hasle kirke lysmesse
Eline Monrad Vistven på saksofon og Rand Elise Rosendahl på klaver. En liten saksofon som følger oss gjennom salmetonene og en stort, dyp mørk en som lager rå lyd. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

— Etter lysmesse i Hasle kirke gikk jeg nynnende ut i kvelden

En gang hadde faktisk Oslo en helt ekte slum. Langt unna Hasle kirke. Men lysmessen denne søndagen henger sammen med historien om slummen der Vika og Aker brygge ligger i dag.

VårtOslo Julekalender

Piperviken het slumområdet der Aker Brygge og Vika ligger nå. På 1800-tallet spredte slummen seg ukontrollert langs det som nå er Oslos beste vestkant.

Til og med området helt opp mot Slottet ble etterhvert en del av slummen.

Innenfor det som på den tiden var regnet som Oslo, var det murtvang. Der var det store og ergo dyre murhus som gjaldt. Men den tidens Oslo ligna ikke på vår tids Oslo. Du trengte heldigvis ikke å reise så langt den gangen før du havna på utsiden av bygrensen.

Kirkeklokkene fra slummen havnet på Hasle

En tur til Grønland, Grünerløkka eller til Piperviken var langt nok. Da var du utenfor bygrensen og murtvangen gjaldt ikke lenger. Isteden så fikk vi en slags norsk favela. En plankeby bygd opp uten hverken planer eller tillatelser. Her hadde de brennevin og horestrøk og alt som ikke var sunt. I tillegg til politistasjon og kirke.

pipervika piperviken kirke
Pipervika kirke fotografert noen dager før den skulle rives i februar 1959. Hele området rundt er allerede lagt i grus. I bakgrunnen skimtes Victoria Terrasse.
Foto: NTB / Scanpix

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Piperviken småkirke ble bygd i 1911 og var tegnet av arkitekt Harald Aars. Kirken, som er bygd på en ureglementær og vanskelig tomt, ble i sin tid berømmet med A.C. Houens diplom for fremragende arkitektur. Hvor spesielt utnyttelsen av denne tomten var en viktig begrunnelse for tildelingen av prisen.

Piperviken småkirke var i første halvdel av 1900-tallet en kjent bygning i Vika. Men ettersom den store rivingslysten som herjet Oslo mellom 1920 og 1970 fjernet slummen, og omformet bygningene kirken var omringet av, så var det ikke lenger behov for kirken i Piperviken. I 1959 ble den revet.

Gangen full av flyttekasser

hasle kirke johne stødle
— En menighet handler om mennesker og samhold, sa liturg Johne Stødle under lysmesse i Hasle kirke. Foto: Kjersti Opstad

Og der, med rivingen av Pipervirken småkirke, så er det historien om Hasle kirke oppstår. Pengene kirken fikk som erstatning for Piperviken, og for Vaterland småkirke som led samme skjebne, ble nemlig brukt til å bygge Hasle kirke. Også kirkeklokkene som stolt hadde hengt der nede i Pipervikslummen tok turen opp over bakkene til Keyserløkka, like ved Tøyen Hageby.

Den stod ferdig i 1960, Hasle kirke, og den er en arbeidskirke som i likhet med flere andre arbeidskirker jeg har besøkt er tegna av arkitekt Harald Hille. Kirkesalen har plass til 270 mennesker og ligger vegg i vegg med menighetssalen, hvor det denne kvelden ble servert et enkelt måltid etter messen.

Piperviken kirkeklokkene henger i et eget kirketårn rett ved inngangen. Og de ringer fremdeles, selv om de ikke ringer slik de skal. Det er mye i denne kirken som ikke ringer slik det skal denne dagen. Gangen er full av flytteesker og de vet alle at i kveld er siste kveld sammen her i deres eget rom på et helt år.

— En menighet handler om samhold

Hasle kirke skal nemlig stenges for rehabilitering. I ett helt år skal kirken overtas av håndverkere mens menigheten slår seg sammen med Sinsen Kirke, som ikke ligger så veldig langt unna. En trist dag, men også en gledelig dag sa liturg Johne Stødle, før han takker for fremmøte og ønsker oss velkommen til å dele et måltid etter messen.

lysmesse halse kirke
Jeg er glad jeg fikk oppleve lysmessen i Hasle kirke. Foto: Kjersti Opstad

Det er trist å skulle forlate dette huset, hjemmet vårt, for et helt år, sier han. Men vi er heldige. Vi får komme tilbake til noe mye bedre. I en tid hvor ni menigheter mister kirken sin helt, så skal vi få lov til å få komme tilbake til et hus som vil være mye bedre for oss enn det det er nå. Og i mellomtiden så vil vi bli tatt godt imot i Sinsen kirke. Vi er heldige, mente Stødle. Han legger også til at en menighet ikke handler om et byggverk, men om mennesker og om samhold.

— Det er nært, ekte og vakkert

Jeg er også heldig. Jeg er heldig fordi jeg valgte å gå akkurat hit denne kvelden. De har nemlig klaver her. Klaver og trekkspill og en nydelig saksofon. Sånn musikk som lar sjelen din hvile et øyeblikk. Som tar deg med inn, dypt inn i tonenes verden.

Organist er Rand Elise Rosendahl som har selskap av Eline Monrad Vistven på saksofon. En liten saksofon som følger oss gjennom salmetonene og en stort, dyp mørk en som lager rå lyd. Om jeg hadde hatt bedre bakgrunnskunnskap om musikk, så kunne jeg sikkert gitt en strålende anmeldelse hvor jeg kunne si mer enn at trekkspillet var lyseblått. Og saksofonen diger og grovlyda, men den kunnskapen har jeg ikke. Så vi får nøye oss med at jeg likte det jeg hørte. Det var nært, ekte og vakkert og sjela mi kosa seg.

Lysmesse. Prest Johne Stødle forteller at det er vanligst å ha lysmesser i adventstiden, og at de slik sett er en søndag for tidlig ute. Advent starter ikke før neste søndag. Idag er det domssøndag.  Frem til 2012 så het denne søndagen bare siste søndag i kirkeåret.

— Dommer, helvete og perleportens tranghet

Men i 2012 bytta den navn og ble til domssøndag, om man da ikke velger å følge den katolske tradisjonen og feire Kristi kongedag. En dag for å se tilbake og reflektere på året som har vært, og for å huske på at Jesus skal «koma tilbake og døma levende og døde. Slik at kvar ein som trur på han ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv».

hasle johne stødle
Vi møter liturg Johne Stødle med sang når han kommer inn. Foto: Kjersti Opstad

En av disse setningene som sitter igjen på nynorsk fra den forrige perioden i mitt liv jeg var i kirka. Den gangen da dommer, helvete og perleportens tranghet var budskapet kirka forsøkte å lære meg.

Men den kirka jeg har møtt dette året har vært mest opptatt av kjærlighet og av en rettferdighetskamp. En kamp inspirert av Jesus gjerninger og ord. Det du ikke gjorde for en av disse minste, har du heller ikke gjort for meg. Det er en kirke jeg har blitt glad i.

En ekte kirke som kjemper en god kamp i og for verden, og som ikke bryr seg så mye om alt dette andre. Mekanismene de brukte for å kontrollere og ha makt over oss. Men samtidig så vet jeg heller ikke om jeg kan forholde meg til denne fremtidige dommedagen.

— Vi tar i mot dem med sang

En dag der mennesker skal bli delt inn i de gode og de onde. Himmel og helvete. Jeg har det bare ikke i meg. Jeg greier ikke å tro på den måten. Det ligger langt utenfor min forstand. Dette med synder og dommedager og slikt. Og så er det litt som bøygen for meg, det også, akkurat slik misjonen er det. Jeg er når alt kommer til alt bare skikkelig, skikkelig dårlig på dommedager.

Hasle kirke
Hasle kirke med tårnet som har klokkene fra Pipervika. Bygningen er tegnet av arkitekt Harald Hille. Kirken er en arbeidskirke i tegl, innviet i 1960.
Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

Det er derfor jeg går i Hasle kirke denne søndagskvelden. Fordi man av og til virkelig bare kan velge å gå utenom en bøyg. Lysmesser, vakker musikk, stillhet og kjærlighet. Det kan jeg forstå meg på. Lovsang. Bønner. Å være i Gud et lite øyeblikk.

Jeg kjenner hvordan skuldrene faller ned og kroppen slapper av, selv på en kirkebenk. Lyset slås av. Saksofonen kommer opp. Og prest og klokker kommer vandrende inn i kirkerommet bærende på et kors og på levende lys mens vi tar imot dem med sang.

— En kveld som varmet

Den gjør godt denne lille stunden i Hasle kirke. I stillheten midt i messen får jeg til og med tid til å nå igjen meg selv etter en uke hvor jeg løp litt for fort for mine egne krefter. Det gjør godt. Og mens menigheten samler seg for et siste måltid på denne siste dagen i kirkeåret, som også er den siste dagen på et helt år før de får ta kirkerommet sitt ibruk igjen, så går jeg smilende og nynnende ut i senhøst kvelden.

Der ute har noen barn tatt seg tid til å dekorere rimfrosten som ligger på gatens biler. Hjerter. Jeg smiler enda litt bredere.  Det har vært en fin søndagskveld på Hasle. En kveld helt uten dommer og bøyger. En kveld som varmet. Hjertevarme på en dag som lett kunne ha blitt et iskaldt møte med selveste dommedagen. Nå kan bare kirke-nyåret begynne. Jeg er klar.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer