Ullern kirke lå trolsk, magisk og badende i månelys. Inne er den slående vakker

Ullernchausseen er det morsomste navnet en venninne av meg vet om. Det er vanskelig for et norsk gatenavn å bli mer pretensiøst en Ullernchausseen, og derfor smiler jeg alltid litt lurt hver gang jeg besøker den.

I avisene finner du av og til henvisninger til vestkantens fordommer møt østkanten, men sannheten er at vi på østkanten nok ikke er mindre fordomsfulle enn våre naboer i vest. Og på den nesten times lange bussturen fra øst til vest, med Karpe Diem dundrende i ørene, fikk jeg god til å tenke over ulikhetene.

Overraskelsen over å bli møtt med kebabnorsk fra vestkantsvartinga og ikke en fyr kalt Preben med glattkjemma hår og høy champagneføring da jeg gikk av bussen, var derfor stor, men det gjorde veien mot kirka litt mer trygg og hjemmekoselig.

Vakrere bygg skal man lete etter

Gata med det pretensiøse navnet er egentlig en nokså bråkete og trist gate. Men så kom jeg over brua og ned rundt svingen, og der fikk jeg se den. Høyt der oppe på toppen av bakken, innhyllet i magisk halvmånelys, lå den: Ullern Kirke. Da skjønte jeg at det virkelig var forskjell på folk lell. For vakrere bygg skal man lete lenge etter.

Ullern kirke ble tatt i bruk i 1903 og er tegnet av kommunearkitekten Harald Bødtker. Kirken er korsformet og domineres av et kraftig firkantet midttårn. Og mens jeg gikk opp over den treomkransede bakken som leder opp mot kirken, så ble jeg overbevist om at kirken må være på sitt beste i feststemt vårlys. Omringet av bunader så langt som øyet kan se. En slik vakker bygning fortjener nesten at vi pynter oss og viser frem vår beste side, vi også.

Pynten stjal oppmerksomheten fra prestens ord

Utsiden av Ullern Kirke imponerer, men det stopper ikke der. Kirken er like vakker inni som utenpå. Jeg likte den grove enkeltheten i Sinsen kirke. Brukskirken. Der unger kunne springe fort og der det hang piñataer ned fra taket. Piñataer ville vært malplasserte i Ullern Kirke.

De har freskomalerier der, i kirkekorets apsis. Og foran fresken står det en vakker marmorbaldakin. Fresken er malt av Eilif Petersen og marmorbaldakinen er designet av Bødtker, og jeg, jeg har aldri sett en baldakin før. Den er slående vakker. Når du står nær nok så ser du til og med at taket på innsiden er vakkert malt i gull og blått. Fresken har også noen slående vakre nyanser i både gull og blått. Den forestiller Kristi Himmelfart og er så vakker og full av detaljer at den for meg som nykommer i kirken, mer enn én gang stjal oppmerksomheten fra prestens ord.

Kloke ord til ni mennesker

Kapellan Jorund Andersen snakket om syndefallet og om hvordan både Adam og Eva forsøkte å unnskylde seg i stedet for å ta ansvar for sine egne handlinger. Jeg tok imot eplet kvinnen bød meg, unnskyldte mannen seg med. Slangen sa jeg skulle gjøre det, sa kvinnen. Videre fortalte hun om hvordan Augustin hadde satt ord på viktigheten av å erkjenne sine synder for å kunne legge dem bak seg og gå videre. Kloke ord.

I Ullern kirke er det plass til 900 mennesker, skriver Wikipedia. Denne torsdagskvelden var vi ni. Hvordan er det å stå i et så overdådig vakkert rom og skulle fylle det når det kun er ni mennesker til stede? Jeg synes kapellanen løste det på den eneste måten man kunne løse det på. Ved å gjøre gudstjenesten enkel og nær.

Ullern kirke inviterer til fest

Ullern kirke er full av vakre detaljer. Detaljer som inviterer til fest. Jeg er likevel glad for at jeg valgte å se den på en dag hvor det ikke var festdag. På en dag da folkenes finstas ikke konkurrerte med kirkens egne. Selv om rommet ofte vant over presten og salmeboken i kampen om min oppmerksomhet. Jeg fant vakre glassmalerier, engler, skremmende statuer og skjulte bønnealter. Det har vært mange rike velgjørere som har sognet til denne kirken i disse 100 pluss årene. Og det reflekteres i kirkens interiør.

På veien ut og hjem ble jeg stående lenge og beundre den vakre bygningen. Hvitmalt og ruvende på toppen av en høyde donert av familien Løvenskjold, voktende over den helt vanlige gaten med det mest pretensiøse navnet av dem alle, Ullernchausseen, slår den meg i bakken med sin skjønnhet. Trolsk, magisk og badende i månelys.

Denne kirken er det ingenting pretensiøst med. Den er ganske enkelt alt den kan være. Den er trolig én av våre aller vakreste kirker. Og den er definitivt verdt et besøk. Selv på en enkel og intim vinterferie-torsdag.

Denne teksten har tidligere vært publisert på bloggen Kirken og meg.

Tidligere i denne serien har vi publisert:

• Hva er det egentlig de driver på med i kirka om dagen?
• I Tonsen kirke fant jeg verdens hviteste Jesus og et hyggelig og interessant fellesskap som jeg gjerne besøker igjen
• Jeg begynner å bli god på kirkekaffe nå, i mitt nye liv som kirke-Kjersti
• Domkirken er overveldende og vakker. Men i sin tid også et middel for å holde den vanlige arbeider på sin plass
• Er kirken en alliert jeg kan stole på? En aktivist, sånn som meg?
• Taizebønn i Sofienberg kirke er nok det nærmeste jeg har kommet å kjenne meg åndelig hjemme i kirka

• Sinsen kirke er en brukskirke. En solid kirke unger kan løpe i og hvor besøkende med vonde rygger kan sitte