Julenissen kom med Amerikalinjen. Kaia var stappfull av folk og stemningen elektrisk

Fra vinduet i arbeidsrommet mitt har jeg god utsikt utover Oslofjorden, jeg ser forbi Nesoddtangen og inn til byen. Om ikke tåka tetter for utsikten har jeg fri sikt inn til Kielfergen der den ligger ved sin faste bryggeplass ved Hjortneskaia.

På morgensiden har jeg allerede fulgt med utenlandsfergenes daglige innseiling til byen, og om jeg ikke er alt for opptatt, får jeg som oftest med meg utseilingene på ettermiddag og kvelden også.

— Hun mangler juletre i signalmasten

Som i dag for eksempel, klokka har passert 17 og fergen til København stevner utover fjorden i mørket, opplyst av en mengde lys. Rederiet har tydeligvis innledet julebordsesongen for en funklende lysgirlander er strukket fra signalmasten over broa og akterover, forbi skorsteinen.

Bruken av slike lysgirlandere er ikke av ny dato, lyssetting har blitt brukt i mange år for å gi et passasjerfartøy en dæsj av fest og moro. Jeg plukker opp kikkerten og fokuserer inn på fartøyet for å bekrefte mine mistanker; «Hun er ikke en ordentlig julebåt, nei!» sier jeg høyt til meg selv. «Hun mangler et juletre i toppen av signalmasten!».

«Hva mener du med julebåt?», sier min kone som plutselig har kommet inn i rommet. «Og hva er det med juletre?». Min kone er fra det europeiske innland, langt fra salt sjø, dette er ukjent farvann for henne. Jeg forteller henne at vi må gå en del år tilbake i tiden. Til tiårene etter 1945. Til et Norge der folk flest manglet det meste av det vi i dag tar for gitt, og til en tid der avstandene var så mye større og mulighetene til å reise utenlands var vanskelig – og i hvert fall veldig dyrt.

— Det var Amerikabåten som gjaldt

I årene etter krigen, gjennom hele 1950-tallet og litt utpå 60-tallet hadde vi en fin tradisjon der den sist ankomne Amerikabåten før julaften ble kalt julebåten. Det var bare Amerikabåten som var julebåt; passasjerskipene til Den norske Amerikalinje som trafikkerte ruten mellom Norge og New York. Det var også bare en kai i Oslo hvor begivenheten fant sted, nemlig Utstikker 1, Amerikalinjens faste kai.

Det var flere passasjerskip som seilte mellom Oslo og utenlandske havner, eksempelvis passasjerskipene som rederiet Fred. Olsen & Co. opererte i linjen mellom Oslo og Newcastle. Men disse skipene måtte finne seg i å spille annenfiolin i denne sammenheng, det var Amerikabåten som gjaldt.

Alle visste i god tid når julebåten kom, rederiet var påpasselig med å annonsere skipets ankomsttid i avisene, og på selve dagen møtte hundrevis av mennesker opp på kaia for å ta imot julebåten, mannskap og passasjerene. De ivrigste stilte seg opp på Vippetangen for å få et første glimt av skipet i det hun rundet Nesoddtangen, opplyste juletrær i de to mastene avslørte ankomsten; «Der kommer hun!», hoiet unger med skarpe øyne og løp tilbake mot Utstikker 1.

"Ja vi elsker" og den amerikanske nasjonalsangen

På vei inn fikk julebåten følge av en slepebåt eller to som assisterte henne helt frem til brygga. I det baugen på det store grå skipet stikker inn mot brygga, hilste hun de fremmøtte med en dyp, rullende bassrøst, måker skvatt unna, det samme gjorde noen småunger som vrælte av skrekk.

Et par kasteliner fra båten ble fulgt av tjukke fortøyningstrosser som ble halt i land og gjort fast, et siste vennlig skubb fra slepebåten og julebåten klappet til kai. Ett av byens fast engasjerte musikkorpsene satte i med den amerikanske og den norske nasjonalsangen, den danske også i de tilfellene København hadde blitt avlagt et besøk på turen.

De store bryggekranene våknet til liv og heiste på plass landgangene til første og turistklasse og musikken gikk over til tradisjonelle julesanger. Stemningen i den tette folkemassen på kaia og på de store verandaene som omkranset Amerikalinjens store havneskur i tre etasjer var nesten elektrisk, alle fulgte konsentrert med i det som foregikk, samtidig ble det stirret intenst mot den hvite overbygningen.

NRK sendte direkte fra kaia

På dekkene sto passasjerene skulder ved skulder langs relingene, først var det vanskelig å skille den ene fra den andre. Folk hoiet og ropte ut navn på familiemedlemmer og kjente som kom med båten, det ble vinket med lommetørklær og forfrosne blomsterkvaster. «Kan du se henne», kunne en spørre henvendt til sidemannen, «Er det henne, hun som står der i den lyse kåpen?». Det ble myst og vinket og ropt; «Ser du meg, seeer du meeeg, her, heeer, JAAA, Anneeee!»

Tårer spratt, lommetørkleet måtte brukes til andre ting, sterke følelser var i sving. Mange hadde ikke sett hverandre på lenge, kanskje ikke på flere år. Mye hadde skjedd og savnet etter kjære familiemedlemmer langt borte er sterkt, ikke minst i jula.

NRK og pressen var gjerne til stede på Utstikker 1 ved disse anledningene, Amerikabåtens ankomst fikk alltid litt spalteplass. NRK radio sendte ofte direkte, kjente personer ble intervjuet og ukjente fikk si noen ord og sende en hilsen hjem.

Appelsiner viktigere enn kjendiser

Men for ungene var ikke kjendisene viktig, derimot førstemann som ruslet ned landgangen; selveste julenissen som bar på en stor sekk på ryggen med småposer fylt av en appelsin eller to, amerikansk tyggegummi og sjokolade. Gjett om det var populært! Mange hadde ikke sett snurten av appelsiner på lang tid og lukten av sitrusfrukten som et barn fikk på amerikabryggen en hustrig desemberdag, fulgte en i alle år siden.

I 1950-årene forbandt folk flest julebåten med kun ett skip; Stavangerfjord, nord-Atlanterens «Grand Old Lady» - eller bare «Gamla» som de mer respektløse kalte henne. På den tiden var hun riktig nok et svært gammelt skip, bygget for emigrantfarten til Amerika og levert rederiet det siste krigsåret, i april 1918.

Men aldri hadde Amerikalinjen et mer populært passasjerskip, lun og hyggelig med edle tresorter på vegger og utskårne belistning. Dessuten var hun en særdeles god sjøbåt, men trang med små lugarer uten bad og kronglete ganger. Stavangerfjords kanskje mest følelsesladde ankomst til Oslo som julebåt var nok den 22. desember 1945, stemningen blant folkehavet på Amerikalinjens kai var helt spesiell den dagen.

Brakk roret i orkan

Mange av passasjerene hadde tilbragt krigsårene utenlands, dette var første gjensyn med slekt og venner etter fem lange krigsår. Et par hundre norske krigsseilere hadde endelig fått avløsning i amerikanske havner og fikk komme hjem etter års fravær, og ikke rent få koner og barn til nordmenn som hadde tjenestegjort i utlandet fikk se sitt nye hjemland for første gang. Med på turen fulgte gaver og varer som folk flest sårt hadde savnet, og i lasterommene bragte Stavangerfjord med seg forsyninger til en lengtende befolkning.

Som oftest ankom julebåten Stavangerfjord etter planen, men en gang var hun to dager forsinket. På den legendariske juleturen i 1953 brakk roret av i en orkan i Nord-Atlanteren. Men samarbeidet mellom maskinbesetningen og broa fungerte utmerket, en strøm av beskjeder gikk ned til maskindørken. Den ene propellen gikk hele tiden forover mens den andre gikk vekselvis forover akterover. Det ble beregnet at cirka 11.000 manøvreringer med maskinen ble foretatt i løpet av turen, det tilsvarer noe slikt som fem års normal fart. Stavangerfjord kom seg trygt til Oslo – selv om kursen hun holdt var noe vinglete.

Steen & Strøms juleutstilling

Jeg kikker bort på danskebåten igjen og følger henne de siste sekundene før hun forsvinner bak hekken til naboen, minnene strømmer på. Det er Oslofjord som er «min» julebåt, forteller jeg.

Oslofjord ble levert i 1949 og innledet den moderne tiden for rederiet. Jeg var ofte om bord i det skipet, sammen med min far som jobbet i Amerikalinjen. Vi hadde en liten juletradisjon i vår familie, de årene far var ansatt i NAL. Et par daget etter at julebåten hadde ankommet Oslo, tok min mor, bror og jeg trikken inn til byen og møtte av far ved Nationaltheatret.

Sammen spaserte vi ned til Steen & Strøm og så på åpningen av magasinets julevindu-utstilling. Jeg husker fortsatt den modelljernbanen, et Märklin-tog som tøffet rundt i et snølandskap med veier, hus og små mennesker. En slik modelljernbane sto øverst på min ønskeliste til jul i flere år, jeg fikk det aldri!

Etter at vi hadde stått ved utstillingsvinduet og betraktet herlighetene en stund, gikk turen til Hotell Viking og restauranten i toppetasjen. Derfra hadde vi fin utsikt til julebåten Oslofjord ved Utstikker 1, dit vi dro etter middagen. I Oslofjords festsal var det tid for kaffe, kaker, brus og en pose med noe godt til barna – de voksne hadde sikkert noe sterkt og godt i glassene.

Fikk kjeft da svenske erstattet Amerikabåten

Det dugger litt på linsene, merkelig nok, jeg legger bort kikkerten og tørker bort en tåre fra øyekroken. Min kone kikker forundret bort på meg mens jeg snufser litt, bare noe rusk i øyet forklarer jeg.

Tradisjonen med Amerikalinjens julebåt opphørte etter hvert mot slutten av 1960-tallet. Flyene tok mer og mer over den transatlantiske passasjertrafikken, folk flest valgte bort åtte dagers sjøsyke med åtte timers ubehag i trange flyseter. Amerikalinjen fikk nye skip, beregnet først og fremst for cruisefart i varmere deler av verden, vinterstid. Avgangene over Atlanteren ble stadig færre, de eldre skipene ble solgt, anløp av norske kystbyer ble oppgitt, først Stavanger, så Bergen dernest Oslo og til slutt Kristiansand. Aldri fikk vel Amerikalinjen mer kjeft enn da det ble kjent at julebåten til Bergen 1968 skulle være Den Svenske Amerikalinjes passasjerskip Kungsholm, - og så en svenske, av alle ting!

I 1970 var det bare Kristiansand som ble anløpt av en julebåt, igjen svenskenes Kungsholm. «Der seiler det forresten enda en svenske innover mot Oslo», sier jeg og nikker ut av vinduet. Den tredje av utenlandsfergene som betjener hovedstaden for tiden. «Ser ikke ut til at den har pyntet seg med ekstra lys eller juletre», sier min kone med et siste blikk før hun går ut.

Det er visst ikke stort igjen av svenske skipsfartstradisjoner heller, tenker jeg, i det jeg følger henne mot kjøkkenet og dagens middag.

* Faktastoffet er hentet fra boken; Den norske Amerikalinje. Passasjerskip 1940-1980.

Her er flere tekster om det maritime Oslo, av samme skribent.