Farack Abbas satt på fengselscella seks timer daglig for å forberede rollen i Gjengangere. Tross klaustrofobi

VårtOslo slo av en prat med hovedrolleinnehaver og Oslo-gutt Farack Abbas i den premiereklare fengselsfilmen, Gjengangere.

Gjengangere er Tomme Tønner-regissør Leon Bashirs andre film. Tidligere har han skrevet manuset til Tomme Tønner 2 og Izzat. Filmen baserer seg på hans egne erfaringer og refleksjoner fra tiden i fengsel.

Farack Abbas har tidligere spilt i Lilyhammer, Hotel Cæsar og Tomme Tønner-filmene.

Hva handler filmen om?

Den handler om en ung gutt som kommer i fengsel etter å ha blitt dømt for gjengvirksomhet. Josef, spilt av Leon Bashir selv, har tilbragt store deler av livet i fengsel. Etter at hans yngre bror dør, bestemmer han seg for å ta tenåringsgutten Cris under vingen sin og prøve å få han til å styre unna et lignende liv. Folk kan kanskje få inntrykk av, gjennom plakater og så videre, at dette er en typisk gangsterfilm, men det er det ikke. Jeg synes det et dypt budskap i filmen. Jeg tror at den gode responsen samt at den er satt opp på så mange kinoer, skyldes at dette er en dramafilm med dype, realistiske elementer fra innsiden av fengsel. Det har vi ikke fått se ofte i norsk film.

Hva med din karakter?

Karakteren min blir nærmest kastet ut i en situasjon der han må ta over som leder i en av de største gjengene i fengsel. Det som engasjerte meg mest var hvordan han gjorde det – gjennom snakk i stedet for vold.

Hvordan researchet du karakteren og miljøet du skulle være med å portrettere?

Jeg møtte folk som hadde vært, og er, en del av gjengmiljøet. Jeg må jo si at jeg var litt skeptisk fordi jeg tenkte at dette var harde kriminelle. Men de fleste var veldig hyggelige og syntes at det var veldig spennende med film. De var veldig åpne. Så jeg lærte litt. Jeg måtte spise meg opp til rollen, faktisk.

Jaha?

Ja, jeg sa til Leon at det ville gjøre rollen min bedre. At i stedet for å være en sånn typisk, dum gangster, så var jeg den mer sofistikerte. I fengsel så har man tid til å trene, men hvis man skal være sjef i en gjeng, da prioriterer man litt annerledes. Leon mente at jeg ikke trengte å legge på meg 10 kilo, men jeg insisterte. Jeg satt også på cella for meg selv i seks timer hver dag under opptak, for å få en viss anelse av hvordan det kjennes å sitte inne. Siden jeg har klaustrofobi, ble det ekstra tøft. Det er helt sjukt. Det er viktig å gjøre sånne ting som skuespiller, synes jeg.

Så du føler at dette er en drama-, ikke en spenningsfilm?

Jeg vil si begge deler. Den har spenningselementer og slåssing, men budskapet har et såpass dypt budskap at jeg ikke vil kalle det en actionfilm.

Hvor er filmen spilt inn?

Fengselsscenene er spilt inn i Moss, faktisk. Fordi vi ikke fikk lov til å bruke et fengsel i Oslo. Og utescenene er spilt inn i Fredrikstad.

Hvordan fungerer det - leier dere et helt fengsel, eller?

Vi hadde en hel etasje til rådighet, kanskje 10 celler. Og så hadde vi en bitteliten luftegård hvor vi bare hadde plass til noen få folk. Så vi måtte skyte luftegårdscenene i Fredrikstad. Så sånn sett er det litt juks. Det ser ut som om alt er spilt inn i et fengsel med luftegård og hele pakka, men egentlig er det gjort på forskjellige steder.

Hvor lang tid tok det?

Omtrent en måned. Det er relativt lite, men for norsk film er 2-3 måneder vanlig, så det er ikke så lite.

Kjenner mange av dere hverandre fra før?

Jeg har jobbet masse med Leon. De andre kjente jeg ikke fra før, men siden de fleste er fra Oslo, så fikk vi raskt god kjemi. Jeg er veldig fornøyd med produksjonen.

Bashir, som tidligere har skrevet Izzat, er ikke redd for å bryte med norsk films litt konservative dogmer. Det er viktig å presisere at denne filmen er noe helt annet enn Tomme Tønner og viser en Bashir som har modnet som filmskaper. Alt i alt en film som, med sitt unorske tema, kan bane vei for filmskapere, nettopp fordi den ser på kriminaliteten fra de kriminelles synsvinkel.