«Man skal ikke forakte noen, om de enn ligger i rennesteinen»

Cathinka Guldberg ble grunnleggeren av Norges første sykepleierskole og bidro med det til den spede starten av det som vokste frem som en velferdsstat i århundret etterpå. På sett og vis er hun vår egen Florence Nightingale. De to studerte da også ved samme skole i Tyskland.

Guldberg har fått flere steder oppkalt etter seg i Oslo. Vi har sykehjemmet Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg, ved St. Hanshaugen. Like i nærheten ligger Cathinka Guldbergs vei, for øvrig en av fire veier oppkalt etter henne, på Østlandet. Utenfor sykehjemmet står endog en statue av henne, avduket allerede i 1966. Hun har også fått en biografi og ble, som første kvinne, ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1915.

På den måten kan man si at Guldberg, mer enn mange andre kvinner som viet livene sine til sosial tjeneste for andre, har fått en viss anerkjennelse og heder, og bra er det. VårtOslo vil likevel trekke henne frem, til glede for nye bekjentskaper. Hun er et navn vi umulig kan unngå i denne serien med fokus på innsats for byens svakeste.

Historien om Cathinka Guldberg er også historien om 1800-tallets sykdommer og folkehelseproblemer, om fattige og rikes ulike livsvilkår når sykdom rammer og om hvordan de første spirene til en statlig velferdsstat sakte gror frem med urbanisering og industrialisering.

Så her er hun, landets første sykepleier, og her er det Oslo hun levde i, sykdommer hun håndterte, folkehelsen hun forholdt seg til og den fattige byen hun skapte Norges første sykepleierutdannelse i.

Hvem var Cathinka?

I biografien Et livskall, fra 2012, står det at Cathinka Augusta Guldberg ble født i Christiania 3. januar 1840. Det var en tid uten telefoner, uten fotoapparater, med hest og kjerre, med 1814 rett bak hjørnet og, på tross av fattigdom, også en tid med fremtidstro. Vi var i union med Sverige og kong Karl Johan holdt på å bygge et slott i den norske hovedstaden.

Mange gikk på skole, men kunne så vidt lese og skrive da de gikk ut av den. Guldberg-familien bor i Storgata 27. Faren driver butikken «Boghandling», men han har allerede studert teologi og vært redaktør, og gitt ut religiøse skrifter. Han forkynte også, om prester trengte assistanse.

Akkurat som Cathinkas mor, er han fra en borgerlig handelsfamilie i Fredrikstad. Faren, er bokhandler, forlegger og tidsskriftredaktør Carl August Guldberg (1812–1892), mens moren er dansk og heter Hanna Sophie Theresia Bull (1810–1854).

Faren var en venn av Henrik Wergeland, som skrev for avisen hans, Skilling-Magazin. Det samme gjorde for øvrig både Asbjørnsen, og hans kollega Moe. Morens fetter, den revolusjonære Marcus Thrane, var også innom hjemmet deres. Faren holder gjerne lange enetaler over middagsbordet og underviser Cathinka, på tross av at storebrødrene ler av det; hva skal vel en jente med utdannelse? Vi kan lett forestille oss at Cathinka vokser opp i et progressivt hjem, med mange impulser både i form av folk og tanker, i sine første år i hovedstaden.

Ser fattigdommen på Vaterland

I Oslo tilhører Cathinka et bedre samfunnslag, men ser fattigdommen på nært hold når hun sammen med moren er nede på Vaterland og gir brød og mat til fattige og syke i de altfor trange boligene. Dit får hun ikke lov til å gå alene. Lite vet hun da at hun ikke mange år etterpå skal bosette seg nettopp der og starte sykepleierskole på Grønland.

I 1848 får Cathinkas far tilbud om stilling som residerende kapellan i lille Nannestad, og familien flytter til prestegården på Austad. Moren er gravid da de flytter og snart er de åtte søsken. Da moren er 44 år, blir hun atter gravid, men dør under fødsel. Guldberghjemmet er i dyp sorg, for moren var varm, kjærlig og et naturlig midtpunkt. For Cathinka betyr dette mye og nytt ansvar i hjemmet, for far, småsøsken og gårdsdrift. Hun er bare 14 år.

Som prestedatter besøker Cathinka fattige husmannsstuer i Nannestad. Dette er livsvilkår i sterk kontrast til hennes eget. Hun ser til syke eller døende, og hjelper til med hygiene og vask. Hun pleier etter beste evne sykdom og håndterer familier der alkoholmisbruket har tatt overhånd. Hun og søsteren begynner også å undervise noen av barna. Hun er handlekraftig og tar lett ledelsen.

Familien flytter etter morens død til Løken gård, som er stor, men også kald og rå. Det blir også sagt at det spøker der; en gammel husholderske med skaut på hodet holder til som spøkelse innenfor farens arbeidsværelse, og Cathinka tør ikke gå inn dit.

På gården er det mange arbeidsfolk i omløp, og Cathinkas ansvar er å holde orden på melken fra fjøset. Men dette er en familie som er opptatt av kultur og utdannelse. De to eldre brødrene hennes studerer allerede i hovedstaden og i Fredrikstad.

Cathinka begynner tidlig gjøre seg tanker rundt dette at gutter får utdannelse, og får gå på jakt, mens hun er forventet å ta vare på familie og være hjemme hos faren sin. Tante Emilie har sagt: «Jenter skal være, men ikke synes». En periode er Cathinka såkalt hemmelig forlovet med hennes sønn, fetteren Carl Petter, men forholdet ryker på grunn av noe som i alle år ble kjent som «misforståelsen».

Cathinka vil bli diakonisse

I 1857 gifter faren seg med Cathinkas fem år eldre venninne, Kaja Stenersen. Ifølge biografien om Cathinka fra 2012, skal ryktene ha det til at Kaja ødela forholdet mellom de to ved å holde tilbake brev. Vi vet ikke hvorfor, men Kaja var mye syk og hadde ingen barn som levde opp, på tross av flere svangerskap. Hun døde etter bare to års ekteskap.

I et brev fra 1865, skrev Cathinka at hun drømte om lykke og kjærlighet, og at hun tok det tungt at dette ikke ble noe av. I stedet tolker hun opplevelsen med kjærlighetssorgen som et kall fra Gud: Hun skal tjene han. Hun får et stort ønske om å hjelpe. Som diakonisse levde hun resten av livet i sølibat.

I 1864 gifter faren seg igjen, men Dorothea Heidenreich. Dette frigjør Cathinka fra ansvaret i hjemmet. Faktisk føler hun seg til overs. Faren gir henne en brosjyre over institusjonen Kaiserswerth i Tyskland og mener det er noe for henne, der man kan utdanne seg innen diakoni. Og det er det; Cathinka vil bli diakonisse.

Hun føler sterkt at hun har et kall, et kall som ble vekket da en lokal taterkvinne blir funnet frosset i hjel i nabolaget i Nannestad. Det var den gangen ikke populært å være snill med tatere. Men hvorfor skal man bare være snill med dem man er glade i og står nær, undrer Cathinka.

I 1866 drar hun til Tyskland for å lære sykepleie og få bibelkunnskap, altså bli diakonisse. Diakoni betyr tjeneste på gresk og er kirkens arbeide for mennesker i nød. En tidligere elev var Florence Nightingale. Det er lange dager for de nye studentene, med arbeid fra 05 til langt på kveld, seks dager i uken. De må snakke tysk, og det er mange regler å følge.

Etter bare seks uker blir Cathinka sendt til Dresden for å pleie skadede menn i krigen som pågår mellom Preussen og Østerrike. Søstrene trøster pasienter i store smerter, beroliger dem, vasker, steller sår og synger. Ingen skal dø alene. De våker, og skriver ned siste hilsener til soldatenes kjæreste hjemme.

Senere blir hun sendt til Paris for å jobbe med prostituerte som har kjønnssykdommer. Etterpå helt til Aleksandria i Egypt, for å jobbe på et sykehus for sjøfolk. Her behandler hun både kristne og muslimer i ekstrem varme, med fluer og mygg overalt, og med språkproblemer. Hun må også være mer forsiktig med å bevege seg ute blant menn, enn hun er vant til.

Sykepleierskolen på Asylet på Grønland

En dag får hun er brev fra fetteren Julius Riddervold, som hun har et nært forhold til. Han skriver på vegne av Christiania Indremisjon. De skal starte diakonisseanstalt. Kunne hun tenke seg å lede den?

I 1868 drar hun hjem, og flytter inn i den nye anstalten som skal bli både jobb og hjem, i kommunalgården på Grønland. Dette er altså den sammen gården der mange av oss tar en øl i bakgården på varme sommerdager i dag, på Asylet, og den så bemerkelsesverdig lik ut, utenpå, den dagen Cathinka åpnet skole for drøyt 150 år siden.

I 1868 kommer den første studenten, Agnete Bakkerud fra Hedmarken. Og i løpet av de neste få ukene er det hele seks studenter der. Den første pasienten er en syk jente på åtte år. De knytter også til seg legen Frantz Kiær. Det blir lange og intense dager for landets aller første sykepleierstudenter. Det er også andakt morgen og kveld. Det religiøse er viktig. De lærer utenat:

Hva vil jeg?

Tjene vil jeg.

Hvem vil jeg tjene?

Herren i hans fattige.

Hva er min lønn?

Min lønn er at jeg får tjene.

Flere av de norske jentene kommer fra lavere kår, i forhold de borgerlige studentene i Tyskland. Cathinka forvarer dette, de er vant til hardt arbeid mener hun. Snart blir de så mange at de må se etter nye lokaler. Valget blir Oberst Brandts hus i Ullevålsveien. Stedet får et godt rykte. Hele landet vil ha søstre utdannet herfra.

Vi kan huske på at universitet på denne tiden var stengt for kvinner, inntil 1884. De fleste kvinner jobbet hjemme eller på fabrikk. Norsk Kvinnesaksforening ble dannet i 1884.

Diakonisseanstalten vokser. I 1881 har de 31 nye elever, 42 prøvesøstre og 55 elever. Området bygges ut ved å kjøpe Lovisenberg. I 1894 blir det bygget er hjem for eldre her, og dette står her, i delvis moderne drakt, fremdeles.

Cathinka starter hver morgen med en kald vask. Så går hun en tur ut, i all slags vær. Naboer blir vant til å se henne på morgenturene. Hun bekymrer seg stadig over mangelen på søstre. Hun arbeider hele tiden. Hver søndag er hun i kapellet.

Cathinka ble opprørt over manglende respekt for medmennesker, for eksempel dersom en som var psykisk syk ble servert mat på et ødelagt fat, eller om man gjorde noen som helst forskjell i behandlingen av rike og fattige. Dette var for henne en synd så stygg at hun ikke visste hva slags ord hun skulle bruke på det. Hun ga hver og en av søstrene på diakonissehjemmet oppmerksomhet, hun husket alles bursdager og var en god lytter.

Å hjelpe fattige var et kall

For Cathinka handler kallet først og fremst om å hjelpe fattige. På Grønland, mens de holdt til der, hadde diakonissene de fattige så å si på dørstokken. Ikke alle var syke, så de drev også med matutdeling.

Da diakonissene flyttet til Ullevålsveien, kom de fattige etter og ventet på mat. De fikk suppe og brød. Senere begynte de med matutdelinger også to andre steder i byen. Under trappen i Ullevålsveien var det et hulrom de fattige satte seg inne i mens de ventet på hjelp. Cathinka stopper alltid der, for å høre på det de hadde å fortelle. «Man skal ikke forakte noen, om de enn ligger i rennesteinen» sa hun til elevene. Etter hvert fikk de fattige et eget rom med middag og bibellesning klokken 12.

Fattig- og menighetspleie ble etter hvert det største arbeidet for diakonissene. Fra 1885-1910 arbeider en tredjedel med dette. Noen av dem brukte arbeidsdagene blant fattige på Grønland, der de rådgir om hygiene, gir mat eller pleier sykdom, og forsøker få de fattige til å hjelpe seg selv, i ånd med tidens kristen tro på hjelp til selvhjelp.

Mange av jentene de besøker har blitt alenemødre og er særlig utsatte. I 1882 åpner Sebbelows-hjemmet ved siden av Lovisenberg for gravide og ugifte. Det er diakonissene som driver stedet. I 1883 etableres en barnekrybbe på Hammersborg, en slags barnehage der diakonissene passer barna mens mødrene jobber. I 1904 står Cathinka Guldbergs barnehjem ferdig, der foreldreløse fattige flytter inn.

Arbeidet blant syke gjør mange av søstrene selv syke. Et feriested for dem bygges i Asker, mens Cathinka selv foretrekker fjellet når hun skal trekke seg tilbake. Dette var altså før konseptet «ferie» var etablert. I Valdres kjøper diakonissene en hytte, som også blir et feriested. Men helt ferie blir det sjelden, for hit inviteres nordiske kolleger for å snakke fag.

Nye sykepleierutdannelser dukker opp

Cathinka er ikke en person som tar plass i offentligheten i sin samtid. Kvinnebevegelsen kommer, men hun er ikke en del av den. Hun aksepterer den rådende oppfatningen i tiden av menns og kvinners stilling og underordner seg menn som ledere. Likevel gir hun kvinner utdanning og er selv en rollemodell.

I 1913, da kvinner får stemmerett, stemmer Cathinka Guldberg. Men det er gudsfrykt, måtehold og arbeid som gjelder. Men alltid med god stemning, og alltid med en bønn å dele. For Cathinka var det kallstanken som gjaldt, hun var kalt til å tjene Gud slik hun møtte han i medmenneskers nød. Hennes kristendom var aktiv og handlingsrettet, ikke profetisk.

På diakonissehjemmet er det alltid mange fester og markeringer for å feire prestasjoner og jubileer. Hvert år, på bursdagen hennes 3. januar, samler hun familien.

Det går mot 1900-tall og en ny tid. Etter 20 år med monopol på sykepleierutdannelse dukker andre sykepleierskoler opp, som ikke stiller krav til kall, slik diakonissene gjør, og de overtar mange av studentene.

Som 79-åring er Cathinka fremdeles bestyrer i Ullevålsveien. I oktober 1919 får hun bronkitt og feber, og dør 22. oktober. Dronningen og kongen sendte blomsterhilsen i begravelsen.

Sykdom og helse på 1800-tallet

Fattigdom og smittsomme sykdommer dominerte helsebildet på 1800-tallet. Norge opplevde hungersnød under den engelske blokaden, og epidemier. Skillet mellom rik og fattig var enormt. Det var trange kår for mange, stor folkevekst, fattigdom og dårlig ernæring. I 1809 var spedbarnsdødeligheten 40 prosent av alle levende. Levealderen er om lag 40 år, spedbarnsdødeligheten er høy.

Infeksjoner dominerer sykdomsbildet. Sunnhetsloven, en forløper til dagens lov om folkehelse, vedtas i 1860. Lov om vaksinasjon mot kopper vedtas. Et offentlig helsevesen bygges sakte opp. Gaustad sykehus åpner som første asyl i 1855 og markerer starten på en utbygging av behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser.

I 1853 herjet en koleraepidemi i hovedstaden. Sykdommen gjorde at unge folk forandret utseende og så ut som en gammel person over natten på grunn av væsketap. 2500 mennesker døde i 1853 i Norge. 1579 av dem bare i hovedstaden. Koleraepidemien gjorde at mange familier mistet forsørgeren og trakk til kirken for hjelp.

En annen vanlig sykdom i denne perioden, ved siden av kolera, var tyfus. Det ble beskrevet mange tilfeller av «tyfus»; tyfoidfeber. Lepra herjet spesielt på Vestlandet. Pasientene ble isolert i egne leprasykehus med plass til 1000 pasienter totalt.  På Sørlandet var det stor forekomst av den merkelige radesyken, som man ennå ikke helt har forstått hva var.

Kjønnssykdommer var utbredt. Først senere skilte man mellom gonoré og syfilis.

Mot slutten av 1800-tallet ble tuberkulose den store «dreperen», mens lepra og radesyke gikk tilbake. Ellers forekom forskjellige magesykdommer, blodgang (dysenteri) og ustanselige diaréer. Fattigdom, dårlig ernæring og hygiene førte til mange akutte og kroniske infeksjoner.

En sterk nasjon krever god helse

Industrialiseringen førte til at folk strømmet til byene for arbeid. Det var likevel perioder med stor arbeidsledighet. Fattigdommen gikk verst ut over arbeidsledige kvinner og barn. Barnesykdommene var ofte dødelige. Da loven om vaksinasjon mot kopper kom i 1810, fikk man kontroll med «barnekoppene», som var den alvorligste barnesykdommen.

Men på tross av alt dette rådet også fremtidstro på 1800-tallet, og de folkevalgte ble bevisste at man trengte et folk med bedre helse dersom man skulle få en sterk nasjon og økonomisk utvikling.

Offentlige ansatte leger hadde plikt til å berette til sentrale myndigheter om helsetilstanden i sine distrikter. De første Medicinalberetningene begynte likevel ofte med:

”Sunnhetstilstanden i vårt distrikt må sies å være tålelig god, bedre enn året før”.

I dag vil vi si at det stod ytterst dårlig til.

Først mot slutten av 1800-tallet ble mikrobene oppdaget, og det åpnet for forebyggende tiltak. Det hadde tidligere vært uenighet blant leger om hva som skyldtes «smitte» og hva som hadde andre årsaker. Begrepene om smitte var uklare, men under koleraepidemiene forstod man at det handlet om smitte eller overføring mellom mennesker.

Et stort norsk bidrag til læren om bakteriene var G. Armauer Hansens (1841–1912) oppdagelse av leprabasillen. Han viste en klar sammenheng mellom sykehusinnleggelse av smittefarlige pasienter og nedgang i antall nye tilfeller. Armauer Hansen var vår første overlege for den spedalske sykdom, som også ble kalt «Hansens sygdom».

Hva kom før sykepleien?

(...) Hvis en med sykepleie forstår alt som har vært gjort for syke og hjelpeløse mennesker gjennom tidene, da er den like gammel som landets historie, skrev Ingrid Wyller i Sykepleiens historie i Norge. Det samme kan sies om resten av verden. Med legekunst og kirurgi har det også fulgt sykepleie. Men den faglærte sykepleie er, som vi har lært, ung.

I Norge var det fra middelalderen enkelte klostre som fungerte som sykehus for fattige, gamle og syke. Ellers var det familie og ætt som tok ansvar for sine. For kirken var sykepleie en del av det å drive diakoni. De første sykehusene kom ikke før på 1800-tallet i Norge, det første i 1926; Rikshospitalet, med 100 senger. I 1814 hadde Norge 160 leger.

På slutten av 1800-tallet kom industrialisering og urbanisering, og bondesamfunnet starter sin sakte oppløsning. Denne utviklingen stiller større krav til «staten», da ætten ikke lenger kan ta vare på hverandre. Men organisasjon og penger mangler, og det er det kristne, sosiale hjelpearbeidet som tar ansvar i denne perioden.

Folkehelse på 1800-tallet

Folkehelseinstituttetbeskriver på sine nettsider hvordan legene ikke hadde mye behandling å tilby før mikrobene ble oppdaget. Kvakksalvere og legkvinner hadde derfor gode vilkår og drev utstrakt virksomhet, og noen arbeidet da også på en god måte.

Sinnssykehus eller «dollhus» (dårekister) var rene oppbevaringsanstalter for en rekke av samfunnets verst stilte; fattige, forbrytere og psykisk syke. De var ikke under medisinsk tilsyn, og sinnssykehusene var kun egnet til å skjerme resten av samfunnet mot mennesker man ikke ville vite av. Pasientene ble også satt til hardt tvangsarbeid i såkalte tukthus eller sendt på «legd» på forskjellige gårder.

I perioden Cathinka Guldberg utdannet diakonisser, skjedde flere ting i forhold til Norsk folkehelse: Det ble som nevnt bestemt at leger skulle skaffe seg løpende oversikt over sykdomstilstanden. Fra 1827 fikk vi offentlige leger over hele landet. Det ble opprettet provisoriske sunnhetskommisjoner, og fra 1854 faste kommisjoner i distrikter med lepra. Sunnhetsloven i 1860 fastsatte at det skulle opprettes sunnhetskommisjoner over hele landet. Da man ved århundreskiftet forstod mer av mikrobenes vesen og smitteveier, kom det lovpålegg om smitteisolasjon, slik som for eksempel ved lepra i 1877 og tuberkulose i 1900. Slik isolasjon skulle hindre videre smittespredning.

Det fantes ikke sykepleiere på sykehus i Norge på midten av 1800-tallet. Det fantes såkalte våkekoner og gangkoner, som sørget for mat, trøst og oppvarming. Men de var ufaglærte, og legene syntes de var slurvete. Jobben var dårlig betalt, og legene ønsket utdannede kolleger. De ba Indremisjonen om hjelp til dette. Det var da også dette som skulle til, for Indremisjonen tok grep. På sykehusene lå for øvrig de fattige av byens borgere. De rikere ba legen komme hjem til seg.

Et av de viktigste og nødvendigste fag i verden

Norsk Sykepleierforbund ble stiftet 24. september 1912.

«Vi ser stort på vort arbeide, og vi vil, da det er et av de vigtigste og nødvendigste fag i verden, at det skal faa den plass, det er berettiget til ifølge sin opgave og natur.»

Dette sa formann Bergljot Larsson på Sykepleierforbundets ettårsdag i september 1913.

I 1915 kom lov om 10 timers arbeidsdag, og 54 timers arbeidsuke vedtas for store grupper arbeidstakere i Norge. Sykepleierne kommer ikke inn under denne loven. Gjennom 1920-årene retter Sykepleierforbundet henstillinger til både departement og sykehuseiere om at sykepleiernes arbeidsforhold må reguleres av lovverket.

Fra 1947 kunne diakonissene går i egne klær. Fra 1969 kunne diakonissene gifte seg. På slutten av 1970-tallet kom mannlige studenter. På 2000-tallet ble bekjennelsesplikten opphevet. I dag har Lovisenberg Diakonale høgskole 800 studenter.

Cathinka Guldberg ble, som første kvinne, ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1915. Hun protesterer, og vil ikke ha den, inntil noen mener prisen er «Guds rikes sak som hedres».

Hun er malt av Emmanuel Vigeland i 1918, og en statue utført av Nic Schiøll ble avduket i 1966. Hun ble avbildet på frimerke i 1968 ved Diakonissehusets 100-årsjubileum.

Cathinka Guldberg er gravlagt i Diakonissenes gravsted på Nordre gravlund i Oslo.

Kilder:

• Nils Bloch-Hoell (1968) – at vi skulle vandre i dem. Diakonissehusets første hundre år 1868-1968
• Gry Espedal og Berit Hovland (2012) Et livskall. Cathinka Guldberg: Norges første sykepleier og diakonisse, Verbum
• Folkehelseinstituttet.no
• Lokalhistoriewiki.no
• Norsk Sykepleierforbund / nsf.no
• Wikipedia

Ellers i denne serien:

• Ólafía Jóhannsdóttir levde blant de aller fattigste, de alkoholiserte og de prostituerte i Oslos slum
• Boliginspektør Nanna Broch viste hvordan en rekke sosiale problemer hang sammen med bolignøden
• Bymisjonær Laura Nadheim vandret i lugubre gater og hjalp jentene på strøket