Tenk at dette skjer i vår tid. Kvinner og menn ender opp som slaver på åpne slavemarkeder

Det var slaveriet som lokka meg tilbake til Domkirken denne søndagen, ikke musikken eller gudstjenesten. I krypten skulle det etter kirkekaffen være en panelsamtale som oppsummerte kirkemusikkfestivalens fokus på slaveri i vår tid. Og jeg ble nysgjerrig, ikke bare på spørsmålet som lå opp i dagen, hva en kirkemusikkfestival hadde med slaveri å gjøre, men hva hadde egentlig kirken å si om slaveri nå om dagen? Den har jo blitt brukt til å legitimere så ymse på den fronten opp gjennom historien.

Panelet, i det som viste seg å bli en meget lærerik og spennende samtale, besto av biskop Kari Veiteberg, prest og professor Sturla Stålsett, leder for ROSA-prosjektet; Mildrid Mikkelsen, etiopisk teolog, styreleder for Commission for Migrants in Europe og koordinator for flerkulturelt kirkelig nettverk i Norges Kristne Råd; Lemma Desta og tyrkiakjenner, litteraturviter, kjønnsforsker og dagligleder for Hedda-stiftelsen; Jørgen Lorentzen.

Kirkefolket har blitt radikalisert

Og her, mine radikale venner, her er det dere må skjerpe dere. Kirkefolket har blitt radikalisert. De har tatt dere igjen. Ett angrep på menneskeverdet til, og de vil ta til gatene, de sølvhårede i minkkåpe og de med strenge presteskjorter. Nok er nok! De krever endring. Deres Jesus er en Jesus som setter alle folk fri, og da er det vanskelig å godta en politisk virkelighet som legger stadig flere folk i lenker. Eller?

Dette er i alle fall den ene delen av historien, og det er den jeg sitter sammen med i krypten denne dagen. Den andre er mitt illsinne på Sylvi Listhaugs kors og den delen panelet her tar opp: verdenskirkens totale stillhet hva nåtidens slaveri angår. Hvor er uttalelsene fra Verdens kirkeråd om slaveriet etiopiske (og andre afrikanske) fattige kvinner blir lurt inn i i gulfstatene? Hvor er Den katolske kirkes fordømmelse av de tradisjonelle slavemarkedene som har gjenoppstått i Libya?

Men det er ikke den delen av kirken som har møtt opp i dette rommet. I dette rommet finnes det en beundringsverdig blanding av kunnskap og engasjement.

Den reaksjonære kirken

Det begynner allerede idet vi får utdelt salmeboka på vei inn i kirken. Inne i den ligger et ark hvor fremsiden viser tall og fakta om slaveri i vår tid, og baksiden er stappfull av gode råd. Hva kan du gjøre i menigheten, i dagliglivet, politisk og økonomisk for å bistå med å bekjempe slaveri.

Mitt første spørsmål er hva kirkemusikk har med slaveri å gjøre. Det besvarer seg selv temmelig raskt. Idet Domkirkens guttekor stemmer i med "go down, Moses, way down in Egypt’s land; tell old Pharaoh to let my people go", så forstår jeg. Spirituals. Det finnes en lang tradisjon med nettopp frigjøringssalmer i kirken.

Men kirken sto også på slaveeiernes side. Kirken var også med på å legitimere deres syn. Uten kirkens velsignelse ville ikke den transatlantiske slavehandelen kunne funnet sted. Samtidig var kirken også stedet hvor slavene fant styrke til å overleve fangenskapet og kjempe for sin frihet. Og de sang spirituals.

Kristendommens frihetsbudskap

Gjennom hele festgudstjenesten trekkes Bibelens frihetsbudskap frem. Det leses tekster om Moses og kobberslangen han ble bedt om å lage, slik at folket ikke skulle dø av slangebitt. De som kikket opp på kobberslangen ville ikke dø av bittene.

I sin preken forklarer domkirkeprest Valborg Orset Stene at kobberslangen er et symbol på Jesus og hvordan det å kikke opp mot Jesus redder menneskeheten. Videre forteller hun at det kristne budskap er et frihetsbudskap. At Jesus setter alle mennesker frie. Sammenhengen mellom budskapet i gudstjenesten og det budskapet som venter i krypten er opplagt.

Slavemarkene i Libya

Slaveri og menneskehandel, det er vanskelige og tunge temaer man snakker om i krypten denne søndagen. Men det er viktige temaer. Våre EØS-penger bidrar til at vestafrikanske menn blir lagt i lenker og bydd ut på slavemarkedet i Libya. Akkurat slik de ble da Kunta Kinteh i 1750 ble stjålet fra Gambia og solgt i USA.

I vår tid er det fattigdom og politisk ustabilitet som sender dem ut på "håpets ferd". En ferd som så alt for ofte ender tragisk. Mange drukner, mens andre altså ender opp som slaver på åpne slavemarkeder. Det skjer i vår tid. Tenk at dette også skjer i vår tid. Med vår vitende vilje. Nesten uten motstand. Lemma Desta forteller at han har skrevet brev til Verdens kirkeråd i håp om at de ville komme med en uttalelse som fordømmer slavehandel, men at svaret har vært stillhet.

40 millioner slaver

Sturla Stålsett sier at 40 millioner er et tall som brukes om antall slaver i dag, men at tallet trolig er mye høyere. Han snakker om hvordan vi trenger å våge å se og høre dem. Om hvordan dette er ressurssterke mennesker og hvordan det er kirkens ansvar å jobbe for disse menneskenes frihet.

Enten så bedriver man i kirken en form for "lipservice" eller så tar man kirkens frigjørende budskap på alvor, sier han. Vi kan ikke kjøpslå med menneskers liv. Han forteller også om erkebiskop Romero, som nå blir opphøyd til helgen for sin kamp for sosial rettferdighet. Hvor er hans kamp og hans samfunn i dag?

Prinsipper på billigsalg i Europa

Jørgen Lorentzen forteller om hvordan situasjonen i Tyrkia er i ferd med å endre seg dramatisk og hvordan man der har brukt demokratiet til å ødelegge demokratiet. Han forteller om vår og Europas totale taushet til det som skjer og han forteller om hjerneflukten som nå pågår fra Tyrkia. Mange intellektuelle, legene og ressurspersoner må flykte, mens Ergodan presser Europa til stillhet ved å bruke flyktninger som pressmiddel.

Hvor mange vil dere ha, spør han europeiske ledere, om de mukker mot hans ledelse. Hundre tusen? En million? Og europeiske ledere selger prinsippene vi har bygget våre nasjoner på billigsalg. Vi innfører en politisk retorikk som var umulig kun for kort tid siden.

Biskopens politiske engasjement

De tordner der oppe. Forteller hvordan "norske interesser" blir brukt som et begrep som legitimerer hva som helst, men hva er norske interesser? Er det bare norske handelsinteresser eller handler det også om andre ting? Om oss og dem, om frihetsidealer og om hvordan deres verdighet også er vår egen verdighet?

Når de kommer til punktet hvor deres verdier i dag blir sett på som naive, så har jeg ikke noe valg. Jeg må bare innse det. Mine radikale venner, vi må skjerpe oss. Kirkefolket går oss her en høy gang! De snakker til og med om hvordan begrepet radikal blir forsøkt endret til å bety noe annet, noe negativt.

Mildrid Mikkelsen forteller om hvordan mennesker de møter og som er offer for menneskehandel nå som regel blir sendt ut, selv om de gjør alt riktig. Hun forteller at det å bli sendt ut svært ofte betyr at vi resirkulerer dem tilbake til tvungen prostitusjon. Og Biskop Kari Veiteberg sier at trua hennes mister sin makt, om den ikke også er politisk forankra. Hvor er klærne vi har på oss sydd hen og av hvem? Av slaver? Hva gjør vi med kunnskapen?

Dages kamper i kirken

Om du gir en fattig person brød, så er du helgen sier de, men om du spør hvorfor han er fattig, så er du kommunist. Gud skapte medmennesker, følger de opp. Medmennesker! Og da kan ikke vi være en kirke med mange fine idealer som vi ikke lever etter.

Og med det forlot jeg Domkirken for denne gang. Og vi gikk inn i en uke hvor dagens kirkes dualitet kanskje ble mer aktuell enn noen gang. Denne helgen skal Krf ta et viktig valg, som kanskje nettopp handler om verdier og om hvilke kamper man skal kjempe, selv om omkostningene kan være store.

En hilsen og en takk sendes forresten til min sidemann under kirkekaffen. Det tok meg 44 år å finne ut hva en krypt er for noe, men nå vet jeg det: et underjordisk rom brukt til begravelser av helgener. Jeg vil anta at vår bruk av krypten, med foredrag og kirkekaffe, nok er noe vanligere enn til å begrave helgener i våre dager. Ikke det, St. Halvard, Oslos egen skytshelgen, hadde nok passet godt inn i krypten denne dagen. Han ble gjort til helgen etter at han druknet da han forsøkte å hjelpe en trellkvinne til frihet i år 1043.

Denne teksten har tidligere vært publisert på bloggen Kirken og meg.

Ellers i denne serien har vi publisert:

• Hva er det egentlig de driver på med i kirka om dagen?
• I Tonsen kirke fant jeg verdens hviteste Jesus og et hyggelig og interessant fellesskap som jeg gjerne besøker igjen
• Jeg begynner å bli god på kirkekaffe nå, i mitt nye liv som kirke-Kjersti
• Domkirken er overveldende og vakker. Men i sin tid også et middel for å holde den vanlige arbeider på sin plass
• Er kirken en alliert jeg kan stole på? En aktivist, sånn som meg?
• Taizebønn i Sofienberg kirke er nok det nærmeste jeg har kommet å kjenne meg åndelig hjemme i kirka
• Sinsen kirke er en brukskirke. En solid kirke unger kan løpe i og hvor besøkende med vonde rygger kan sitte
• Ullern kirke lå trolsk, magisk og badende i månelys. Inne er den slående vakker
• I Majorstuen kirke ligger møtestedet for kristen og buddhistisk tro
• Menn og kvinner, gamle og unge: Gå til Fagerborg kirke. Gå og prøv yogagudstjeneste