Iladalens lyriker Gunvor Hofmos julebrev for 75 år siden

Gunvor Hofmo (1921–1995) var forfatter og lyriker, født og oppvokst i Iladalen i bydel Sagene. Hofmo har skrevet en rekke diktsamlinger og er ansett som en av etterkrigsårenes fremste lyrikere.

Som lyriker er hun kjent for sine dikt med temaene sorg, død, ensomhet og om å være fremmedgjort. Det er imidlertid også andre toner i hennes skriftlige produksjon.

Under er et utdrag fra et julebrev til hun skrev til kjæresten og forfatteren Astrid Tollefsen, jula 1947.

Julebrev fra Paris

«Jeg feiret julen i mitt lille rum, furukvister hadde jeg i en tom blikkboks, og på kvistene hang norske flagg og glitter, som jeg hadde fått sendt hjemmefra. (…) Og jeg hadde gardinen for, tente mitt stearinlys, spiste mine koteletter og pudding, drakk min vin og åt min kjeks og mine epler og fikener! Og alt var så stille rundt meg, ingen sang, ingen stemmer fra noen. Bare et stearinlys som brant, og røkelse. Og selve julaften, en deilig naiv og dyp julaften med barn i krybbe og hyrder på marken, var meg meget nær.

Klokken 12 var jeg i midnattsmesse i Notre Dame, det var fantastisk deilig med alle lysene, og tindrende høye guttestemmer og dype mannsstemmer. Kirken var proppfull, en ble trengt inn i et hjørne hvor en bare så et utsnitt av et høyt, høyt buevelv og en gnistrende lysekrone. Sangen og orgelmusikken og alt var deilig, men det var ikke noen av våre kjente julesanger, selvfølgelig.

Som du skjønner, hadde jeg en riktig overdådig jul. For en stemning en kan lage sånn for seg selv, bare ved å ta en pen kjole på seg, og ellers tilberede jul som ellers. Franskmennene feirer nemlig ikke jul slik som oss, julaften var forretningene oppe slik som ellers, vinbarene var fulle. I dag, 2. juledag, er det full hverdag.»

Kjæresten ble deportert

Diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene var hennes debut, året var 1946. Flere utgivelser kom så, før 16 års stillhet. Gjest på jorden kom som en ny debut i 1971 – og ble etterfulgt av 14 andre diktsamlinger fram til hennes død i 1995. De siste 16 år av Gunvors liv, var hun ikke ute av sitt hjem – og hun ga heller ingen intervjuer.

Det voksne livet ble preget av psykisk sykdom. I mange år var hun innlagt på behandlingsinstitusjoner. Krigsårene 1940–45 skulle ta hardt på Gunvor Hofmos mentale helse.

Hun var bare 19 år da krigen brøt ut. Flere familiemedlemmer ble fengslet eller drept av tyskerne. Det største tapet var hennes kjæreste, Ruth Maier (1920–1942), som ble arrestert og drept av tyskerne i den jødiske deportasjonen i Oslo 26. november 1942. Tapet av Ruth og krigen skulle prege Gunvors liv.

Vokste opp på skrenten av Iladalen

Men barndommen og oppveksten i Iladalen var lys og god. Gunvor var yngst av tre søsken i en kreativ og politisk bevisst storfamilie. Barndomshjemmet lå i hjørneleiligheten i øverste etasje i murgården som lød kallenavnet «Dettinedgården», der den lå på leireskrenten ned mot Iladalen.

Herfra var det god utsikt mot lekeplasser, akebakker, Nords isdammer og stjerner på nattehimmelen. Om oppveksten skrev 14-årige Gunvor Hofmo en stil med tittel «Litt om mig selv og mine interesser og hvorfor jeg er begynt i fortsettelsesskolen»:

«I en gammel skjev murgård som ser ut som om den vil falle ned i Iladalen hvert øieblikk, bor jeg. For mange år tilbake var Iladalen en virkelig dal. Store dyrkede jorder og marker så langt en kunne se. Og øverst Lovisenberg sykehus, med Ila-bekken rislende muntert nedenfor. Min tyveårige søster forteller at de lekte gjemsel i høisåtene. Nu er det ikke stort igjen av dalen. De store Ila-komplekser er blitt bygd der hvor de dyrkede jorder var. Og siden er flere store aksjegårder kommet. Så nu ligger det en liten dal med små hytter og kjøkkenhaver omkranset av store murgårder.»

PS: Denne teksten var først publisert i SageneJul.