— 1. mai var Oslo domkirke mer radikal enn mine radikale venner

Det er 1. mai og jeg er tilbake i Domkirken. Denne gangen er det foreningen Kristne arbeidere som i samarbeid med Domkirken inviterer til 1. mai gudstjeneste. Det er mange som har tatt turen innom Domkirken idag. Det er ofte det i Domkirken, har jeg merket meg. I hvert fall de dagene da jeg er der.

Organisasjonen Kristne arbeidere stod som arrangør denne dagen. En forening som egentlig skulle ha fylt 80 år i år, men som i 1939 fikk utsatt stiftelsesmøtet fordi Østlandet det året var herja av munn- og klovsyke, og som derfor ikke får runda 80 før neste år. På sine hjemmesider forteller organisasjonene at det den gang var stor avstand mellom kirken og arbeiderbevegelsen.

Kristne arbeidere følte seg hjemløse

Forholdet var preget av mistro og vonde opplevelser. Og det var dette organisasjonen Kristne arbeidere ville forsøke å bygge bro mellom og reparere. De ønsket å forkynne evangeliet til sine kamerater på arbeidsplassen. De forteller i beretningen om sin egen historie at initiativet ble møtt både med forventning og med mistro. Blant annet stod Indremisjonen frem og var skeptisk.

De forteller også en historie om å falle mellom to stoler, og om å være hjemløse både i arbeiderbevegelsen og i kirka. Blant sine kristne trosfeller kjente de seg uglesett på grunn av sitt politiske ståsted. Og i arbeiderbevegelsen følte de seg uglesett på grunn av sin kristne tro. Kirken viste den gang svært liten interesse for samfunnsspørsmål, og det store kristne flertallet så nok på arbeiderbevegelsen som en kristendomsfiendtlig bevegelse. Det var den nok til en viss grad også. Selv om arbeiderbevegelsen hevdet nøytralitet i trosspørsmål, så var det mange, også i ledelsen, som var kjølige, ja til og med direkte fiendtlige til kirken og kristendommen. Og som ønsket å påvirke partiet i den lei.

Khamzy valgte hvordan hun ønsket å dø

Dagens politiske tale ble holdt av Khamshajiny Gunaratnam (Ap) som er varaorfører i Oslo. Khamzy, som hun kaller seg, er også en av de overlevende fra Utøya, og det er denne historien hun tar opp i sin tale idag. En sterk historie og for første gang kjenner jeg en tåre presse på i kirken. Hun forteller at hun 22. juli 2011 tok et valg om hvordan hun ønsket å dø. Ville hun drukne eller ville hun bli skutt? Da skuddene kom nærmere og kroppene som lå der bak var ekte og hadde vært hennes venner? Hun hadde før aldri svømt mer enn 10 meter sammenhengende, og valgte drukning. 400 meter senere ble hun plukka opp av en båt.

Hun spør hva arbeidernes internasjonale festdag har med Utøya å gjøre, og hun besvarer spørsmålet. Med klar stemme forteller hun om hvordan ordene om at alle skulle stå sammen, at alle var AUF`ere etter terroren, etterhvert ble tomme og meningsløse. Det var ikke sympati hun trengte.

— Vi velger selv hva slags samfunn vi ønsker

Hun forteller videre at vi idag bor i et demokrati som siden de harde 1930-årene, og i etterkrigstiden har greid å sikre politisk og økonomisk frihet til vanlige mennesker. At vi har et samfunn hvor det er stemmeseddelen, og ikke pengeseddelen som bestemmer. Hvor vi alle har noe vi skulle ha sagt, ikke bare eliten. Og at det er vi, borgerne, som gjennom deltakelse i organisasjoner, i den offentlige debatten, i sivilsamfunnet som bestemmer hvilket samfunn vi vil ha. Når noen velger å spre hat og frykt, så er ikke det å stå sammen. Og at vi har et valg om hvilket samfunn vi vil leve i. Om vi velger å ikke bli grepet av frykt.

Utøyagenerasjonen er ikke bare AUF`ere, de overlevende, sier hun. Det er alle oss som ønsker å forandre noe, alle oss som er her i dag og som engasjerer oss. Alle oss som vet at å ignorere det onde er å utsette det onde. Det er alle oss som vet at likegyldighet har en dyr prislapp. Det er alle oss som vet at verden trenger det. Det er alle oss som vet at det nytter. Arbeidernes dag er en påminnelse om akkurat det.

Med frihet, likhet og brorskap som verdier, og demokrati og frihet som redskap - kjemper vi for et fellesskap som flest mulig kan føle seg som et fullverdig medlem av, uavhengig av deres økonomi, etnisitet, legning eller tro.

— Gapet mellom fattig og rik øker

Men så kløyv biskop emeritus Tor B. Jørgensen opp på preikestolen og gav oss Herrens ord for dagen. Og da buldret det.

 — Markedsmekanismene, som vi i dag lar styre verdensøkonomien til de rikes fordel, gjør gapet mellom de som har og de som ikke har stadig større. De med pengemakt styrer de som blir stadig mer maktesløse. Både nasjonalt og globalt. Gud vil ikke ha det slik, tordnet Jørgensen og viste til profeten Amos.

Og han var ikke ferdig der. Han fortsatte.

— Her er det Jakob, mange mener det er broren til Jesus og en av lederne i den første kristne tida, som skriver: "Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk", talte den pensjonerte biskopen.

— Jakob hadde observert at de rike blir behandlet bedre enn andre. Samtidig vet han det er de rike som undertrykker fattigfolk. Jakob er krystallklar: "Slik skal det ikke være i kirka". For her gjelder en kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv. Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn.

Tordentale til arbeiderbevegelsen

— Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begreper. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord; solidaritet. Samtidig vet vi at gullstandarden ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles. Kirkens maktelite var ofte en tung motstander i denne kampen. Til tross for Amos! Til tross for Jakobs kongelige lov, talte Jørgensen.

Jeg smiler. Dette er ord jeg ikke før har hørt i kirken. Ord jeg liker. Men så skjer det noe. Biskopen retter pekefingeren tilbake mot arbeiderbevegelsen og de valg de har tatt de siste årene. Han snakker om gjestelista og om at det ikke nytter å snakke om likhet i et samfunn når ikke alle som bor her blir invitert til deltagelse.

Folk på flukt blir ikke trodd i Norge

— Jeg kjenner en del som er "utenfor" i dag! De har ikke engang nådd opp i elendighetshierarkiet i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor, fortalte biskop emeritus Jørgensen.

— Jo tettere jeg er kommet inn i deres saker, jo verre blir det. Norge styrer ikke lenger etter "den kongelige lov". Styresmaktene vår har bevisst tatt ut referansene til denne loven. Her er det mye strenghet. Lite rettferdighet. Og ikke noen medmenneskelighet lenger, avslutter  emeritus-biskopen mens jeg nikker.

— Jeg tror mer på kirken enn arbeiderbevegelsen

Den pekefingeren, det stikket til arbeiderbevegelsen, skal kirken jaggu få lov til å ha, tenker jeg. Det fantes en tid da arbeiderbevegelsen med rette kunne stige opp på sin høye hest og holde solidaritetens og menneskeverdets fane høyt i møte med kirkens folk og dens gjøren. Den tiden er over. Kirkens engasjement for de svakeste blant oss, for mennesker på flukt og for de uten papirer er idag sterkere og mye mer troverdig og kraftfullt enn det dagens arbeiderbevegelse kan by på.

Jeg tror på kirken i deres kamp. Arbeiderbevegelsen har forlengst sluttet å kjempe for menneskeverdet. Der er man seg selv nok.

Kjente Kåre Nordstogas orgelkraft

Og så, mens jeg satt der og nikket anerkjennende for meg selv, så braket det løs bak meg. Kåre Nordstoga hamret løs på kirkeorgelet med en kraft som ikke stod tilbake for det ypperste av metallband. Internasjonalen dundret så høyt gjennom kirkerommet at jeg kunne se det dirre i glassmaleriene. Nei, kirka er ikke slik jeg trodde den skulle være. Egentlig er kirka skikkelig kul, og den er mye mer radikal enn de fleste av mine radikale venner. Det finner man fort ut, om man bare tar seg tid til å lytte til dens budskap.

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker.