Teaterstykket Farvel til Eddy Bellegueule til tider intenst om homofobi og frihetstrang

En lattermild, godt brisen og engelsktalende Eddy Bellegueule inntar scenen. Rundt hodet har han en hårbøyle med bie på.

– Jeg er en bie, sier han med et svakt blikk, klein latter, mens han dingler som en båt fra side til side. Gjennom spøkene krenker han seg selv og familien sin. Hans fremtoning er selvutslettende og det er vondt å høre på.

Manuset for stykket baserer seg på boka «Farvel til Eddy Bellegueule», skrevet av Eduard Louis. Denne delen av skuespillet er ikke en del av manuset.

En sterk personlig historie

Eduard Louis er Norges-venn, han har vært her på besøk og har kommentert debattene som har omhandlet ham i Morgenbladet. Det må være en grunn til at stykket er på engelsk og at handlingen er på siden av boka.

Før skuffelsen tar over mine sanser, setter skuespilleren Emil Johnsen, som spiller karakteren Eddy Bellegueule, seg ned, tar av bøylen, bytter den franskpregete engelsken til norsk. Han bytter fra å være en fjollete Bellegueule til å bli en sårbar karakter som forteller sin personlige historie. Et sterkt grep.

Kontrasten er tydelig og Johnsen har fanget oppmerksomheten til publikum. Monologen fortsetter, og han er helt alene på scenen. Han er rammet inn med tre vegger som ser ut som et rom.

Blir avslørt og banket opp

En ung gutt er fanget i en arbeiderklasseby. Han blir nektet å uttrykke sin femininitet, han må også skjule sin tenning for menn. Mye blir gjort for å passe inn, men gang på gang blir han avslørt, han er ikke som de andre. Han blir spytta på og banka, både av faren og skoleelevene.

Problemstillingen fra boka, som også kommer godt frem på scenen, er hvorfor han ikke blir akseptert slik han er?

Seksualitet har betydning for friheten

Er det homofobien eller er det arbeiderklassenormene som nekter å akseptere det ukjente? Som det fremkommer både i boka og i stykket, er hatet mot innvandrere og yrkesaktive kvinner minst like aggressivt.

Uansett har Bellegueule et mål: han vil rømme, rømme fra arbeiderklassebyen. Han drømmer om å komme til et sted der han blir akseptert. Han vil dele sitt begjær for mannekropper helt fritt. Det får meg til å tenke at seksualitet er sterkt lenket opp til identitet. Det å uttrykke sin seksualitet har stor betydning for den enkeltes frihet.

Sett med sosiologiske briller tar manuset opp temaer som utenforskap, seksuell identitet og sosiale forskjeller. Farvel til Eddy Bellegueule er en av mine favorittbøker og, etter min mening, en av våre viktigste samtidsbøker. Den er lettlest og tynn, tilgjengelig for de fleste. Da jeg leste boka, ivret jeg etter mer.

Louis fremlegger en tidslinje over sitt eget liv. Det er en ekstern forklaring på det som skjer, men jeg savnet den indre reisen til Bellegueule. Det er her skuespilleren imponerer. Han gjør boka mer levende. Når Johnsen uttrykker forløpet til hendelser, gjør han det med følelser. Publikum får inntrykk av hvordan Bellegueule har det. Vi får kjennskap til hans indre liv. Musikken som akkompagnerer stykket gjør alt mye mer følelsesladd.

Stor forskjell på mor og sønn

Emil Johnsen etterligner i tur og orden karakterene i boka og gjør her en formidabel jobb. Særlig når han etterligner mora til Bellegueule, ser vi de store ulikhetene mellom sønn og mor.

De har forskjellige sosiolekter, og moren er mye mer skamløs når det kommer til påstander om folk og ting. Hennes rølpete og røykende stemme understreker forskjellen på deres prioriteringer og gjør det klart at Bellegueule aldri kommer til å føle seg hjemme i foreldrenes hus. Blant annet skjønner ikke moren hvorfor Eddy er så opptatt av skolen.

En scene skiller seg ut

I tillegg til å gjengi karakterene presist, er det en scene som skiller seg ut. Etter hvert forteller Bellegueule om den første gangen han hadde sex. Fire gutter samles, de andre er egentlig homofobe, som resten av bygda, men de mener at siden det ikke er noen jenter som er med på å ha uforpliktende sex i en alder av ti år, skal Eddy Bellegueule og annen gutt stille opp som jenter. I flere uker gjemmer de seg i skuret og leker denne leken.

Det var en uhåndgripelig følelse å se nakne menn, men også å kjenne på de mannlige organene, sier Bellegueule. Mens han forteller om detaljene fremstiller han også sex-posisjonene for publikum. Det er musestille i salen, og publikum puster intenst med. Johnsen legger ikke noe mellom. Det er befriende å høre han snakke så åpent om begjær.

Noe er magisk, annet er overflødig

Men noen elementer ved stykket butter. Det gjengis for mange detaljer på kort tid, og alle disse detaljene gjør stykket litt tungt. Til tider kan det føles som om det har vært et absolutt krav å få med alle detaljer i boka. Det fører til for mange gjentagelser. For eksempel om farens atferd. Denne iscenesettes flere ganger, men danner ingen nye inntrykk. Det samme gjelder mobberne.

Også i monologen blir de samme handlingene repetert. Regissøren skulle utelatt flere detaljer og heller inkludert flere metaforer som uttrykker disse viktige symbolene.

Historien om Eddy Bellegueule viser hvor vanskelig det er å oppleve utenforskap. Emil Johnsen gjør en fenomenal jobb med å vise det menneskelige følelsesregisteret. Til tider blir det litt mye, og dette tar vekk fokuset fra de store linjene. Stykket burde vært strammet inn.