Kjersti går i moskeen

Det er fredagsbønn i den digre Central Jamaat e-ahl-e Sunnat moskeen på Grønland. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Det er fredagsbønn i den digre Central Jamaat e-ahl-e Sunnat moskeen på Grønland. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Kun den somaliske moskeen er større enn Central Jamaat e-ahl-e Sunnat. I hele skandinavia

Er virkelig drapet på en liberal pakistansk guvernør som våget å foreslå endringer i blasfemilovene et verdig nok formål til å bryte sine verdier om ikke-vold for?

Publisert

Bortenfor ideen om riktig og galt så finnes det en hage. Jeg vil møte deg der, skrev dikteren Rumi i ett av sine mest kjente dikt. Og akkurat på den plassen der, i den hagen, langt bortenfor ideen om hva som er rett og hva som er galt... Der ville jeg møte Central Jamaat e-ahl-e Sunnat moskeen. Den er Oslos og Skandinavias nest største moske. Det var et hjertevarmende godt møte.

Og senere, når du faller dypere inn i denne fortellingen, så skal jeg fortelle deg alt du trenger å vite om Central Jamaat e-ahl-e Sunnat moskeen. Men først, først så skal jeg ta frem mitt aller største smil og beherske meg for å ikke rope for høyt i begeistring over SALAM.

Fakta: Kjersti går i moskeen

Annenhver uke i hele 2020 vil Kjersti Opstad besøke en moské i Oslo og fortelle om sine inntrykk. Målet er å gjøre oslofolk mer kjent med byens moskeer og livet der. Serien er sponset av Fritt Ord. Kirke-Kjersti besøkte og omtalte i 2018 en ny gudstjeneste hver eneste søndag.

Jeg tror i alle fall at det heter salam. Og det er en seremoni de utfører hver eneste fredag rett etter fredagsbønnen, akkurat idet salen er i ferd med å tømmes for bedende. Mens de fleste går ut, er det noen som snur og går andre veien. Opp mot mihrab´en og imamens minbar, eller prekestolen, om du vil.

En mihrab er en nisje i veggen som viser retningen mot Mekka, den retningen alle de bedende bøyer seg mot og alle moskeer retter seg mot.

Central Jamaat e-ahl-e Sunnat moskeen i Motzfeldts gate er Skandinavias nest største. Foto: Rune Aakvik / Oslo Museum
Central Jamaat e-ahl-e Sunnat moskeen i Motzfeldts gate er Skandinavias nest største. Foto: Rune Aakvik / Oslo Museum

Jeg får stjerner i øynene og vil juble

Denne gangen så var det ikke tradisjonell bønn de skulle utføre. I stedet kom de sammen som i flere halvsirkler.

Jeg, som hadde fått plass i konferanserommet rett ved siden av, forsto først ikke hva som skulle skje. Jeg trodde vel egentlig bare at de samlet seg rundt imamen for å takke for i dag og ønske vel hjem og konsentrerte meg mest om å skrible ned noen notater på min egen iPad.

Men så... Så begynte de å synge. Først forsiktig, og jeg tenkte at det der må være urdu og ikke arabisk, eller? Jeg gjenkjente ordet salam, men det var alt. Men rytmen. Energien de skapte. Måten de sang og svarte på sangen på.  Det kjente jeg. Jeg kjente det godt. Så godt at jeg måtte holde meg fast i stolen for å ikke la meg rive med.

Nei, Kjersti, du kan faktisk ikke virvle her inne på konferanserommet i en moske du besøker. Det er ikke lov. Og dessuten. De virvler ikke. De chanter. Om og om igjen. Salam.... Og jeg kjenner på en intens sjalusi ovenfor Morten fotograf som får stå der midt iblant dem.

Salam... utførelsen er ikke slik jeg er vant til den, men likevel er dette velkjent. Dette er min verden. Jeg vil ikke stå her på utsiden. Jeg vil være der inne, midt iblant dem. Men jeg kan ikke... Jeg må bare stå her på konferanserommet og kjenne hvordan salam fyller meg opp med glede. Fra innerst til ytterst. Og jeg får stjerner i øynene og vil juble. Vilt. På avstand.

Folk sitter på rekker og det er fullt i det store rommet i moskeen. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Folk sitter på rekker og det er fullt i det store rommet i moskeen. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Kunne de være sufier?

Noen ganger når jeg har gått både i kirker og i moskeer, så har jeg gjort research først og er godt forberedt. Andre ganger vil jeg ha opplevelsen først og så ta researchen etterpå. Dette er en av de gangene. Det er noe eget ved å gå inn i et sted du ikke kjenner og føle på opplevelsen uten alle de fordommene, planene og tankene man tar med seg.

Jeg vet derfor ikke når jeg kommer inn i denne moskeen, at den har en sterk sufi-tilknytning. Jeg oppdager det etter hvert. Og det første hintet får jeg på et av kvinnenes rom i andre etasje. Der får jeg gå inn i et lite rom som befinner seg bak noen vakre tøystykker som henger som skillevegg.

På plass i kvinnenes rom. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
På plass i kvinnenes rom. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Rommet har dekorasjoner hengende ned fra taket, tykt mørkerødt girlander formet som et utsmykket festlig rektangel. Det minner mer om noe jeg hadde forventet å finne på en meksikansk fiesta enn i en moske.

Langs veggene står et bord fylt av utsmykkede esker og skrin merket med ulike merkelapper. Et skattekammer. Relikvier fra ulike helligdommer. Hjernen min jobber på høygir. Relikvier? Er jeg i en shia-moske? Eller .... kan det være... sufier? Sunnimuslimer som ikke er sufier ville aldri hatt en slik skattekammerutstilling i moskeen sin, ville de vel?

Kvinnens opphøydhet i islam

Og jeg ser forventningsfullt bort på mine omvisningsguider denne dagen, Haji Zafar Iqbal og sheikh Khalid Mahmood. Henholdsvis styremedlem og styreleder i denne moskeen og spør... Er dere... sufi?

Mitt neste spørsmål følger like naturlig etter at de har nikket bekreftende. Og så har dere gitt alle skattene deres til kvinnene? Ja, selvfølgelig, svarer de i kor. Og gir meg et miniforedrag om kvinnens opphøydhet i islam.

Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Frelse finnes under fotsålene til din mor, sier de. Det er ingen som er høyere aktet i islam enn kvinnen. Jo, men av og til... likevel... tenker jeg for meg selv, før jeg igjen blir distrahert av alle de fantastiske skattene i de fargerike, utsmykkede skrinene.

Når jeg kommer hjem og får tenkt over alt det jeg glemte å spørre om, så blir jeg sittende å lure på om kvinnene får videooverført salam seremonien også, slik de får med bønnen og imamens tale. Eller om det er en seremoni kun for menn?

Har kvinnene i så fall sine egne seremonier? Kanskje der inne i skattekammerrommet sitt? Hvordan ville det være å få delta på ekte i den delen av hjertet vårt som vi deler, disse muslimske sufiene og meg? Ville vi kjenne oss hjemme i hverandres selskap?

Sufien som ville kidnappe Hitler

Vi har felles opphav. Jeg, hippiebevegelsen og mennene jeg møter i moskeen her.

Chistiyya og Qadiriyya, svarer de smilende og tilbakeholdne, slik sufier alltid vil svare litt lavmælt når noen spør om deres tilhørighet. To av de fire tradisjonene som jeg, som elev av Hazrat Inayyat Khans sufivei, også er knyttet til.

Jeg vet ikke hvor, men på et eller annet tidspunkt i silsiaen, eller læremesterrekkefølgen som sufier er tilknyttet, så vil våre stier krysse hverandre og bli til en vei. Til én og samme kilde.

Styremedlem og vår guide, Haji Zafar Iqbal Forteller oss om bøkene i biblioteket. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Styremedlem og vår guide, Haji Zafar Iqbal Forteller oss om bøkene i biblioteket. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Akkurat det pleier alltid å få meg til å smile og le litt. Hippier, Samuel Lewis, The dunes, Shamcher Beorse - eller altså en norsk ingeniør ved navn Brynulf Bjørset, som muligens kan ha utgjort en inspirasjonskilde for Indiana Jones-filmene og som helt sikkert kom nokså langt i å realisere sine planer om å kidnappe Hitler og slik få slutt på andre verdenskrig. Han og Susanna Kjøsterud bygde sammen, i 1924, en stor sufibevegelse her i Norge.

Deretter bosatte han seg for godt i USA, og fra sin posisjon ved universitetet i California forsøkte han å overbevise stadig nye amerikanske presidenter om å satse på miljøvennlige energikilder, som energi utvunnet ved å utnytte temperaturforskjeller i havet. Gratis, uten skadevirkninger og grønt. Lenge før slikt var populært å snakke om.

Ja, han snakket til og med om denne teknologien lenge før han og hans sufi venn Samuel Lewis kom i skade for å snakke om peace and love og slikt til noen amerikanske ungdommer og slik, på sett og vis, inspirerte en hel hippietid. I alle fall inspirerte de tankene om fred, kjærlighet og harmoni.

Hovedimam Syed Nehmat Ali Shah Bukhari. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Hovedimam Syed Nehmat Ali Shah Bukhari. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Jeg er takknemlig

Og på et eller annet sted. I kunnskapen nedarvet fra læremester til elev gjennom tidene, så vil de altså krysse stier og bli til en og samme tradisjon. De vil ha én og samme læremester. Shamcher, Samuel Lewis og disse mennene som rythmisk chanter Salam, og slik får hjertet mitt til å gjøre kolbøtte i brystet og bli lykkelig.

I Rumis språkdrakt kan man si at vi tilhører den samme, elleville karavanen, som taktfast kjører mot et felles mål. Kom, kom, hvem enn du nå er. Du som vandrer, du som tilber, du som elsker å gå ifra ting. Kom. Kom. Selv om du har brutt dine løfter tusenvis av ganger. Kom og kom igjen. Vår karavane er ikke en karavane av fortvilelse eller desperasjon. (Rumi. Utdrag)

Og likevel så er vi så ulike og så ukjente for hverandre. Eller i det minste, så er de ukjente for meg, og jeg er så takknemlig for denne muligheten til å få komme inn og bli kjent med dem. Her i deres moskehjem.

 

Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Foto: Morten Lauveng Jørgensen

En moske med halvmåne på toppen

Selve moskeen ligger i krysset Motzfeldsgate – Urtegata, sentralt på Grønland. Du finner den lett om du bare kikker opp og ser etter glasskupler og en minaret med en halvmåne på toppen.

Den er stor. Diger. Denne moskeen. De har 6600 medlemmer. Kvinnene har sin egen inngang litt på siden, men jeg bruker hovedinngangen.

Først av med sko og tegne et mentalt kart av hvor jeg setter dem. Riktignok er jeg ikke så veldig bevandret i dette med moskegåing ennå, men viktigheten av å huske hvor man setter sine egne sko, det har jeg allerede lært meg. Jeg skjønte fort at om jeg ikke tok forhåndsregler, så vil jeg raskt havne barfot på gata når jeg skal hjem.

Styreleder Sheikh Khalid Mahmood viser frem tavlen med navnene på alle de frivillige<br />lærerne som er tilknyttet leksehjelpprogrammet moskeen driver i samarbeid med Røde Kors. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Styreleder Sheikh Khalid Mahmood viser frem tavlen med navnene på alle de frivillige
lærerne som er tilknyttet leksehjelpprogrammet moskeen driver i samarbeid med Røde Kors. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Moskeen har mange besøkende. Særlig på fredager. Og alle setter sine sko i det samme stativet. Bortsett fra skostativer og mennenes vaskerom, så ser jeg kun trapper i inngangsetasjen.

Selve hovedsalen ligger rett opp trappen fra inngangen. Og her har de vært lure i designet. De har bygget en bred trapp. Genialt når så mange personer skal forlate lokalet omtrent samtidig.

Salen er diger

Hovedsalen er forresten vakkert dekorert med glassornamenter fra Hadeland glassverk som henger i en skinnende lysekrone ned fra glasskuppelen over oss. I hele rommet har de myke, fantastiske tepper i blåtoner som jeg mener de sa var laget i Tyrkia. Teppet er oppdelt i små firkanter som ligger på rad og rekke ved siden av hverandre. En til hver bedende.

Salen er diger, og om man åpner skyvedørene som er på begge sider, så kan arealet lett dobles. Det hender at de må det, at det kommer så mange at skyvedørene må åpnes opp, men som regel skjer det bare på spesielle høytidsdager.

På de aller fleste fredager, som i dag, får de plass i ett rom. Selv om det blir fullsatt.

Bønn. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Bønn. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Moskeen fylles opp

Og fullt det blir det. Mens Haji Zafar Iqbal og og sheikh Khalid Mahood tar oss med på omvisning gjennom det omfattende biblioteket, kvinnenes saler, det nye kjøkkenet og opp til rommene hvor de i samarbeid med Røde Kors driver leksehjelp for ungdommer mellom 13 og 24 år hele fire dager i uken, så fylles den store bønnesalen gradvis opp.

Moskeen er pakistansk, og hovedspråket er urdu, men under fredagsbønnen så er muslimer fra all verdens nasjonaliteter til stede.

Der får de først høre hoved-imam Syed Nehmat Ali Sha Bukhari fortelle historien om Abu Bakr som fulgte Muhammed på hijra (reise) til Medina. Abu Bakr var den av profetens følgesvenner som var til stede da Muhammed døde og som var han som fikk roet en panikkslagen befolkning etter at de hadde mistet sin profet.  Abu Bakr var muslimenes første khalif og førte islam og muslimene videre etter profetens død.

Det er en fantastisk seremoni vi blir vitne til. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Det er en fantastisk seremoni vi blir vitne til. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Eller altså... Det er ikke Imam Syed Nehmat Ali Shah Bukhari som forteller meg alt dette. Han snakker til forsamlingen på urdu om Abu Bakrs reise. Denne fortellingen er en fortsettelse fra fortellingen de holdt sist uke, og neste fredag vil de fortelle mer.

Men jeg kan ikke urdu. Jeg lytter til hoved-imamens sønn, imam Syed Jawad Haidar Bukhari, som gir en ti minutters oppsummering av talen på norsk, før far igjen overtar og leder forsamlingen i bønn.

Min nye Koran

Moskeens tredje imam, Muhammed Mahmood-ul Hassan, som er en mester i qari, det jeg kaller koransang, men som altså ikke er sang men resitering av Koranen, bidrar også til bønnen.

Haji og Sheikh, mine to hyggelige følgesvenner denne fredagen, kaller ham sitt kinderegg, tre i ett. Han er Hafis, en som kan Koranen utenat. Han er utdannet innen qari-kunsten og har i tillegg en lang utdanning fra et muslimsk universitet.

Islamsk lærd og imam Muhammad Mahmood- Ul Hassan i midten kunne resitere helle Koranen utenat. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Islamsk lærd og imam Muhammad Mahmood- Ul Hassan i midten kunne resitere helle Koranen utenat. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Og etter bønnen, når vi blir invitert inn på konferanserommet, sammen med imamene og styremedlemmene, så gir han oss et vakkert eksempel på sine qari-kunster.

«Det er kun de som antar troen på Allah og den ytterste dag og forretter tidebønnen og gir det pålagte bidraget regelmessig og ikke frykter noen andre enn Allah, som kan ta seg av Allahs moskeer. Det er forventet at disse vil bli av de rettledede», oversetter imamens andre sønn, som er legestudent og stiller opp som tolk for meg denne dagen.

Han leser fra min nye Koran faktisk. En Koran hvor alt står skrevet både på norsk og på arabisk og som jeg får i gave under mitt besøk her. Det takker jeg for.

Så mange moskeer som jeg skal besøke i år, så er det viktig å kunne se i Koranen på et språk jeg kjenner. Dekorativ er den også, og jeg blir fylt av takknemlighet. Både for sangen og for korangaven. Selv om sangen nok i seg selv gir meg mye mer, om jeg får forståelsen av ordenes betydning.

Det synges inn til bønn. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Det synges inn til bønn. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Det er så sterkt og så vakkert

Det andre som virkelig fyller meg med takknemlighet denne dagen er min tur opp til galleriet. De har latt dørene oppover stå ulåste, slik at jeg kan gå opp til kvinnene, om jeg ønsker det under bønnen. Noe jeg også gjør.

Det er bare det at jeg på veien blir distrahert. Morten fotograf står oppe på galleriet og retter kameraet sitt ned mot de bedende under oss, og jeg titter ned for å se det han ser. Og han ser.... et skue jeg gjerne hadde betalt billetter for å få lov til å overvære.

Det er noe med denne synkronbedingen der nede i salen under oss. Bevegelsene. Ordene. Det er så sterkt og så vakkert det hele. Og perspektivet på det hele her oppe ifra, er bare fantastisk.

Et syn som som oftest er reservert for gud selv, tenker jeg for meg selv, og går smilende ned til konferanseromstolen min igjen. Der kan jeg sitte rett ved siden av de bedende og, gjennom en åpen dør, følge med på alt de gjør.

Harmoni og ikke-vold

Og senere når jeg sitter rundt konferansebordet og mauler deilig sambusa, så spør jeg hoved-imamen hva han mener at moskeen kan lære bort til samfunnet der utenfor og hva han tenker at samfunnet der ute kan ha å lære dem inne i moskeen.

På det første svarer han vakkert om fred, harmoni og ikke-vold. At om han kunne lære samfunnet der ute noe av moskeens verdier, så ville det være å ikke bruke vold, å ikke støtte vold. Og på det andre spørsmålet, så smiler han litt og forteller at han under bønnen legger merke til at mange er urolige, og at noen innimellom sjekker sine telefoner. Men når han snakker til besøkende skoleklasser, noe han som regel gjør flere ganger i uken, så sitter de stille og lytter interessert på hva han har å si. Og de lar mobilene ligge i fred mens de er der inne.

Ikke-vold, fred og harmoni. Vakre verdier som jeg deler og kjemper innbitt for. Det er ikke før jeg kommer hjem og begynner researchdelen av dette at jeg leser historien til denne moskeen.

Hovedimam Syed Nehmat Ali Shah Bukhari taler for menigheten sin. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Hovedimam Syed Nehmat Ali Shah Bukhari taler for menigheten sin. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Et drapsforsøk

Opprettet i 1977 som en avskalling av ICC-moskeen, har den hatt tilhold på ulike steder i byen. Bygget jeg besøker var ikke ferdig oppført før i 2006, og det er delvis bygget på en tomt de allerede eide og hadde tilhold på, og delvis var tomten nyinnkjøpt.

Bygget kostet 93 millioner kroner og Haji forteller om hektiske dager som finanssekretær. Han forteller også at moskeen blant annet ble finansiert ved at kvinnene donerte sine smykkesamlinger, i tillegg til lån og andre donasjoner.

Moskeen har opp igjennom vært gjenstand for en hel rekke splittelser og lederstrider. Noen av dem har til og med resultert i regelrette slagsmål.

For få år siden ble også hovedimam Syed Nehmat Ali Shah Bukhari utsatt for et drapsforsøk på vei hjem fra moskeen en sen kveld. Motivet for drapsforsøket ble aldri egentlig kjent, men to personer ble senere dømt til fengsel i saken.

Kjempet mot nazismen

Hvordan alt dette samsvarer med imamens vakre ord om fred og ikke-vold vet jeg ikke. Ei heller kan jeg svare på hvordan hans gode og vakre budskap står i samsvar med hans egen deltagelse på en støttemarkering til Mumtaz Qadri, som ble dømt til døden for drapet på den liberale guvernøren i Punjab, Salman Taseer, en liberal guvernør som hadde tatt til orde for å liberalisere Pakistans blasfemilover.

Hovedimam Syed Nehmat Ali Shah Bukhari. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Hovedimam Syed Nehmat Ali Shah Bukhari. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Da mine sufi-forfedre la fra seg sin ikke-volds-filosofi og gikk til krig, og det gjorde de alle sammen under 2. verdenskrig, så var begrunnelsen at de gikk til krig fordi krigen mot nazistene var en verdig sak å gå til krig for.

De la bort sin filosofi om ikke-vold for å forsvare verdier de mente var viktigere enn ikke-voldsprinsippet. De kunne ikke leve under nazistenes verdisett og de kjempet derfor mot det med alle tilgjengelige midler.

Noor Inayat Khan, Hazrat Inayat Khans datter og en leder av vår sufigren, ble til og med henrettet i Dachau etter å ha blitt tatt til fange som ulovlig radiooperatør i det okkuperte Frankrike. En verdig sak å drepe for. En verdig sak å dø for. Sufier er ikke alltid enige i at ikke-vold er den eneste rette veien.

Et verdig formål?

Syed Nehmat Ali Sha Bukhari valgte å delta i en demonstrasjon for en som er dømt for drapet på en liberal politiker. Nå skal ikke jeg utgi meg for å være noen kjenner av interne pakistanske forhold. Det er jeg ikke. Men verdige formål?

Er virkelig drapet på en liberal pakistansk guvernør som våget å foreslå endringer i blasfemilovene et verdig nok formål til å bryte sine verdier om ikke-vold for? Er lederstrid en legitim grunn til å slåss? Eller er alt av dette bare oppspinn skapt av media, av fiender som ikke ønsker han og moskeen vel?

Imamen taler. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Imamen taler. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Jeg vet ikke svaret på det. Men jeg kan si at jeg denne dagen fikk lære om Abu Bakr og hans reise, om åpenheten de praktiserer mot samfunnet i denne moskeen, om intensjoner om fred og ikke-vold, om vakker qari-sang, om leksehjelp og kvinnerom med skattekammer i. Og så fikk jeg lære om salam.

Mest av alt fikk jeg lære om salam. Disse vakre sufienes egen lovsang til profeten Muhammed. Bønnen er til Allah, forteller de meg, men salam... det er Muhammeds lovsang. Og jeg er glad for å ha fått oppleve den sammen med dem.

Les flere av Kjersti går i moskeen-tekstene.