Historien om Tøyengata, del 2: Ødegaards Møbler klarte seg i 79 år - så kom bommen

Det har alltid vært mange butikker i Tøyengata, men da den ble sperret med bom tok det livet av 79-åringen Ødegaards Møbler.

Da Birger Ødegaard var barn, var det ofte politibetjenter å se i Tøyengata. Der Sørligata og Tøyengata krysser hverandre stod det en betjent for å passe på trikken og bussene som kjørte der.

Rett ved nummer 19 var det en bratt bakke. I den bakken bygget Birger Ødegaard og flere av barna fra nabolaget hopp om vinteren. Så fløy de nedover mot krysset på kjelkene og skiene sine. Da ungene kom susende nedover bakken, passet politibetjenten godt på at de ikke skulle kræsje i trikken.

— En politimann ropte “STOPP! Stopp, stopp, stopp! Ikke nå!” og “Kom igjen, nå er det klart!”. Så han dirigerte trafikken, sier Birger Ødegaard.

H O Ødegaards Møbler
Birger Ødegaard sitter tilbakelent i en lenestol i Bærum. På midten av 40-tallet overtok han og storebror Thorleif Ødegaard møbelforretningen pappa Hans Ødegaard hadde drevet siden 1906. Stolte H O Ødegaards Møbler.

I dag er Birger Ødegaard 93 år. Han sier stadig at han ikke husker noen ting, men mens han sitter i stolen sin strømmer minnene på.

— Til å begynne med måtte faren min levere møblene med kjerre. Foreldrene hans drev et småbruk som hadde hest, så når høsten kom og alt av pløying og sånt var over, lånte han hesten. Han brukte et par dager på å ri tilbake til byen med den, forteller Ødegaard.

Kundene til Ødegaard Møbler bodde over hele Oslo. De mest populære møblene til forretningen var flerfunksjonelle senger. På 1900-tallet bodde folk i små leiligheter og trengte derfor praktiske løsninger. Ikke så ulikt i dag i sentrale deler av byen, bare enda trangere.

— Faren min konstruerte en stol som kunne gjøres om til seng. Kodenavnet var “utrækseng”. Han hadde også en skapseng; Det så ut som et skap om dagen, men så kunne du lukke det opp og slå det ut, og da ble det dobbeltseng. Disse solgte vi mye av. Faren min var veldig flink, men jeg skjønner ikke hvor han hadde lært alt, sier Ødegaard undrende.

Krigen i Tøyengata
Som de fleste andre bedrifter med lang levetid, hadde møbelforretningen både gode og dårlige tider. Spesielt under andre verdenskrig var det mangel på materialer. Det gjorde at de måtte tenke kreativt.

— Under krigen var det en fabrikk som kom med stoff som var laget av papir. Papiret var laget om til tynne strimler i forskjellige farger som gjorde at det ble et mønster i stoffet, husker Ødegaard.

Illegale aviser
Han forteller at det under krigen ble trykket illegale aviser, og at det en dag i 1945 kom en mann syklende oppover Tøyengata med en brun pakke på bagasjebrettet som inneholdt nettopp slike aviser.

Utenfor kolonialbutikken som lå vegg i vegg med møbelforretningen, stod det en tysk vakt med gevær i hendene. Mannen på sykkelen stoppet utenfor kolonialbutikken og spurte tyskeren om ikke han kunne være så vennlig å passe på sykkelen mens han gjorde et ærend.

— Tyskeren sa det var helt i orden, så han stod og passet på at ingen tok de illegale avisene. Mannen kom ut igjen og syklet videre, ler Ødegaard høyt og lenge.

— Jeg var så liten og tynn
Da Birger og Thorleif Ødegaard tok over forretningen, delte de oppgavene mellom seg.

— Vi hadde legeundersøkelse på skolen en eller to ganger i året, og jeg var så liten og tynn at legen sa at jeg skulle spise fløte hver dag. Broren min som var to år eldre var stor og kraftig. Da jeg begynte i butikken var det jeg som fikk jobben med å bære sofaer og møbler opp i fjerde etasje, mens broren min satt og talte penger. Det var jo han som var stor og kraftig, ler Ødegaard.

93-åringen slår oppgitt ut med hendene, men den høye latteren viser at han egentlig synes arbeidsfordelingen var litt komisk.

Det var også han som hadde ansvaret for å kjøre møblene rundt til kundene. Når det ikke var noe å levere var han vanlig ekspeditør og tok imot folk og viste dem rundt.

— Jeg fremhevet selvfølgelig ting vi hadde laget selv på verkstedet, sier han og smiler lurt.

Rotter ble fotballer
Boforholdene i Tøyengata var ikke mye å skryte av på begynnelsen av 1980-tallet. Leilighetene var kalde, og om vinteren hadde mange en stuetemperatur på under 18 grader.

Det hendte ofte at vannet i rørene frøs om vinteren, og Ødegaard var blant dem som måtte ned i kjelleren og varme opp frosne rør. I andre boliger var det elektriske systemet så dårlig at man måtte skru av varmen for å lage mat. Rotter var vanlig på den tiden. De fløy gatelangs.

— Skolebarna gikk gjennom Tøyengata etter skolen, og hvis en rotte da hadde forvillet seg ut ble den gjort om til fotball. Guttene sparka rotta veggimellom, sier Ødegaard.

Dagdrivere på do
I Tøyengata 19 var de så heldige å ha et vannklosett i gården.

— Hvis vi skulle på do måtte vi gå ut av butikken og inn i oppgangen og der var et WC. Døra inn til doen stod alltid åpen, så den ble brukt av sånne “lassiser” (dagdrivere) og sånt. Derfor måtte du se nøye på setet før du satte deg ned så du ikke satte deg rett i dritten, forteller Ødegaard.

Byfornyelsen når Tøyengata
Brødrene Ødegaard eide ikke bare møbelforretningen. De eide hele gården, og leide ut leilighetene i etasjene over. De var blant gårdeierne som valgte å modernisere gården selv da vedtaket om fornyelse av Oslo by kom.

Truls Aslaksby var en del av forskningsprosjektet "Bydel i forandring" under fornyelsen, som skjedde fra 1982 i området rundt Tøyengata.

— Det var veldig grått og trist, og veldig dårlig bebyggelse. Det var mange dumpedoer og utedoer som ble revet. Vedlikeholdsstandarden var dårlig i rundt 10 000 slike boliger i 1980, forteller Aslaksby.

Mer enn halvparten flyttet
Gårdene som skulle fornyes var som oftest leiegårder. De som bodde der fikk valget mellom å leie en erstatningsleilighet et annet sted, eller de kunne overta gjelden etter fornyelsen og slik kjøpe seg inn i leiligheten.

– Fornyelsen kostet mye, så kommunen og departementene samarbeidet om en ordning med forskjellige tilskudd slik at det ikke skulle bli for dyrt for gårdeierne og de som bodde i gården. Målet var at de skulle kunne bli boende etter arbeidet, sier Aslaksby.

Allikevel var det under 50% som ble boende i området etter byfornyelsen. Området var blitt gentrifisert for første gang.

Stengte veier, stengte dører
Like før 1985 bestemte bystyret at det var forbudt å parkere i Tøyengata, og det ble satt opp en bom. Det gjorde at gata ble en blindgate.

— Hva skulle vi gjøre da? spør Birger Ødegaard.

I området var det mange småbutikker, og mange av disse bukket under da kundene ikke lenger kunne kjøre bil til Tøyengata og kundegrunnlaget sviktet.

I 1985 stengte Ødegaard Møbler dørene for godt. Store møbelbutikker som A-møbler og Skeidar dukket opp, og den lille familieforretningen i Tøyengata solgte ikke varer lenger.

— Jeg kan huske jeg sa til broren min at nå stenger vi. Og det gjorde vi, sier Ødegaard.

Nye impulser i Tøyengata
Brødrene Ødegaard solgte ikke bare butikken, men også leilighetene i etasjene over.

— En del av leilighetene ble solgt, og de nye landsmennene tredde inn og utgjorde en stor del av befolkningen. Etter 1990 har Grønland blitt et typisk flerkulturelt område. De fattige områdene i byen blir som et rekrutteringsområde for fattige innvandrere, forteller Truls Aslaksby.

Blant de mange småbutikkene og familiebedriftene i Tøyengata er det en som skiller seg ut fra mengden. Der Ødegaards møbelforretning lå frem til 1985 er de tykke vinduskarmene i dag malt furugrønne mot den ellers grå bygningen, og lysene fra lysslynger inne blinker ut mot gata.

I dag er det ikke møbelforretning, men en pakistansk godteributikk som holder åpent i Tøyengata 19. Fra den kan også dagens Tøyenbeboere kjenne duften av godteri når de går i gatene, akkurat som når duften fra Kiellands Dropsfabrikk i Tøyengata 31-33 lokket gatas barn til fabrikkvinduene i tidligere tider. Madina Sweets har holdt til i Tøyengata i 30 år, helt siden de kjøpte lokalet av Ødegaard på 80-tallet.

Les mer i del 3.

• Introduksjonen til denne artikkelserien finner du her