Da New Orleans kom til Ljan kirke, frykta jeg at taket ville blåse av kirken

Så stille og vakkert det var her da, tenkte jeg for meg selv, der jeg vandret oppover den stille trefylte veien. Denne søndagsmorgenen var jeg på til Ljan, en del av Oslo jeg sjelden besøker. Selveste våren varmet meg i ansiktet og rundt meg kvitret småfuglene.

Jeg var tidlig ute, stilte meg opp i skogkanten og kikket utover fjorden. Fredelig, stille og vakkert. En perfekt siste søndag i april. Snøen som kjempet så hardt for å få bli liggende i år, hadde endelig forlatt oss, og nå lå verden her, bar og frostfri, og badet i solskinn.

Snart, tenkte jeg, snart ville fjorden under meg yre av liv, og alt det som fremdeles lå og spiret under bakken ville springe ut. Snart kommer sommeren, hadde jeg lyst til å rope ut. Snart. Snart. Snart er den her.

Det skulle skje noe spesielt

Bak meg lå Ljan kirke. En vakker liten steinkirke som et sted oppgis til å ha 180 sitteplasser og et annet 250. Kirken ble tegnet av arkitekt Olav Olson og ble innviet i 1932. Kirken er middelalderinspirert og er bygget i nygotisk stil helt uten modernistiske elementer. Den ligger på tomten Furumoen og er som navnet tilsier omringet av furutrær.

Jeg hadde fått et tips om at det skulle skje noe helt spesielt i denne kirken i dag, og jeg kjente at jeg gledet meg til å finne ut hva. I mellomtiden fikk jeg stå her i bakgrunnen og kikke ut over fjorden, mens plassen utenfor kirken sakte fyltes opp av både festkledde bunader og mer hverdagsvårkledde mennesker, slik som meg selv.

Jeg har blitt god på kirkearkitektur

Inne i kirken ble jeg sittende og nyte synet av de vakre glassmaleriene som fylte rommet med vakkert fargesprakende lys. Glassmaleriene er komponert av Rolf Klemetsrud og utført av glassmester G.A. Larsen. Det er mange av dem i denne kirken, og de skaper en fin stemning.

Innvendig er kirken ellers utført i hvit mur med flotte synlige bjelker i hovedrommet og et lavere nydelig dekorert tak i rommet før selve apsisen begynner. Jeg har nemlig de siste månedene blitt skikkelig god på kirkearkitektur og mener å ha lært at den store avrundede veggen bak alteret her er det man kaller en apsis. I denne kirken er også apsisen dekorert med vakre glassmaleri.

I tillegg til de vakre glassmaleriene, er kirken også utsmykket med treutskjæringer. Og på veggen over meg henger det store utskjærte trefigurer. Nettstedet Norske kirkebygg krediterer billedkunstneren Trygve Dammen for både prekestolen, døpefonten og de utskjærte trefigurene man finner i kirken.

Vi måtte holde på parykken. Det ble trøkk

For anledningen var det et jazzorkester plassert under prekestolen. Ljan kirke skulle teste ut et konsept de har kjørt noen ganger i Drøbak kirke: New Orleans messe. Så nytt og spennende at de ikke engang hadde hatt tid til å reklamere for det i programmet.

At New Orleans gudstjeneste hadde noe med musikk å gjøre, greide jeg å tenke meg til selv, men det betydde ikke at jeg var forberedt på det jeg snart skulle få oppleve. Tre takter og en trompet inn i gudstjenesten forstod jeg at skogsturfreden jeg hadde gått og kjent på denne morgenen så definitivt var over, og at her var det bare å holde på eventuelle parykker og andre løse kroppsgjenstander. Det ble trøkk!

Rene livsgleden

Konseptet "New Orleans messe" har oppstått i Drøbak som et samarbeidsprosjekt mellom kirken der og bandet vi møter her: Drøbak båtforenings Cabin orkester. Nå har det vandret videre til furuhaugen og lille Ljan kirke.

Og helt ærlig; dette konseptet burde fortsette å vandre. Det burde fylle alle kirkerom over vårt langstrakte land og slik gjøre slutt på alle tendenser til glisne kirkebenker. Dette er ganske enkelt en fantastisk fin opplevelse. Dette er ren livsglede. En feiring av alt som lever og smiler og går.

Om vi bare ikke hadde vært fullt så norske i avtrekkeren, så hadde vi klatret opp på kirkebenkene og danset og hoiet og ledd alle sammen. Men det turte vi ikke. Vi nøyde oss med å smile stadig breiere og vugge bitte litte granne frem og tilbake der vi satt. Men vi kosa oss. Ååå, som vi kosa oss.

Om dette hadde vært hverdagen i kirka, om folk hadde visst hvilken lykkepille som lå der og venta på dem hver søndag, da hadde kirkerommet vært stappfullt av smilende, leende mennesker... og kirkekaffen hadde vært en fest!

Jeg nynner, smiler og danser for meg selv ennå

Men det var en gudstjeneste jeg var på, ikke en konsert. Denne søndagen inneholdt alle de elementer en gudstjeneste kan inneholde. Vi danset oss til nattverd og gav kollekt med et digert glis. Det var salmer vi sang, og midt oppi alt sammen så døpte vi lille smilende Ingerid. Og en ting er sikkert. Det er ikke mange unger som har blitt døpt så behørlig som a Ingerid ble det.

Med et så våkent og et så lykkelig publikum til stede. Livet har både lyse og mørke sider, og kirken er, om vi ønsker det, til stede i både våre mørkeste og i våre lyseste øyeblikk. De feirer vår glede og trøster vår sorg. Og av og til, av og til så skaper de altså sånne helt fantastiske rom og øyeblikk som får i alle fall meg til å smile. Fra innerst til ytterst. Og alt jeg kan si er takk.

Jeg vil takke Eivind Smith og Drøbak Båtforenings Cabinorkester som sammen med kirken i Drøbak har utviklet dette konseptet. Jeg vil takke Ljan menighet og jeg vil takke prost Eigil Morvik. Etter gudstjenesten hørte jeg noen rykter om at dette ville man forsøke å få til i flere av menighetens kirker. Og da er det bare en ting å si: HUSK å tipse meg om hvor og når. Jeg kommer. Jeg nynner nemlig og smiler og danser for meg selv ennå. Dette var en fantastisk god opplevelse.

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.