Kattateateret
Vår anmelder anbefaler årets variant av Kattateateret. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Anmeldelse av Kattateateret: "En anarkists tilfeldige død"

Etter denne prestasjonen frister det absolutt å dra på Katta til neste år også

Ønsker du samfunnskritiske diskurser kombinert med humor og galskap, er Kattateaterets oppsetning av "En anarkists tilfeldige død" noe for deg.

Oslo katedralskole sine årlige forestillinger skiller seg fra de andre videregående skolenes, da de setter opp teaterforestillinger i stedet for revyer. Årets oppsetning er Dario Fos klassiker «En anarkists tilfeldige død».

I Milano i 1969 falt jernbanearbeideren og anarkisten Giuseppe Pinelli, på dette tidspunktet etterlyst for et bombeattentat, i døden, noe mistenkelig, fra politistasjonens femte etasje. Var det et uhell? Selvmord? Drap? Den offisielle undersøkelsen konkluderte med selvmord, men folk var ikke overbeviste.

Se fotoserie fra forestillingen i bunnen av saken.

Humoristisk og dramatisk satire

Anarkisten, «Den gale«, spilles av tre forskjellige personer. Han utgir seg for å være forskjellige mennesker, men er åpenbart kun ett. Han jobber for å finne sannheten, samtidig som Milanos politi frykter for sin fasade. De ansatte blir satt opp mot hverandre, og de som var til stede under dødsfallet, endrer stadig sin forklaring. Sannhetsforkjempere, sinnsyke og hyklere kjemper mot hverandre, noe som resulterer i en eksepsjonelt humoristisk og dramatisk satire.

Kattateateret
«En anarkists tilfeldige død» er skrevet av Dario Fo. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

I første akt har «Den gale» blitt arrestert og bragt inn til avhør hos politiet. Han mener han er uskyldig. Politiet mener han er gal. Vi får aldri helt tak i hva som har skjedd. Dette fører til en rekke komiske misforståelser. I og med at handlingen er lagt til et diktatorregime som Moussolinis, minner spesielt første akt mye om Kafka, og da særlig «Prosessen».

Det skal sies at scenen ene og alene bæres av en usjenert Sebastian Thurmer, som leverer til toppkarakter. Han er morsom, samtidig som han til bravur portretterer en gal mann som tror han både er kunstner, høyesterettsdommer og ingeniør.

Spiller på hverandre

Akt to og tre er mer komplekse, og går mer inn i dybden på hva som faktisk skjedde og/eller ikke skjedde. Dette gjennom en etterforskning, styrt av en høyesterettsdommer som minner mistenkelig mye om «Den gale», og som bare blir kalt «Den gale 2, dommeren». Rollen gjøres av Simon Bratland Husstad, som for øvrig spiller svært godt.

Kattateateret
De spiller på hverandre, og det funker, skriver vår anmelder. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Disse aktene har flere karakterer som er viktige for kvaliteten, og ingen av skuespillerne gjør en like sterk soloprestasjon som Thrumer i første akt. Kanskje fordi de ikke trenger det? De spiller på hverandre, og det funker. Av de andre i stykket som utpeker seg i nevneverdig grad, må jeg nevne Henrik Hansten Due, som i tillegg til å levere gode replikker og lyder, kan få en hel sal til å le med bare en Chaplin-aktig sleng på armen.

Gir stykket en ekstra dimensjon

Det politiske budskapet er «hvem skal dømme, egentlig»? Og at vi kanskje er for slepphente med å slenge ut strenge straffer. Riktignok ble dette stykket skrevet som kritikk mot et korrupt og urettferdig byråkrati som ikke eksisterer lenger (i Norge), men det er fortsatt aktuelt. Og om ikke annet, så er det i alle fall morsomt.

Fra første sekund er energien til å ta og føle på. Skjellsord og velartikulerte argumenter fyker veggimellom, og ungdommene tar på seg sine mest overdrevne og teatralske fakter. Det er derfor også et godt valg av regissøren å holde på tidsepoken som Fo skrev stykket i og for, i motsetning til andre som har satt opp stykket med moderne rammer. Det er meget morsomt å se så unge mennesker spille så gammeldags, og det gir stykket en ekstra dimensjon.

Anbefales

Jeg har litt å utsette på musikken. Det er flere i bandet som kan sine saker godt, og musikkvalg og komposisjon er ganske godt gjennomført, men det er ikke alltid like tight. Samtidig ok+ for musikken. Lyden var ikke helt på topp, men hva kan man forvente?

Alt i alt er dette en god oppsetning som jeg anbefaler. Etter denne prestasjonen frister det absolutt å dra på Katta til neste år også.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer