Kjersti går i moskeen

Imam Saidy taler til sin forsamling i Den gambiske moskeen. Foto: Márcia Vagos
Imam Saidy taler til sin forsamling i Den gambiske moskeen. Foto: Márcia Vagos

Et besøk i fredens hus, den gambiske moskeen på Lindeberg

– Folk lytter for lett til alle som sier de har utdannelse og som kommer utenfra. De blir blendet og glemmer å se verdien i sin egen tradisjon. De glemmer at vest-afrikanske muslimer og deres tro ikke er mindreverdig, men noe de bør holde på.

Publisert

Jeg liker Gambia best slik, tenkte jeg for meg selv en morgen, da jeg satt på feriebalkongen min og så sola stå opp. Jeg liker dette landet best når det ikke ser meg og hvitheten min. Når jeg kan sitte her for meg selv og bare kjenne vibrasjonene fra millioner av bønnekranser som sakte glir mellom vante fingre. La ilaha illallah.

Det finnes ingen andre enn Gud. Og når jeg får sitte slik, i fred, så kjenner jeg bønnene i hvert fiber av mitt hjerte.

Fakta: Kjersti går i moskeen

Annenhver uke i hele 2020 vil Kjersti Opstad besøke en moské i Oslo og fortelle om sine inntrykk. Målet er å gjøre oslofolk mer kjent med byens moskeer og livet der. Serien er sponset av Fritt Ord. Kirke-Kjersti besøkte og omtalte i 2018 en ny gudstjeneste hver eneste søndag.

Alt ber i dette landet. Alt ber. Til og med trærne og månen og sola.  Selve jorden er stemt av strengene fra en kora. Hver tone er som en egen bønn. En hyllest. Om Gud har et hjerte i verden, tenker jeg for meg selv, om Gud har gjemt et hjerte i verden, så har han gjemt her. I Vest Afrika. I sufi-landet.

Jeg ser alt det andre også. Jo visst ser jeg det. Alt det rotet vi mennesker skaper hvor enn vi er. Det er der det også. I alle sine toner og nyanser.

Pappatid i moskeen. Foto: Márcia Vagos
Pappatid i moskeen. Foto: Márcia Vagos

De ser hverandre i øynene

Men når jeg får sitte slik i stillheten for meg selv en morgentime, så er det bønnene jeg kjenner vibrasjonene av. Bønnene, latteren og menneskeverdigheten. Minnet av hvordan de tar seg til hjertet og hilser på de som tigger på gaten.

De ser dem i øynene også og anerkjenner deres menneskeverd. Og når noen spør meg om hva som er den største forskjellen på Gambia og Norge, så er det svaret jeg gir. De ser tiggerne i øynene og hilser på dem, som om de var mennesker. De også. Der nede.

I et anonymt industrilokale

Daru Salaam Islamic Center, eller Fredens hus, som daru salaam betyr, er ikke bare «den gambiske moskeen», slik jeg alltid har trodd. De har medlemmer fra hele Vest Afrika og fra Sri Lanka. Det er ikke bare gambiere der

Men da den ble startet i 1989, så var det av to gambiere. De var lei av å få servert guds budskap på språk de ikke forstod, som oftest på urdu. Derfor opprettet de sin egen moske. Og frem til for to år siden holdt den til sentralt på Grønland, med inngang fra bakgården til Dattera til Hagen.

Det er det som har gjort Grønland til østkantens egen høyt elskede hovedstad, tenker jeg. Den korte veien som har vært mellom barene, grønnsaksbutikkene og moskeene.

For to år siden flyttet Daru Salaam Islamic Center fra Grønland, og nå har den husvære på Lindeberg i Groruddalen. Rett ved Jeriko skole. Den ligger i et anonymt industrilokale, og det er ingenting fra utsiden som røper at det ligger en moske her.

Et enkelt lite skilt fortalte oss at moskeen var i nærheten, men hadde vi gått riktig? Foto: Márcia Vagos
Et enkelt lite skilt fortalte oss at moskeen var i nærheten, men hadde vi gått riktig? Foto: Márcia Vagos

Det er faktisk ingenting som minner om en moske når du åpner opp den første døra inn i lokalet heller, ja selv ikke når du kommer inn i selve hovedlokalet er det lett å være sikker. Er det her? Er det dette som er moskeen? Har vi kommet rett?

Mennene har barna i dag

Vi er tidlig ute også, jeg og fotografen min. Vi er blant de aller første som kommer, og det er først når vi kommer et stykke inn i gangen og ser det teppebelagte bønnerommet og finner Saidou Bah i en stol i oppholdsrommet ved siden av at jeg blir helt sikker. Dette er den gambiske moskeen. Vi har kommet riktig.

Endelig våger jeg å være kvinne, også i moskeen.

Målet mitt for dagen er kvinnerommet. Jeg vil oppleve moskeen som kvinne, ikke som journalist som kan være der hun vil. Og jeg har blitt advart. «Du hører ingenting på kvinnerommet», «det er fullt av barn som bråker der».

Så feil tok de, tenker jeg fornøyd for meg selv der jeg sitter trygt i stillhet på kvinnerommet og lytter til Imam Saidy tale gjennom en kraftig og god høyttaler. Og om barna bråker, så forstyrrer de ikke meg. Det ser ut til å være mennene som har ansvaret for dem i dag. Vi her inne på kvinnerommet konsentrerer oss om bønnene og ordene imamen taler.

Saidou Bah t.v. var den første som ønsket oss velkommen til Daru Salaam Islamic Center og forvisset oss om at vi hadde kommet riktig. Foto: Márcia Vagos
Saidou Bah t.v. var den første som ønsket oss velkommen til Daru Salaam Islamic Center og forvisset oss om at vi hadde kommet riktig. Foto: Márcia Vagos

Koranlesing, ikke koransang

De leser, de synger ikke, svarer mannen her hjemme oppgitt hver gang jeg påpeker at jeg synes koransangen er så nydelig. Men for meg er det sang. Vakker sang. Og det er slik denne dagen begynner. Med nydelig, vakker bønneinnkallings-sang, som altså ikke egentlig er sang.

Imam Saidy leser på arabisk. Jeg gjenkjenner noen av de 99 ulike navnene muslimene har på Gud, men ellers ingenting. Dette må være slik de kristne følte seg før reformasjonen, tenker jeg, og kjenner på følelsen av å sitte og lytte til guds ord uten å forstå et eneste ett av dem.

Men så plutselig slår han over til engelsk, og jeg får lov til å sitte og lytte til historier fra Muhammeds tid. Historier om å gi.

Koranen lærer oss kunsten å gi riktig, sier Imam Saidy.

Daru Salaam Islamic Center, eller Fredens hus, som daru salaam betyr, er stedet hvor Imam Saidy forretter. Foto: Márcia Vagos
Daru Salaam Islamic Center, eller Fredens hus, som daru salaam betyr, er stedet hvor Imam Saidy forretter. Foto: Márcia Vagos

Gode gjerninger belønnes

Først forteller han en historie om en tid hvor det var vanskeligheter i Medina. Matlagrene var tomme, og det var ikke varer å få kjøpt noen steder. Folket sultet og led. Så gikk det rykter om at en rik mann, jeg fikk ikke helt med meg hvem, hadde fått en hel karavane med ulike varer levert, og alle kjøpmennene i byen samlet seg utenfor huset hans for å spørre om å få kjøpe varer.

De ble invitert inn, forklarte imamen, og fikk se lagre som bugnet over av alle varer de bare kunne ønske seg. De ville forhandle med ham og tilbød seg å betale fem ganger det han hadde betalt for varene. Om de bare kunne få kjøpe varer nok til at byen ikke ville sulte, så var ingen pris for høy.

Men den rike mannen takket nei. Noen har allerede betalt mer enn det dere tilbyr, sa han og nektet å selge varene til dem. Vi kjenner ingen andre som har så mye penger, sa kjøpmennene. Hvem kan ha betalt mer enn det vi tilbyr?

Den som hadde betalt mer var Herren, fortalte Imamen, og dermed skjedde det at den rike mannen ikke tok seg betalt, men gav bort hele det bugnende varelageret til alle som trengte det.

Slik ser en muslimsk-utsmykket klokke ut. Foto: Márcia Vagos
Slik ser en muslimsk-utsmykket klokke ut. Foto: Márcia Vagos

Gode gjerninger belønnes rikelig av Allah, særlig gode gjerninger utført i krisetider, når man kunne ha valgt å sko seg rikelig på andres nød. Dette er det Allah kaller verdige formål. Å gi til et verdig formål er for deg selv å bedre din egen situasjon etterpå, sier imamen.

Ta vare på dine nærmeste

Det du har, tilhører Allah, akkurat slik du selv også tilhører ham. Om du bruker ressursene dine slik Allah vil at du skal bruke dem, så oppnår du paradiset og Allah vil gi deg tilbake alt du har gitt.

Allah er en god forsørger. Den beste. Og om du gir uten frykt for egen fattigdom, så vil han gi deg det du ber om. Allah vil ta vare på deg. Og hva er den beste tiden i livet å gi på? Det er når du selv frykter fattigdom og fremdeles har håp om å oppnå rikdom.

Videre forteller imamen om hvem det er best å gi til. Og svaret han gir er ikke en veldedig organisasjon med et formål langt borte et sted.

Tvert imot, sier imamen, det beste er å gi til sine gamle og syke foreldre. Til sine barn, sin kone. Først skal du gi til de du har ansvaret for, deretter til de utenfor. Ikke tillat at din egen familie blir tiggere. Gi dem det beste du har. Gi til dine barns utdannelse. Gi til aktiviteter som vil gjøre dem til gode samfunnsborgere. Og om en kvinne gir til sin familie, så vil hennes belønning være dobbel.

Kvinnene sitter i "Main prayer hall, Women". Foto: Márcia Vagos
Kvinnene sitter i "Main prayer hall, Women". Foto: Márcia Vagos

Jeg føler meg hjemme

I Norge så er det noen år siden en mann hadde forsørgeransvar alene, men i Gambia der er det slik fremdeles. En mann er pliktig til å forsørge sin kone og sine barn, og om en kvinne tjener penger, så står hun fritt til å bruke dem på hva hun enn ønsker. Jeg lærer mye der jeg sitter på en stol på kvinnerommet og lytter.

Han snakker selvfølgelig varmt om å gi til fattige, til der det er kriser og epidemier, men først må man altså oppfylle ansvaret sitt ovenfor de nærmeste. Det er ikke bare donasjoner til steder og mennesker langt unna som gir belønning i paradiset. Å gi til de som er nær er, ifølge Imam Saidy, like viktig.

Jeg føler meg som en i mengden der jeg sitter. Som om det er naturlig å sitte der og lytte. Som om jeg hører hjemme i en moske. Og jeg vet at om jeg skulle høre hjemme i en moske, så ville det vært denne.

Sufismen er gammel

Selv om jeg ikke reiser meg opp og står på rekke og ber slik de andre gjør. Burde jeg det? Blir opplevelsen av å gå i moskeen mer autentisk om jeg deltar i bønnen og ikke stiller meg selv på sidelinjen? Jeg tok imot nattverden i kirken. Er dette annerledes?

Imam Saidy snakker ofte åpent om sufisme. Jeg spør ham om det etter fredagsbønnen er over, om hans forhold til sufisme.

Muslimer skal be 5 ganger om dagen innenfor gitte tidsfrister. Om vinteren i Norge er det kort tid mellom de ulike bønnene. Foto: Márcia Vagos
Muslimer skal be 5 ganger om dagen innenfor gitte tidsfrister. Om vinteren i Norge er det kort tid mellom de ulike bønnene. Foto: Márcia Vagos

– Det finnes et rom, du vet utenfor der man oppfyller sine daglige plikter og bønner, bakenfor, sier han og forsøker å forklare det ingen egentlig kan forklare med ord. Hva sufisme egentlig er.

Mine egne sufier som har sine røtter blant annet i India bruker å si at sufisme er eldre enn islam, kanskje like gammel som mennesket selv og at ingen egentlig vet hvor ordet sufi kommer fra, men at ordet er en nyvinning.

De liker å bruke ordet tassawuf for å forklare at det handler om utvikling, forståelse og erfaring av det guddommelige, at det ikke er en isme, noe statisk eller en egen tro eller religion.

For første gang vågde jeg å være kvinne i en moske. Foto: Márcia Vagos
For første gang vågde jeg å være kvinne i en moske. Foto: Márcia Vagos

Respekt og kjærlighet

Imam Saidy forteller om en gruppe mennesker som fulgte profeten Muhammed og som forkastet alt av materielle verdier og kun konsentrerte seg om det åndelige. De var kledd i hvite ullkapper, og ull heter suf på arabisk, derav sufi, sier han.

Men det er ikke viktig. Navnet er ikke viktig, sier Imam Saidy så. Og jeg er enig. For selv om min form for sufisme er åpen for alle, uavhengig av religion, og hans er strengt knyttet til islam, så er det den samme essensen.

Respekten for og kjærligheten til alt liv og planeten vi lever på, er den samme. Ønsket om enhet, fred og harmoni også. Gleden, musikken og visdommen.

Jeg kjenner det i dypet av min sjel, og hver gang noen forsøker å fortelle meg at mennesker av ulike etnisiteter, med ulike religioner, ikke kan leve fredelig sammen, så kjenner jeg på dette rommet bakenfor. Det rommet Imam Saidy snakker om. Og jeg vet at jo, det kan vi. Vi kan lett leve fredelig sammen.

Vi har noe verdifullt

Om vi bare åpner hjertene våre litt og leter i det rommet. I rommet bortenfor og innafor. Der kan vi leve i fred. Gambia viste det i praksis da landet for få år tilbake på fredelig vis greide å bli kvitt en diktator og begynne den lange ferden tilbake mot demokrati. De greide det uten krig og tap av verdifulle menneskeliv. Det er noe de burde være stolte av.

Bønn i kvinnerommet. Jeg våga meg ikke inn i rekka av bedende denne gangen. Foto: Kjersti Opstad
Bønn i kvinnerommet. Jeg våga meg ikke inn i rekka av bedende denne gangen. Foto: Kjersti Opstad

Men Gambia og Vest-Afrika er ikke lenger bare sufi-landet, slik det en gang var. Imam Saidy er bekymret over at salafismen og wahabismen rykker stadig nærmere. Han er redd potensielle konflikter og for den teologiske endringen.

Folk lytter for lett til alle som sier de har utdannelse og som kommer utenfra, sier han. De blir blendet og glemmer å se verdien i sin egen tradisjon. De glemmer at vi også kan ha noe verdifullt. At vest-afrikanske muslimer og deres tro ikke er mindreverdig, men noe de bør holde på. At vi kan ha noe som verden kan lære av, noe viktig.

Les flere av Kjersti går i moskeen-tekstene.