– Kvinnehuset i Rådhusgata var helt spesielt. Vi var kollektivt innstilt og mot ledere av alle slag. Alle skulle få prøve seg med det meste

Jeg har alltid kalt meg Oslojente. Jeg er født på Aker Sykehus og har bodd mange steder i Oslo. Fra mine foreldres studentkollektiv på Skillebekk til mange år på Tonsenhagen, en av Oslos tidlige drabantbyer og med innflyttere fra hele landet.

Jeg har bodd på Grünerløkka, i Ekebergåsen og på Lilleaker med utedo. Det er mange som ikke vet at Oslo hadde utedoer lenge.

Mest har jeg bodd på østkanten. Jeg lærte å si sjøl, sjæl og seg selv i skjønn forening. Nå bor jeg på Lilleaker, som blir kalt «den røde plett på vestkanten», og her har jeg bodd i over 30 år.

Oslo er mitt anker, for å si det sånn. Personlig og politisk. Det var her jeg var med på den første aksjonen på Vaterland, for uteliggere, og Vietnam-demonstrasjonene foran Den amerikanske ambassade, hvor jeg opplevde tåregass for første gang.

Elsket det frie livet på Grünerløkka

Da jeg var 16, ble jeg assistent hos Anne Breivik på Atelier Nord, et internasjonalt grafikkatelier. Og så leide jeg et bitte lite rom på 3.10 x 1.89 hos en kunstmaler på Grünerløkka.

Mitt første sted med kald utedo i gården, utetrapp og med vegger som alle grenset til uoppvarmede rom. Jeg bygget en seng på tvers av rommet, hvor jeg kunne ligge med en revnet rødrevspels oppå dyna, som jeg hadde fått av moren til en venn av meg. Uten den hadde jeg frosset.

Men jeg elsket det frie livet på Grünerløkka. Her kunne jeg som fattig kunstner kjøpe meg en potet og en enkel karbonade, eller en halv agurk, i noen av de små sjappene som ikke fins lenger.

Jeg pleide å gå eller sykle fra Grünerløkka opp til nederste delen av Hegdehaugsveien hvor atelieret lå. Jeg var Atelierets løpejente, og alle kunstnerne lærte meg opp i sine egne teknikker. Ganske raskt ble jeg medlem i Unge Kunstneres Samfund og Norske Grafikere. Jeg kom på i Høstutstillingen og flere kollektivutstillinger. Så dro jeg en stund til Italia som grafikklærer.

Hadde ikke råd til trikken

Jeg har alltid elsket Oslo, og jeg har steder jeg oppsøker. I Hydroparken må jeg besøke magnoliaen og den store flotte blodbøken. En bakke bak Dronningeparken ble blå av scilla hver vår. Rolf Nesch sine fiskere i Index-bygningen titter jeg alltid innom på vei forbi.

Jeg gikk rett og slett veldig mye, for ofte hadde jeg ikke råd til trikk, og skulle jeg gå, kunne jeg like gjerne gå jeg en ny vei. Det hadde jeg lært av min far som var bybud i Oslo da han var ung. Hver gang du velger en ny gate å gå i, blir du mer kjent med byen.

Brukte all min tid på kvinnekamp

Hvordan klarte du å samle stoffet eller historien?

Det tok nesten fire år å samle og skrive «Vi spiste, sov og drakk feminisme». Tittelen henspeiler på en tid da en del kvinner i Oslo faktisk brukte all sin tid på kvinnekamp på alle mulige måter. Det var kvinner som tok pause fra utdannelser, tok seg småjobber for å overleve og (sånne som meg) som tok en slags pause i kunstnerskapet. Vi bodde sammen i kvinnekollektiver, drev kvinnehuset, trykkeri og teatergrupper, lagde demonstrasjoner og malte paroler.

Bokprosjektet startet med at tre kvinner ønsket å skrive om lesbisk historie. De kom til meg for å se alt det materialet jeg hadde. Jeg ble først involvert da prosjektet skiftet retning til å handle om aktivisme i kvinnebevegelsen og perioden 70-80-tallet, som er den tiden jeg var veldig aktiv.

At det til slutt ble en sakprosa-/kunstbok var fordi vi oppdaget mengder av tegninger, plakater, sanger og tegneserier, og så valgte vi et stort kaffebordformat hvor over 40 prosent av boka er visuell.

Feministisk aktivisme

Jeg har et stort nettverk fra denne tiden og mange jeg kunne kontakte. I boka har jeg sitater av ca. hundre kvinner. Feministisk aktivisme i kreative former ble etter hvert bokens hovedfokus.

Det er utfordrende å skrive en bok fra innsiden. En trenger noen fra utsiden om sier: Jammen hva var det som egentlig skjedde der? Og hvordan greide dere å få tak i hverandre uten internett og mobiltelefon?

Jeg forklarte hvordan jeg gikk eller syklet til min kontakt for at hun så kunne ringe til sin og så videre. Men da vi i 1975 fikk Kvinnehuset kunne vi bare henge opp en lapp på en oppslagstavle. Arrangementer ble lagt til første mandag i måneden eller tredje tirsdag i måneden, og på den måten visste alle når det skulle være møte.

«Jeg vil bli statsminister»

Jeg startet med å skrive om aksjonene jeg husket best. Snart måtte jeg lage tidslinjer. Jeg bekreftet historiene med aviser, internskriv og intervjuer. Det sto sjelden dato eller årstall på dokumenter, og vi undertegnet med aliaser, tullenavn eller gruppenavn.

Vi var kollektivt innstilt og mot ledere av alle slag. Alle skulle få prøve seg med det meste. Men som forfatter ble jeg tvunget til å finne navnene og måtte innse at den kollektive tankegangen til en viss grad hadde usynliggjort mye.

Det var en stor jobb å finne fram til hvem som hadde tegnet, skrevet og så videre. Utallige mailer til kvinner i Danmark, Sverige, Holland, England, USA og Australia. Og tillatelser måtte innhentes både til bruk av foto og til sitater i teksten.

Demonstrasjonsfoto var offentlige, men vi som «spiste, sov og drakk feminisme» var også i private sammenhenger som gled over i politiske. Den jenta som gikk foran med plakaten «Jeg vil bli statsminister» fant jeg til slutt i Australia, og hun takket ja til å være med.

Et helt spesielt miljø

Kan du fortelle om Kvinnehuset og hvordan det ble dannet?

Kvinnehuset som lå i Rådhusgata 2 i Oslo fikk i fjor det blå skiltet, eller den historiske plaketten, montert på veggen. Ordfører Marianne Borgen avduket skiltet til trompetfanfare og inviterte til stor mottagelse i Rådhuset.

Huset, som står der nå, er bygget opp igjen i samme stil som det opprinnelige som brant ned på slutten av 80-tallet. I selve hovedinngangen var det en nydelig utskåret tredør som ble reddet og kanonkula som ble skutt ut fra i Akershus festning. Den er også satt inn igjen i ytterveggen.

Kvinnehuset i Oslo åpnet i 1975 og stengte i 1989 og var helt spesielt. Jeg har reist tvers over USA og Canada og sett flere steder i Europa, og jeg vet at Oslos kvinnehus var i særklasse. Det kreative miljøet som oppsto her var en av de tingene som jeg hadde lyst til å skrive om.

Kvinnehusene i København

Kvinnehusene poppet opp på slutten av 60-tallet og på begynnelsen av 70-tallet. Det første kvinnehuset vi hørte om var i København. Rødstrømpene okkuperte tre hus i gata Åbenrå ved Nørreport.

Liv Finstad og jeg var nyfeminister og dro sammen til Danmark. Først til kvinneleiren på øya Femø og så videre til Kvinnehuset i København.

Ett av husene i København ble kvinnehus, først for Rødstrømpebevegelsen og senere sammen med Lesbisk Bevægelse. Her var det en kafe med boksalg, møterom og muligheter for overnatting for oss kom fra andre land. Ved siden av Kvinnehuset flyttet en gjeng kvinner inn, og det første kvinnekollektivet ble til.

Hjemme igjen var vi med å starte Kvinnehusgruppa i Oslo. Det var 1973.

1000 innom i måneden

Det som skilte Kvinnehuset i Oslo fra andre kvinnehus var at vi valgte å organisere det som et aktivitetshus for kvinner, ikke et organisasjonshus. Kvinnehusgruppa var uavhengig av de kvinnepolitiske organisasjonene.

Vi hadde sett hvordan en del kvinnegrupper og kvinneorganisasjoner i andre land bare var for egne medlemmer, mens vi ønsket å ha et hus som var for kvinnepolitikk, men som inkluderte mange grupper og enkeltpersoner.

Kvinnehuset i Oslo fikk en symbolsk husleie av kommunen. Det ble et sted hvor den uavhengige kvinnebevegelsen hadde kontortid og møter. I de mest aktive årene var det ca. 1000 kvinner innom i løpet av en måned.

Alle jobbet på dugnad

I boka har jeg bedt kvinner fra forskjellige grupper om å skrive litt om hvorfor kvinnehuset var viktig for dem. Brød og Roser, Nyfeministen, Lesbisk Bevegelse, Tverrlitterært kvinneforum, teatergruppe Livets Mangfold, for musikkgruppene Emmas Gullgruppe, Syltetøybanden og mange flere.

Ingen var ansatt og betalt. Vaktmesterinnene skiftete lyspærer, vasket gulv, kjøpte inn dopapir, lagde blingser, solgte brus (ikke Coca Cola for det var en sånn politisk viktig ting) og ønsket nye velkommen.

Alle grupper og organisasjoner kunne leie tid i felles møterom og det betød at mange møttes i kafeen til uformell snakk. Om sommeren kom det kvinner fra hele verden.

Det svekket kvinnebevegelsen

Kvinnehuset måtte stenge i 1989. Det var Oslo kommune som byttet huset med et hus som Olav Thon hadde. Han skrudde opp leien og kommunen ga oss ikke noe erstatning. Vi hadde ikke noe valg. Jeg tror dette svekket kvinnebevegelsen i Oslo kraftig.

På mange måter er også denne boka et fellesprosjekt. Mange har kommet med innspill. Redaktør Tonje Gjevjon har vært med fra starten, og Henriette Stensdal har stått for layout. Jeg skriver om kvinneverkstedet Sfinxa i boka – nå har Sfinxa gjenoppstått som et forlag med noen av de originale medlemmene.