Tom (55) gikk fra å være uteligger til å bli quiz-master

I 1981 ble Tom Byberg Torstensen, en rimelig nyutsprungen russ, ansatt i Posten. Han jobbet med postmottak, transport og sortering. Rapportering og regnskap. Han var innom de fleste oppgavene man kan ha på et postkontor. Han kjente jobben. Gjennom videregående hadde han jobbet deltid, sommer, jul og påske. Nå jobbet han fullt.

Tretten år senere, i 1994, gikk han gikk ut av postkontoret for siste gang. Da hadde han underslått penger i flere måneder. Rundt 120 000 kroner totalt.

– Det var ingen stor overraskelse at de ikke ville ha meg mer, sier han, litt tørt.

Glad for å bli tatt

I jobben hadde han tilgang dagsoppgjøret fra forskjellige bedrifter. Han skulle sette pengene inn på postgiro-konto. Posene med lapper og mynter ble etter hvert for fristende. Han tok en pose og betalte underskuddet med neste dags oppgjørspenger.

Pengene ble bare en dag forsinket, og systemet virket vanntett. Helt til han ble innkalt til tre ukers repetisjonsøvelse i forsvaret. Forsinkelsene i pengestrømmen ble for stor. De ansatte ble innkalt til harde intervjuer, og mistanken bredte seg på kontoret. Tom tilsto.

– Jeg var egentlig glad da jeg ble tatt, sier han.

Da hadde Tom allerede vært redd for å bli oppdaget en stund. Han lå og tenkte på hvordan det ville være å bli kastet på glattcelle. Det ble en lettelse å få det ut av verden.

70 dager på Ilseng

Han ble dømt til 120 dager i fengsel, og sonet 70 dager på Ilseng.

– Jeg gikk der og gjorde det jeg skulle. Det er en egen tralt. Men det blir jo litt sånn barnehage når gutter treffes. Det blir litt krangler og knuffing. Det er utrolig mye testosteron som florerer og må komme ut på et vis.

Tom kom i kontakt med en liten gjeng som fant godt ut av det. De spilte kort og fikk tiden til å gå med hverandre.

– Jeg husker jeg satt og pratet med en der oppe. Han drev bilverksted og spurte hva jeg satt inne for. Han sa at hvis han skulle ha en regnskapsfører, så skal det være være meg. "Du vet jo hva jeg sitter inne for?", sa jeg. "Ja, men du kommer aldri til å gjøre det igjen", sa han da.

Gamle spøkelser

Etter han kom ut, gikk det fint en periode. Han jobbet som personlig assistent for sin mor gjennom Uloba. Dette gjorde han fram til hun døde i desember 1996. Etter en periode på ledighetstrygd, fikk han seg noen kortere engasjementer.

Faren hjalp han med å kjøpe en leilighet, og det så ut som alt skulle ordne seg.

Men etter hvert dukket gamle spøkelser opp. De ubetalte regningene begynte å tårne seg opp, og Tom turte ikke å ta kontakt med kreditorene. En dag stod namsmannen på døra. Han mistet den lille leiligheten i Stavangergata.

Tom oppsøkte NAV for å få hjelp, men gikk ut fra kontoret med en liste over hospitser. På den tiden mottok han dagpenger, og måtte ha dekket hospitsregningen selv. Tom visste at pengene ikke ville strekke til. Regnestykket viste at han hadde råd til å bo 10 av 14 dager.

– I mitt hode ble vedtaket at hvis ikke de ville hjelpe meg, så skal jeg klare meg selv.

Se også: Her er hvordan Patrick endte som uteligger i hovedstaden

Overlevelsesinstinktet våkner

Det var en lang sommer i 2002. Tom tok med seg sommertelt og sovepose til Sognsvann og slo seg til der. Når den første snøen falt, klarte ikke den tynne duken lenger å holde været ute, og det ble kondens i teltet. "Det skjer snart noe. Det løser seg snart", tenkte Tom.

– Overlevelsesinstinktet våknet i meg. Jeg skulle overleve, uansett hvor jævlig det var.

De neste fire årene skulle han tilbringe ute. Dagene gikk med til å skaffe mat og drikke, og kanskje speide etter et sted å sove. Han tilbragte mange netter på Kontraskjæret, eventuelt i portrom i nærheten. Noen netter gikk han gatelangs til det ble morgen.

Alt han eide fikk plass i to bæreposer. En sovepose eller et godt pledd. Ellers stort sett klær. Kanskje en bok. Det begrenset seg selv.

– Du føler deg så liten og verdiløs. Og oppi alt dette har du skamfølelsen. Du føler deg totalt mislykka, og det er veldig tabu.

Alltid på alerten

Tom var for stolt til å si noe til venner og kjente. Når faren spurte hvor han bodde, kom det vage svar i retur. Han prøvde å late som ingenting. Holdt masken. Han fikk alltid med seg et par ullsokker til å å ha på beina etter å ha vært på besøk.

– Jeg tror folk skjønte det, men de var redde for å såre. De ville ikke spørre om noe som var vanskelig.

Det verste var nettene det regnet. Kulde kan man beskytte seg mot, og snø kan være isolerende. Men ikke regn.

– Det viktigste var å finne et tørt, varmt og sikkert sted, slik at jeg kunne lukke øynene. Jeg lå alltid på alerten.

Æreskodeks blant gatas gutter

– Det var en æreskodeks blant dem som bodde ute. Det var ikke noe tull. Når jeg samlet flasker og la meg på en benk med 40-50 kroner i pant rundt meg, var det ingen som tok flaskene.

Tom forteller om rusmisbrukeren som insisterte på å kjøpe pølse på Narvesen til han. Om han som hadde nappet med seg noen øl fra butikken og delte broderlig. Det var et samhold og fellesskap der ute. Tom ruset seg aldri, men han så mye i løpet av de fire årene.

– Narkomane er verdens snilleste mennesker når de får medisinen sin. Men ikke treff dem når de er på jakt etter penger. Da er de ikke seg selv.

– Hadde du noen skremmende opplevelser i løpet av årene ute?

– Nei. Det eneste skremmende var at de satte på vanningsanlegget ved festningen alt for tidlig om morgenen, sier han og ler.

– NAV var et ikke-ord

I 2006 tok en kamerat tak. De skjønte hva som foregikk og fikk Tom til å kontakte NAV igjen. Han var skeptisk etter det forrige møtet.

– NAV var et ikke-ord for meg, sier han.

Men det var annerledes nå. Det løste seg raskt. Men noen absurde episoder dukket opp på veien.

– Jeg var på boligkontoret, og de skulle ha bevis på at han hadde bodd ute. Det samme gjaldt NRK. De ville jeg skulle betale lisens for de fire årene jeg bodde på gata.

Den 19. mai 2006 fikk han nøklene til sin nye leilighet.

Sov på baderomsgulvet

– Kan du huske det øyeblikket du kom inn i leiligheten din etter fire år ute?

– Åh! Gjett om jeg kan!

Et stort smil bretter seg rundt fjeset, og han gjenforteller som om det skulle skjedd i går.

Det er fredag, og Tom har vært på quiz. Han kommer inn i en helt tom leilighet. 70 kvadratmeter. På quizen hadde Tom vunnet en vinflaske. Han tar den med seg inn i dusjen og skrur på varmtvannet. Han står der lenge. I alle fall en time. De første nettene sover han på badet. Det er varmekabler i gulvet.

Litt etter litt fylles leiligheten. Først en campingseng. Ikke noe dyne. Det var ikke så farlig.

– Det viktigste var at jeg kunne låse døra. Det var fire vegger og tak.

Skrev eventyr om eget liv

Et annet stort vendepunkt var da han kom i kontakt med Hilde Dalen i Kreativt og mangfoldig arbeidsliv (KREM) i 2008. Han deltok på et fjorten dager langt endringsmetodekurs i Tyrkia. Der lærte han teknikker for å endre sin egen tankegang og innstilling til livet. Det var hard, mental jobbing, men for Tom betydde det alt. En av teknikkene han lærte, var å skrive eventyr om sitt eget liv.

– Vi skulle begynne med "Det var en gang". Så skulle man selv være helten, og det skulle ende godt. Med en gang man har fortalt det, så er det ikke ditt lenger. Da er det ikke farlig. Jeg fikk kvittet meg med de historiene som ga meg skam- og skyldfølelse. Alle har en historie, men vi må ikke la den styre framtida, sier Tom.

Skryter av NAV

Etter hvert ble Tom også samarbeidspartner med Dalen. Som KREM-representant i regjeringens kontaktutvalg for sosialt og økonomisk vanskeligstilte, har han truffet ministere og byrådsledelse. Han har blitt brukt som foredragsholder på sosionomstudiet på OsloMet (tidl. Høgskolen i Oslo og Akershus) og VID vitenskapelige høgskole (tidl. Diakonhjemmet Høgskole) for å gi studentene innblikk i hvordan NAV oppleves av brukerne. Han er også prosjektmedarbeider i et forskningsprosjekt på OsloMet.

Den dårlige opplevelsen fra 2002 vekker fortsatt engasjement.

– Jeg spurte sosialsjefen etterpå om dette er godt sosialt arbeid. Det gjorde veien min tilbake lengre. Det ble dyrere for kongeriket Norge, sier han.

– Da jeg kom til NAV, kunne de tatt en samtale for å høre hva som kunne gjøres. Et sted å bo og sove, det er ganske viktig. Du greier ikke å holde på en jobb hvis du ikke har et sted å være. Det nytter ikke å bo ute og ha en fast jobb. Hadde de tatt tak der, tror jeg tiden min i NAV ville blitt kortere.

Han er likevel kjapp til å skryte av NAVs arbeid.

– Jeg har kjemperespekt for NAV. Annet enn den første runda, har jeg bare respekt. De lar deg prøve og feile. NAV-ansatte gjør en jævlig bra jobb, og det sies lite. For at det skal bli bedre må man også snakke om det positive, sier Tom.

En quiz-master skapes

I 2009 tok en kamerat av Tom kontakt. Han hadde snakket med Sagene Lunsjbar, som var på utkikk etter en quiz-master. Tom fikk oppdraget, og det klaffet som bare det.

– Jeg tenkte med en gang "her trives jeg". Her tjener jeg penger og møter mange hyggelige folk.

Han omtaler seg som en streng, men rettferdig quiz-master. Ingen kosespørsmål. Ryktene om den kyndige quiz-masteren begynte å løpe. Etter hvert kom det en telefon fra puben Shamrock. Senere fikk han oppdrag på Smelteverket, Stopp Pressen og Safe As Milk.

– Det har vært alfa omega for meg fra jeg fikk det første oppdraget, sier han.

– Jeg er en av de få som kan jobbe med det jeg brenner for.

Til slutt fikk han så mange oppdrag at han ble fratatt arbeidsavklaringspengene fra NAV. Men det gjorde ikke noe.

– Det var utrolig deilig å kutte navlestrengen til NAV og si at jeg kunne klare meg selv.

 Anbefaler ingen å ta samme vei

– Hvis jeg ikke hadde bodd ute de fire årene, hadde jeg ikke vært her. Jeg anbefaler ingen å ta den veien, men det er gøy å tenke på hvor jeg hadde vært hvis det ikke var for det. Jeg vet ikke om jeg hadde vært noe lykkeligere.

Tom er takknemlig for alle som har hjulpet han vekk fra gata. Hilde Dalen. Kompisen som trakk han med inn på NAV-kontoret i 2006. Venner og familie.

– Når det går nedover med folk er det ofte ens egen feil, men når det går oppover, er det så mange støttespillere, og det er ikke alltid man ser dem, sier han.

Håper Vålerenga vinner

– Hvordan håper du livet blir framover?

– Jeg håper jeg får lov til å drive med det jeg driver med så lenge som mulig, og jeg håper helsa holder. Jeg håper Vålerenga vinner litt mer og alt det der jeg ikke kan gjøre noe med. Framtida kan man egentlig ikke styre, men man kan prøve å gjøre det beste ut av den.

Tom har ikke holdt tilbake når han har fortalt, hverken om underslag eller livet på gata. Han håper det kan være til hjelp for noen andre.

– Hvis jeg kan inspirere bare et menneske til å gjøre andre valg, så kan jeg gjerne utlevere meg selv. Hvorfor skal folk gå i samme fella som meg?