Natalia (46) var blant tusenvis som demonstrerte lørdag. Støtteerklæringene kom fra alle kanter

Natalia Ravn-Christensen, som bor i bydel Frogner, var med på å starte Den ukrainske forening i Norge tilbake i 2004. Lørdag tok hun del i demonstrasjonene som utspilte seg foran Stortinget og den russiske ambassaden på Skillebekk.

— Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det virket som om hele byen var med, og det kom bare flere og flere til. Jeg opplevde det som at hele veien fra Stortinget til ambassaden var full av folk. Det er spesielt med tanke på at vi ikke har delt ut så mye informasjon.

• Les også: Gatemagasinet Erlik Oslo forlater historiske Skippergata 14. — Rausheten og samholdet har vært den sterkeste opplevelsen

Sikker på seier

Ravn-Christensen forteller at hensikten med markeringene var å gi uttrykk for behovet for militær, politisk og økonomisk bistand. Å være bedre rustet ved rakett- og missilangrep, samt at oljefondet trekker investeringer ut av Russland, nevnes som nødvendige grep.

— Det som er viktig for oss, er at luftangrepene stanses. Raketter og missiler treffer sivile, for eksempel barnehager og boligblokker. Vi er veldig takknemlige for hjelpen og de økonomiske sanksjonene som har kommet. I åtte år har vi følt oss alene, men nå ser vi en forandring. Putin stopper ikke hvis han ikke ser at motparten også har makt.

De seneste dagene har foreningen blitt oppringt av både privatpersoner og organisasjoner som ønsker å vise sin støtte. Ravn-Christensen sier at det blant annet gjelder mennesker fra Litauen, Georgia og Tsjetsjenia, i tillegg til en polsk, hviterussisk og russisk forening. Da sistnevnte risikerer livet til familiemedlemmer i hjemlandet, har Ravn-Christensen stor respekt for at de vil bistå i markeringene.

— Vi er sikre på at vi vinner. Den hjelpen vi får nå, bidrar til at vi vinner over Putin. Politikerne støtter ikke lenger bare med ord, men også med handling. Spørsmålet er hvordan vi skal gjenreise landet igjen.

Massiv støtte

Demonstrasjonene lørdag bar preg av et mangfold av bakgrunner. Ravn-Christensen fremhever en opplevelse av at det humane stod i sentrum.

— Jeg så et ønske om å være med og ta et standpunkt. De politiske partiene holdt fine appeller, og politiet var beskyttende og forståelsesfulle. Vi følte støtte fra alle kanter.

Hun sier at hun i etterkant av demonstrasjonene, mens hun bar på et ukrainsk flagg, møtte på en bølge av sympati. Fra forbipasserende, ut av bilvinduer og over høyttaleranlegget på en trikk kom det støtteerklæringer både på norsk og ukrainsk.

Selv har hun familie i Lviv, i den vestlige delen av landet. Byen har mottatt større mengder med flyktninger under invasjonen. Dersom man har et ønske om å forlate hovedstaden, er imidlertid situasjonen verre. Venner av familien får ikke reist ut av Kyiv som følge av sprengte broer og et fravær av drivstoff.

— Folk er redde, men alle håper på det beste. På skolen som faren min jobber, sover og spiser mennesker som er på flukt. Siden 2014 har omtrent to millioner flyktet fra de okkuperte områdene, og folk har blitt tatt godt imot, blitt integrerte og startet livet i andre deler av Ukraina.