, fortsetter hun, før hun overlater mikrofonen til en muslim, en buddhist og en sikh, som alle sier mye av det samme.

Global oppvarming er noe som vil ramme oss alle og derfor er det viktig at vi kommer sammen som en menneskehet. Denne lørdagen sto i så måte i håpets tegn i denne vår viktigste og vanskeligste utfordring.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.