Østkantens katedral kalles den ofte, Grønland Kirke. Og den blir hverken spytta på eller forsøkt brent

I Grønland kirke får jeg møte Døperen Johannes. Han som banet veien og trakk seg tilbake, slik at andre skulle få vokse. Jeg er på kunstnergudstjeneste. Et prosjekt hvor man i fem ulike Oslo-kirker denne våren overlater prekestolen til forfattere og scenekunstnere.

Søndag formiddag ligger Grønland stille og forlatt. En ungdommelig, men sliten etnisk norsk mann noen har glemt igjen under gårsdagen festligheter går rundt og sjekker lykken hos forbipasserende kvinner, men det ser ikke ut til at han har hellet med seg... i dag heller.

Jeg vet ikke hvorfor det synes relevant å opplyse om hans etnisitet, kanskje er det så lenge siden jeg sist så en fortelling fra Grønland som ikke omhandlet etnisitet at det synes viktig uansett, selv når det ikke er det. Det er somaliere der også. Selvfølgelig. Hele tre stykker.

Ikke bare moskeer på Grønland

De sitter og sløver i skyggen på benkene ved Grønland torg. Men de gjør ikke mye av seg. Ingen tendenser til å leke moralpoliti, selv om vi med tanke på nordmannen som ikke gir opp så lett kanskje kunne ha behøvd det akkurat i dag.

Temperaturen viser godt over 25 grader i skyggen allerede. I sola er det en million. Minst. Ramadan er det også. Man må ikke så mye på Grønland under ramadan... når det er varmerekorder... og søndag. Men jeg må. Jeg må løpe faktisk. Det var litt flere meter bort til kirka enn jeg husket det som.

For de har kirke på Grønland, ikke bare moskeer. Østkantens katedral kalles den ofte, Grønland Kirke. Den ble innviet i 1869 og har stått der helt trygt siden. I motsetning til det samfunnsdiskursen så løgnaktig ofte forsøker å fortelle deg, så blir den hverken spytta på eller forsøkt brent. Den står der helt trygt og ubevoktet og våker over Grønland. Tidligere kunne den titte ut mot fjorden også, men så kom fremskrittet der borte i Bjørvika og murte den inne.

Arkitekten ingen hvem som helst

Grønland kirke er en langkirke, faktisk en av Oslos største. Tegnet og bygd av to tyske arkitekter som emigrerte til Norge på 1800-tallet. Og det rare er at om Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno og Heinrich Ernst Schirmer ikke hadde blitt uvenner under byggingen av Grønland Kirke, så er det mulig at selveste Stortinget hadde sett annerledes ut i dag. De to vant nemlig opprinnelig anbudskonkurransen med et bygg i tysk-gotisk stil.

Grønland kirke er forresten ikke det eneste stedet hvor Von Hanno har satt sitt preg på bybildet. Han overtok fullføringen av Trefoldighetskirken og har vært assistent til Chateau Neuf. Han har også tegnet Grønland kirkes to naboer. Den karakteristiske brannstasjonen på Grønland og Grønland folkeskole, som sammen utgjør et helhetlig arkitektonisk miljø.

Kunstnergudstjeneste

Noe av det mest spennende med denne kirken på Grønland er at den har en tilnærmet perfekt akustikk. Bygget er av den grunn ofte utleid til konserter. Men jeg skal ikke på konsert. Jeg skal på kunstnergudstjeneste. Gregoriansk Høymesse med preken holdt av kunstneren Gunnar Wærness.

Det skal holdes fem slike kunstnergudstjenester i ulike Oslo kirker denne våren. Dette er den nest siste av dem. I disse kunstnergudstjenestene vil man se hva som skjer når forfattere og performancekunstnere overtar prekestolen. I beskrivelsen av det hele snakkes det med vidløftige ord om mål og mening og prosess, alle disse kunstnerordene som lenge har gjort sitt ypperste for å holde meg borte fra selve kunsten. Heldigvis leser jeg dem ikke før lenge etterpå. Først går jeg i kirken og opplever.

Og det er jeg glad for, at jeg bare går og opplever altså. I kirken denne dagen får jeg møte en barfot døperen Johannes. Han som forberedte veien for de som skulle komme etterpå og som ikke selv ville spille hovedrollen. Det er en vakker og kraftfull preken han holder, forfatteren og scenekunstneren Gunnar Wærness.

– Jeg måtte bli Johannes døperen

– Jeg møter uten manus, sa han der oppe fra midtgangen, og jeg vet ikke om han snakket sant eller ikke. Jeg møter uten manus fordi da er jeg tvunget til å gi meg over og stole på at det blir en preken ut av det. Fordi det er det Johannes døperen er for meg. Han er den som gav seg over. Som gikk i tillit.

Jeg gjorde som de fleste i vår tid gjør når de skal finne ut av noe. Jeg googla. Og da dukka bildet av Johannes døperens hode på et fat opp, og da forstod jeg at om jeg skulle gjøre dette, så måtte jeg bli hodet på fatet. Jeg måtte åpne opp og bli Johannes døperen, sier Gunnar Wærness. Johannes døperen er den personen som gir seg over. Slik at Jesus kan få vokse, må han tre tilbake. Det er et eksempel til etterfølgelse. Det å rydde veien for andre. For håpet og for kjærligheten.

– Johannes og Jesus er tvillingbilder, sier Wærness. – Jesus på Korset og Johannes på fatet. Begge ble kastet inn i verden og ofret sine liv. Vi gjør alle en liten innsats i forhold til hva de gjorde. Og det er bare ved å se dem som virkelige og sårbare mennesker jeg kan forstå hvor vondt det må ha vært å gi seg selv opp på en slik måte. Fra en utsatt kropp til en annen, det må ha vært forferdelig. Å rulle seg selv ut som en matte for sin neste og våge å stå i smerten. De skal vokse, og vi skal avta.

Johannes trådte frem fra skyggene

Og manus eller ikke manus. Han gjør inntrykk denne barfotkunstneren. Jeg er glad jeg dro for å høre ham. I en levende, nær og ekte fortelling gir han meg et innblikk i en skikkelse fra Bibelen som jeg ikke kjenner godt fra før. I Gunnar Wærness skikkelse trår Johannes frem fra skyggene og setter ord på noe viktig.

Om et orkester skal spille vakkert, så kan ikke alle spille førstefiolin. Noen må ta andre roller. Noen må rydde veien. Jesus lar seg døpe av Johannes. Han viser ham respekt. Selv om Johannes sier at han ikke er verdig. Tenk om førstefiolinene i vårt eget samfunn også kunne ha vist litt ydmykhet.

I vårt samfunn av den sterkestes rett og sylskarpe albuer, så har vi mye å lære av Jesus og Johannes. Tvillingskjebnene. Han som gikk foran og rydda veien. Og han som kom etter og viste takknemlighet og ydmyk respekt til den første.

Men størst er gregoriansk sang

Jeg lærer om Johannes. Min reise inn i kirken har vært en lærerik reise. Men av og til vil ikke jeg lære. Jeg vil være. Og gregoriansk sang er ett av disse rommene i verden som jeg får lyst til å bli værende i. Schola St. Hallvard, som synger for oss i dag, er et gregoriansk kor som ble dannet i mars i år. Og de synger himmelsk vakkert. Det er noe med denne gamle sangformen som trekker dypt inn i hjertet på meg og lar det hvile.

«Koret skal spesialisere seg på gregoriansk sang og tidlig musikk og vil være tilknyttet Grønland kirke, som med sin katedralakustikk og sine romlige dimensjoner er spesielt egnet for denne sangformen. Kunstnerisk leder er sanger og sangpedagog Cathrine Bothner-Bye. Hun er utdannet innen gregoriansk sang ved konservatoriet i Paris», skriver de om seg selv på sin Facebook-side. I 2018 er til og med gregorianske kor på Facebook.

Kyrie Eleyson, synger de. Akkurat slik jeg kjenner ordene best, selv om jeg aldri har hørt dem i kirka før. Ikke sunget som dette. Med denne melodien. Innerst inne så vet jeg nok at akkurat her er det vi som er tyven. sufiene altså. Vi har knabba en gregoriansk sang og gjort den til vår egen. Jeg smiler. Lar sangen trekke dypt inn i hjerterota og slapper av. Den er vakker, sangen. De er flinke Schola St. Hallvard. Vel verdt turen helt alene.

Jeg håper jeg kan treffe dem igjen. Da lover jeg å finne ut av hva gregoriansk sang egentlig er for noe rart og hvor den kommer fra. Denne gangen nøyde jeg meg med å lytte.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.