TV-aksjonens slagord "Mindre alene sammen" lever på hverdagsmesse med Kirkens bymisjon

Først kikka jeg i parken. Det er liksom der kirker bruker å ligge. Men så måtte jeg gi opp mitt forsøk på å bruke instinkt og fornuft, og heller ty til medbragte, skjulte våpen: Google maps.

Det bragte meg raskt, trygt og godt til Herslebsgate 43. Tøyen kirke er et gult murbygg. Det består av to tårn og en gavl innebygd i og sammenhengende med de andre byggene i gaten. Den ligger ikke der du tror den skal ligge, og ikke ser den ut slik du tror kirker skal se ut heller. Ikke før du kommer nær nok og oppdager at den kroen der, den hadde noen fantastiske glassmalerier. Og når du i tillegg legger merke til skiltet med Bymisjonssenteret på, så skjønner du at du har kommet rett.

Som en undercover-kirke

Tøyen Kirke har bare gjemt seg litt og fremstår ved første øyekast undercover. Som et helt vanlig hus i en vanlig gate.

Tøyen kirke ble oppført i 1907. Tegnet av arkitekt Halfdan Berle. Og en måned etter at kirken stod klar, så ble Tøyen småkirkemenighet opprettet. Tøyen kirke er en småkirke, en forløper til dagens arbeidskirker. Her var det, som i arbeidskirkene, flere funksjoner i samme bygg. I tillegg til kirkerommet, som har plass til cirka 700 mennesker, fant man en menighetssal, en prestebolig, menighetssøsterbolig, kontorer og daghjem.

Den hadde mange funksjoner også da, denne kirken. Kirkens bymisjon overtok bygget i 1984 etter at kirken ble innlemmet i Grønland menighet. Bygget ble rehabilitert og gjenåpnet i 1990 som bymisjonssenter. Et hus med rom for mange, både aktiviteter og mennesker.

Rimelig husmannskost på Hertzberg kro

Jeg gikk veien via bakgården og inn. Det føltes liksom mer naturlig å gå inn i en mørk bakgård enn inn i en kro på leting etter en kirkeinngang. Begge deler var feil. Og riktig. Det finnes nemlig ikke noen direkte inngang til kirkerommet fra gateplan. Kirkerommet ligger i andreetasje. Og kroen, den er en viktig del av Bymisjonssenteret.

Da kirken ble bygget lå menighetssalen her nede, men nå er dette hjemstedet til Hertzberg Kro hvor du flere dager i uken kan kjøpe norsk husmannskost til en rimelig penge. Fra bakgården ble jeg geleidet inn i kroen, fikk en kopp kaffe, og ble fortalt at kirken lå oppe i andre etasje. Godt gjemt der også. Bak en lukket dør. Midt i en trappegang.

Inne i kirkerommet er det brostein. Brostein, sterinlys og en altertavle malt av Emanuel Vigeland. De har ikke høymesser i Tøyen kirke. De har hverdagsmesser og barbeinte gateprester. Og folk. Og vakker, vakker musikk. For det er noe med den saksofonen til Carl Petter Opsahl. Jeg har hørt den før. I Trefoldighetskirken som en avslutning på langfredagens korsvandring gjennom byen. Og nå er den her igjen. Så inderlig vakker at den kan få meg til å tilgi alt.

Åpen og inkluderende

Når du først finner kirkerommet i Tøyenkirken så forstår du at den var vel verdt å lete etter. Det er kanskje ikke byens vakreste kirkerom sånn utenpå, men jeg er helt sikker på at det er det varmeste. At det er dette kirkerommet som gir de varmeste klemmene.

"Mindre alene sammen" er slagordet til årets TV-aksjon som går av stabelen denne uken. Pengene går i år til nettopp Kirkens Bymisjon. En organisasjon som sier om seg selv at de er "en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i byer over hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at mennesker i byen skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg."

Jeg har et vanskelig forhold til misjon, men det gjelder ikke Kirkens Bymisjon. De er ikke en organisasjon viss formål er å få muslimer til å skifte navn på Gud. De er en organisasjon som hjelper mennesker. På ekte. De møter de av oss som trenger det mest og forsøker å møte dem, i deres liv, der de er.

Levd etter slagordet lenge

Der jeg tidligere i år ble illsint over å møte misjonens manglende respekt for mennesker, så er jeg i forhold til bymisjonen ydmyk og full av beundring ovenfor den verdigheten de møter mennesker med. Kirkens bymisjon er ikke en bedrevitende organisasjon som trer sine egne forestillinger og sitt verdensbilde ned over mennesker. De er en organisasjon av medmennesker som møter medmennesker. Akkurat der de er. Og som løfter dem opp og tar dem med tilbake inn i samfunnet. "Mindre alene sammen" er et slagord de lenge har levd etter i praksis.

Det er mye sorg i dette kirkerommet. Mye smerte. Og når hverdagsmessen begynner, og prosesjonen har kommet inn, så åpner de med kanskje den fineste tradisjonen jeg har møtt til nå på min kirkereise. De tenner lys. Alle som vil kan komme frem og tenne lys, ta mikrofonen og fortelle hva de tenner lys for. Et lys for takk. Et lys for sorg. Et lys for inderlig uhåndterlig smerte.

Dansende prosesjon

Dette kirkerommet, denne messen har rom ikke bare for hverdagsmennesker. Den har rom for alt det de bærer med seg. For livet selv. Selv når det er så tungt å bære som det er for enkelte i denne kirken idag.

Men det er ikke bare sorg og nød og smerte det er rom til i denne messen. Musikken er nydelig vakker og nattverdsbrødet og vinen blir bragt inn med en dansende prosesjon og glede. Gjennom Carl Petter Opsahls preken så får jeg også endelig lære at det ikke er et skjerf prestene har rundt halsen. Det er en stola. Det får jeg lære fordi stolaen denne dagen er et skjerf. Et oransj et. Som noen har strikket og gitt til bymisjonen slik at det kunne bringe glede til et medmenneske. Det finnes mange slike oransje skjerf som har blitt gitt av medmennesker til medmennesker. Varmende gaver.

Mindre alene sammen

Teksten de leser fra er den barmhjertige samaritanen. Den lovkyndige tror han vet alt, sier Carl Petter Opsahl der han står barføtt på kirkegulvet. Den lovkyndige tror han vet alt og så vet han ingenting. Det er en priviligert måte å være utenfor på. Å tro at du kan alt og vet alt. Og så forstår du likevel ikke noen ting. Det er det verste.

Gud har skapt oss i sitt bilde. I kjærlighet. Gud vil oss vel. Han vil at vi skal ha det godt. Gud har skapt oss til fellesskap. Og vi trenger å skape flere møteplasser, slik at mennesker kan være litt mindre alene sammen.

Barfot gateprest

Bymisjonssenteret og Tøyen kirke er nettopp en slik møteplass mellom mennesker, og i tillegg til hverdagsmesser og Hertzberg kro, har de et mangfold av tilbud. De serverer byfrokost. Driver tilbud for fattige tilreisende hvor sårbare fattige migranter kan få vaske klær, leie en oppbevaringsboks, feire høytider og få nødvendig veiledning, delta på filmkveld, politisk verksted og samtalegrupper på norsk.

Bymisjonssenteret har også en trimgruppe for flerkulturelle kvinner. Her tilbyr de også barnepass mens kvinnene trener. De driver oppsøkende arbeid og har også et eget kor. Kirkens bymisjon er itillegg aktiv med en rekke andre aktiviteter rundt omkring i hovedstaden og i landet vårt. Kirkens bymisjon er ikke bare i kirkerommet og tenner metaforiske lys. De jobber også kontinuerlig for å tenne praktiske lys i menneskers vanskelige hverdag. Han er barføtt gatepresten. Han kjenner brosteinen gatefolkene går på.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.