Stovner menighet
Flere ved bordet var med på å samle inn penger til ny kirke på Stovner, og var med på byggingen. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

— De samlet inn 1.2 millioner for å bygge Stovner kirke. Nå blir kirken kanskje nedlagt

— Stovner kirke er en av ni kirker som kan bli lagt ned i Oslo. Før tenkte jeg at en slik arbeidskirke var mindre viktig enn de majestetiske kirkene. Men kanskje tok jeg feil.

«Tidene skifter med dager og netter. Soler og stjerner har oppmerket gang. Syng, all hans skapning, og pris ham som styrer. Lov den allmektige herre med sang»

Sitatet er hentet fra en av salmene de sang i Stovner kirke under høymessen denne søndagen, før de gikk inn i menighetssalen bak kirkerommet og diskuterte nyheten om at kirken deres står som en av ni kirker på en liste over kirker som nå foreslås vurdert utleid, eller altså nedlagt. Åtte av disse kirkene ligger, som Stovner kirke, i de østlige og nordøstlige bydelene i Oslo.

Stovner kirke
Nedleggingstruede Stovner kirke ble innviet i 1979. Den er bygget med rød teglstein. Foto: Kjersti Opstad

Følelser versus fornuft

Stovner kirke er idag en av 3 kirker i det som utgjør Høybråten, Fossum og Stovner menighet. I begrunnelsen som gis for at nettopp Stovner kirke vurderes for utleie oppgis det at Fossum kirke ligger i umiddelbar nærhet, og at den har enklere adkomst via kollektivtransport. Viktige og vettuge begrunnelser. På papiret. Men så var det disse følelsene da. Når alt kommer til alt. Og det som vurderes bort er det du har bygget opp, og der du hører til. Da er ikke alltid vettuge og viktige begrunnelser det viktigste likevel.

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Gjeteren som kjente alle i flokken

Vikarprest Helge Skraastad, som selv bor på Stovner, snakker om flokker som telles og om gjetere som passer på flokken sin. Hvor er nummer 100 synger han vakkert til menigheten før han forteller at Jesus er den gode gjeter, og at Jesus også er porten. Videre forteller han om en tur han en gang var på. Der hadde han møtt en gjeter som var slik en god gjeter. En som kjente hele flokken sin. Visste om hva de likte og ikke likte. Kjente dem alle ved navn og viste dem stor omsorg.

Stovner kirke
Vikarprest Helge Skraastad talte om gjeteren som kjenner alle i flokken. Foto: Kjersti Opstad

Mens Skraastad forteller om hvordan Jesus snakket i metaforer, slik at de rundt ham skulle forstå, så tenker jeg på denne salmeteksten. Om tidene som skifter, og om hvordan alle flokker vil være redde for å miste det de har bygget opp. Miste det de kjenner og er glad i, når disse endringene kommer for brått. Tenk om endringen gjør at de mister en av sine? At flokken de kjenner og er glad i ikke lenger er den samme flokken? Tenk om de mister noen av sine på veien?

Folk reiste seg etter den dystre Stovnerrapporten i 1975

Jeg sitter sammen med de som lenge før Stovner kirke så dagens lys samlet inn 1,2 millioner kroner. Fordi tidene den gang også hadde skiftet. Groruddalen og Stovner hadde sett en massiv økning i beboermassen og en rekke nybygg så dagens lys. Og de, de så behovet for å få bygget en kirke på Stovner. De satset på dette området. Deres nærområde. Deres nabolag. Et område som mennesker utenfor også den gang slaktet og dømte nord og ned.

Kjell Olav Sannes
Menighetsrådsleder Kjell Olav Sannes. Foto: Kjersti Opstad

Vi så det den gang i Stovnerrapporten fra 1975. En dyster rapport som hevdet at barna som vokste opp på Stovner vokste opp som deprimerte og ensomme, hadde mistet evnen til å lese og skrive, og var analfabeter. Og vi ser det nå i utallige kronikker og innlegg som tegner dystre bilder av de samme områdene.

Men det stoppet ikke menneskene på Stovner. De pakket ikke sammen og flyttet ut. De ble og de satset. De samlet inn midler og bygde en kirke istedet. Deres kirke. Den stod ferdig og ble innviet i 1979, og i de knapt 40 årene som har gått, så har kirken de fikk bygget vært en god kraft i nærmiljøet. Den har vært viktig, og selv om tidene igjen har skiftet og tallet på mennesker som sokner til denne kirken nå er halvert, så er den fremdeles viktig.

Kanskje flerbrukskirkene er minst like viktige

Før jeg kom til denne kirken så tenkte jeg at det kanskje var lettere med nedleggelse i disse moderne arbeidskirkene, og at det ville være mindre viktig å beholde disse. For det første så vil det trolig være enklere å finne et videre bruksområde for disse mer moderne byggene, og for det andre så kan man heller ikke stikke under en stol at de ikke er like majestetiske og mektige som byggverk, disse arbeidskirkene våre. Men når jeg sitter der sammen med de som bygde dem så begynner jeg å tenke at jeg kanskje har tatt feil.

Kanskje er disse kirkebyggene minst like viktige, og kanskje er det disse flerbrukskirkene som burde bli tatt med inn i fremtiden. Det fleksible kirkerommet som ikke er så bundet av den høytidelige rammen i selve byggverket som de eldre kirkene er, kanskje er det et bedre å være i en moderne og mangfoldig kirke enn i disse gamle, vakre og vanskelige byggene som vi har så mange av?

Trofast møter de opp i sin kirke hver søndag

I kjelleren på Stovner kirke drives det barnehage. Kirkerommet leies også ut til en ghanesisk menighet, og ikke minst er de ulike salene i rommet fleksible. Skillevegger avgjør om du er i menighetssalen, i dåpsrommet, i kirkerommet eller i kirkestuen. Ved enkle grep kan du omgjøre det til ett stort rom om du ønsker det. Kirkerommet har ikke tunge benker, men stoler som kan stables og som faktisk er behagelige å sitte på.

Ikke la deg lure av tomme kirkebenker. Det var faktisk mange som hadde møtt opp. Men de satt langt bak slik ekte stovnerramp skal gjøre. Foto. Kjersti Opstad

Ikke er de tomme heller disse kirkene våre, ikke engang på Stovner. Hver søndag møter gjennomsnittlig mellom 45 og 50 mennesker til gudstjeneste, og for disse menneskene er det dette kirkerommet, og ikke nabokirken som er stedet de har tilhørighet til. Og det er her de ønsker å møtes. Dette er deres kirke, og dette er deres menighet og miljø. De vet ikke om det er noe som kan overføres til en annen kirke, eller om dette er noe de vil miste for alltid. Det gjør at de vil kjempe for kirken sin. Selv om de forstår argumenter om dårlig økonomi og om synkende medlemstall. Det er uansett deres kirke. Det var de som bygde den.

Løftet bønnen opp

Midt i denne kampen og sårheten over det de kan miste, finnes det en vilje til å se det større fellesskapet. Leder for menighetsrådet, Kjell Olav Sannes, holdt innledningen til diskusjonen de skulle ha under kirkekaffen denne dagen. Han uttrykte helt klart menighetens behov og ønsker i denne sammenhengen. De ønsker å beholde kirken og fellesskapet sitt. Men han løftet det samtidig ett hakk opp, og uttrykte et ønske om at dette også måtte bli en god prosess. Et godt resultat for kirken som helhet og for det større fellesskapet. – Be for alle som skal jobbe med denne prosessen, sa han. – Både oss her lokalt og de i den videre sirkelen. Be for et godt resultat for kirken som helhet, sa menighetsrådslederen.

Fortapt i den vakre musikken

Stovner kirke
Musikken har sitt helt eget språk. Sufier sier ofte at musikken er snarveien til Gud. Foto: Kjersti Opstad

Tenk om vi alle kunne møte vanskeligheter og konflikter på den måten, tenkte jeg. Så mye enklere alt hadde vært om vi ikke bare låste oss fast i vårt eget synspunkt, og våre egne behov. Men også maktet å løfte blikket, selv i de stunder der resultatet virkelig betyr noe for oss og det gjør vondt. Tenk om vi også da maktet å tenke på hva som er det beste for fellesskapet.

Det å kunne tenke både på sine egne behov og ønsker, men også evne å se verdens behov og hva som er til felleskapets beste. Jeg finner faktisk mange kloke mennesker i kirken. Og så finner jeg mange trompeter og klaver. Denne søndagen var klaverspillet så vakkert at jeg kunne ha sittet der fortapt i musikken, lenge.

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg.

Ellers i denne serien har vi publisert:

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer