Fattighuset
Fattighuset. Foto: Oslo museum

– Den dagen jeg måtte gå til Fattighuset

Johanna Engen
Johanna Engen er styremedlem i Velferdsalliansen og i European Anti Poverty Network. Hun er minstensjonist, medlem av Rødt og holder foredrag om fattigdom for alle som er interessert.

På den tiden løy jeg mye. Løy for venner og familie. Når venner ville ha meg med ut. På pub. Teater eller kino. Løy jeg. Jeg var syk. Fikk besøk. Men sannheten var at jeg ikke hadde penger.

For 10 år siden satt det en uføretrygdet dame i en sliten kommunal leilighet. Det var 10 dager til trygden kom og kjøleskapet var tomt. Lommeboken var tom. I en skuff lå noen poser med nudler til fem kroner stykket. I den samme skuffen lå en nesten tom pakke med knekkebrød.

Den damen var meg.

Første gangen jeg så meg selv som fattig

Det var første gangen jeg tok ordet fattig om meg selv i munnen. Fattig. Det er da bare bostedsløse som er fattige. De som sitter på fortauet med tiggerkoppen mellom beina. Det var det jeg sa til meg selv.

Den indre dialogen jeg hadde med meg selv var ikke særlig bra. Er du fattig, er du en taper. En snylter. En mislykket person. En som samfunnet ser ned på. Hvorfor er jeg alltid blakk 10 dager før trygdeutbetaling?

– Jeg løy mye

På den tiden løy jeg mye. Løy for venner og familie. Når venner ville ha meg med ut på pub. På restaurant. Teater eller kino. Løy jeg. Jeg var syk. Fikk besøk. Skulle noe annet. Men sannheten var at jeg ikke hadde penger. Hadde ikke råd. Jeg var fattig. Det turte jeg ikke si. Det var vanskelig å innrømme at jeg var fattig. Ville jeg miste mine venner? Ville min familie bli flau? Jeg husker skammen. Denne altoppslukende skamfølelsen. Kunne jeg påføre min familie denne skammen.

Jeg hadde hørt om Fattighuset men trodde ikke at det gjaldt meg. At jeg kunne gå dit for å få hjelp. Fattighuset var vel bare for tiggere og bostedsløse.

De tunge skrittene

Men en dag bare måtte jeg gå dit. Det er ikke så langt å gå dit fra der jeg bor. Men det føltes veldig langt. Det var tunge skritt. Holdt på å snu mange ganger. Livredd for at noen jeg kjente skulle se meg da jeg gikk inn døren i Grønlandsleiret 37.

Trappen opp. Banke forsiktig på døren. Ble tatt imot av en smilende mann som ønsket meg velkommen. Som spurte om hva de kunne hjelpe meg med. Jeg trenger litt mat frem til trygden kommer sa jeg. Liten i stemmen. Liten i magen.

Ingen spurte hvorfor jeg var blakk

Kom inn, kom inn, sa mannen. Vil du ha kaffe spurte han uten å vente på svar. Og fylte en kopp med rykende varm kaffe. Værsågod og sitt sammen med oss. Det satt mange rundt bordet. Helt vanlige mennesker. De smilte og presenterte seg. En tok meg med inn i et annet rom. Fant noen bæreposer og fylt de opp med mat. Middag. Frukt og grønnsaker. Melk og brød. Pålegg.

Det ble aldri spurt om dokumentasjon på at jeg var fattig. Ingen vanskelige spørsmål som jeg måtte svare på. Hvorfor jeg var blakk. Hvorfor jeg var uføretrygdet.

Imponert over de frivillige

Jeg fikk vite historien om Fattighuset. At det startet i 1994. Av fattige. At det var brukerstyrt. At det var mange forskjellige mennesker som brukte Fattighuset. Men alle hadde det til felles at de var fattige. Noen kom for å hente mat og gikk igjen. Noen kom for å spise. Hvile. Mange på røykerommet som snakket sammen. Noen kom bare for en kopp kaffe og en prat. Eller få råd om hvordan de skulle ta kontakt med det hjelpeapparatet.  Noen trengte hjelp når de fikk avslag på sosialstønad.

Jeg gikk hjem med fulle bæreposer og lette skritt. Det så jo ut som jeg hadde vært i butikken.

Kjente på en god følelse. Imponert over Fattighuset. Og de som jobbet der som frivillige. At noen ville bruke all sin tid på å hjelpe andre. Gratis.

Fortsatt er Fattighuset nødvendig

Vel hjemme, etter å ha fylt opp kjøleskapet, satt jeg i sofaen. Tenkte. Joda jeg ville bruke tiden min til å hjelpe andre. Jeg også. Dagen etter gikk jeg tilbake på Fattighuset og spurte om jeg kunne hjelpe til.

Dette skjedde altså for 10 år siden. Fortsatt er Fattighuset nødvendig for mange mennesker. Fortsatt er det sånn at hjelpeapparatet ikke kan gi den nødvendige hjelpen til folk. Fortsatt øker fattigdommen. Forskjellene øker. Flere og flere barn vokser opp i Fattigdom. Fremdeles er det sånn som den alenemoren jeg møtte for 10 år siden. Hun sa: Min sønn må velge mellom mat og klær. Jeg går på Fattighuset for å få mat sånn at jeg kan kjøpe klær til ungen min. Jeg hadde vært en dårlig mor om jeg ikke gjorde det.

Jeg har møtt folk som satt i et lite lokale i Kjølberggaten i 1994 og startet Fattighuset. I et av verdens rikeste land. Jeg kjenner jeg blir rørt og stolt.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer