1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Kampen Kirke har en vakker altertavle, som forestiller kvinnene ved graven på påskemorgen. Tavlen er tegnet av Axel Ender. Foto: Kjersti Opstad

Er kirken en alliert jeg kan stole på? En aktivist, sånn som meg?

Når aktivister protesterer bruker de ofte høye rop og store plakater. Kirkens uttrykk er mildt og vakkert. Miljømesse i Kampen kirke var en god måte å avslutte helgen på.

Publisert

Det er på tide å oppsummere kirkeprosjektet så langt. Det har gått en måned, og det begynner å utmerke seg noen foreløpige trender:

  • Kvinnene har ikke bare inntatt kirken, de ser ut til å være i ferd med å overta den helt.
  • Der ideen om kirkekaffe er skummel og skremmende så er realiteten faktisk veldig hyggelig.
  • Kirkebygg er vakre.
  • Jeg har en veldig uventet svakhet for trompeter.
  • Det er flere enn jeg trodde langs kirkebenkene og de fleste er faktisk helt vanlige folk.
  • Jeg begynner å få dreisen på sitte-/stå-leken.
  • Kirken har et spennende og variert program som flere av oss 3 758 070 nok ville ha satt pris på om de også plutselig bare begynte å møte opp.
  • Salmeboka er IKKE min venn.
  • Man trenger ikke å stå opp tidlig hver søndag for å rekke ukens gudstjeneste. Kirken har et program også for morgentrøtte.
  • Kirkebenker er sjeldent ergonomisk korrekte.

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Svenske tilstander i Kampen kirke

Nedtonet, nydelig, levende musikk. Vakker diktopplesning. Bønn i stillhet og et øyeblikks omtanke for planeten vi bor på. For en god måte å avslutte helgen på. Da jeg forrige søndag kveld besøkte Kampen Kirke og deltok på Miljømesse, kjente jeg på den samme gode stemningen jeg fikk en smak av i Margaretakyrkan. Den gav meg nesten svenske tilstander.

Kampen kirke. Foto: Wikimedia Commons

Kampen kirke er tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan og ble innviet i 1882. Kirken har ikke kirkegård, og ligger flott til på vakre Kampen, midt i Oslo.

Er kirken en alliert jeg kan stole på?

Visste du forresten at kirken har sine egne klimamål? Eller iallfall er klima noe som virkelig ser ut til å oppta dem. Når skjedde det? Når slutta kirken å snakke om udøpte unger og deres plass i helvete, slik jeg ble forsøkt lært da jeg var liten og begynte å si ting som dette her? Ting som betyr noe og som det er verdt å kjempe for?

"Miljø, forbruk og rettferd er blitt kodeordet for mye av arbeidet med miljø og solidaritet i Den norske kirke. Mye av vårt overforbruk i Norge belaster miljøet mer enn det kan tåle. Mange av de varene vi kjøper er produsert av arbeidere som ikke har akseptabel lønn eller verdige arbeidsforhold. Bevisste valg om vårt forbruk, kan bidra til mer rettferdighet i verden", står det om kirkens klima- og miljøengasjement på deres nettsider.

Kan kraften i lavmælt, vakker fiolinmusikk være kraftigere enn all verdens høylytte protester? Foto: Kjersti Opstad

Når ble kirken og jeg enige om ting? Er det noe vi har vært lenge? Er kirken en alliert jeg kan stole på? En aktivist, sånn som meg?

Er vi like, kirken og meg?

I magasinet "Klimarettferdighet – Et magasin om tro, teologi og klima" (2013), uttaler Paul Erik Wirgenes, leder for styringsgruppen til prosjektet Skaperverk og bærekraft dette:

– For hver gang vi snakker om klimaendringen og skader på verdens miljø er situasjonen mer alvorlig enn sist vi snakket om det. Det er tid for mer enn å synge et Kyrie eleison og be et Fadervår. Det er tid for at Guds folk over hele jorden reiser seg og tar ansvar.

Betyr dette at jeg kan risikere å finne kirkefolket fastlenka i protest neste gang vår regjering bestemmer seg for å dumpe gruveavfall i en levende fjord eller oljefondet investerer i rørledninger som truer vannforsyninger rundt omkring i verden? Er kampen for planeten vår og for menneskene som bor på den også kirkens kamp? Er vi like, kirken og meg? På ordentlig?

Det minste frøet danner den største veksten

Det var såmannssøndag i kirken denne dagen, og jeg hørte for andre gang på noen dager om kraften i sennepsfrøet. Dette minste av alle frø som etter sigende skal danne den største veksten. I krydderskapet mitt ligger det sennepsfrø. Jeg vurderer å plante et, bare for å sjekke.

Forfatter Kristin Berget leste egne dikt. Foto: Kjersti Opstad

Når aktivister protesterer bruker de ofte høye rop og store plakater. Kirkens uttrykk er mildt og vakkert. Rørende fiolinspill, klaver, diktopplesning og messingblåsere. En vakker preken, vakre toner og en bønn i stillhet. Er kirkens engasjement som sennepsfrøet? En enorm kraft gjemt i en lavmelt innpakning?

Alt det som skiller oss fra hverandre

Men så, akkurat når jeg ser skjønnheten, ser kraften, ser hvor like vi er. Jeg og kirken. Så kommer den igjen. Kjeksen, vinen og trosbekjennelsen. Alt det som skiller oss fra hverandre. Er det barrierer vi vil overvinne i løpet av dette året, eller sitter jeg i desember med akkurat de samme tankene?

Etter en måned med kirkeprosjekt, så er dette både lærerikt og givende. Jeg setter stor pris på å gå i kirken. Jeg tror dette er noe flere av oss 3 758 070 medlemmer burde prøve ut. Det ser faktisk ut som om vi er velkomne.

Innlegget er hentet fra bloggen Kirken og meg.

Tidligere i denne serien har vi publisert:

Powered by Labrador CMS