– Det er ganske spesielt at vi i et såpass likestilt land ikke har noen minnesmerker av kvinner foran Stortinget

Fra vinduet på det knøttlille arbeidsrommet sitt på Nasjonalmuseet, ser Hilde Herming og Nora Ceciliedatter Nerdrum ned på fire hoder i bronse, montert på granittsokler. Bronsehodene er portrettbyster av komponist Halfdan Kjerulf, dikter Andreas Munch og malerne Hans Gude og Adolf Tidemand.

Det eneste kvinnelige innslaget på plassen er en naken, fløytespillende, ung jente som ser opp på de fire mennene fra plassen sin midt i en fontene.

To år før 100-årsjubileet for norske kvinners stemmerett, begynner Herming og Nerdrum å pønske på hvordan begivenheten kan feires. For kunstinstitusjonene bør jo bidra med noe i forbindelse med stemmerettsjubileet, kommer de frem til. Herming tar noen telefoner, men det er ikke så mange som har tenkt på det, viser det seg.

Hele greia blir overskygget av at Norges største kunstner gjennom tidene, Edvard Munch, har 150-årsdag det samme året som stemmerettsjubileet.

– Og året etter var det feiring av grunnlovsjubileet, så da gikk også det året med til å hedre viktige, historiske menn, forteller Herming. Men tanken på å feire viktige kvinner slapp ikke helt, selv om jubileet gled forbi.

Kvinner sterkt underrepresentert

Bronsehodene og den fløytespillende, nakne ungpiken fikk Herming og Nerdrum til å tenke på hvor få kvinner som hedres på sokkel for noe de har fått til.

I 2017, seks år etter at de begynte å tenke på stemmerettsjubileet, kom boka hennes fra trykkeriet «Fast plass: Norske kvinner på sokkel». For noen kvinnestatuer var det, tross alt. I Oslo fant de 30 stykker etter å ha slått opp i bøker, googlet, lett selv, kontaktet kunstforeninger, arrangert leteaksjoner og Facebook-kampanjer.

En gjennomgang av Oslos kvinnestatuer, gjort av Klassekampen, viser at under en femtedel av minnesmerkene i hovedstaden er laget for å hedre kvinner.

– Det er en kjønnsubalanse rent tallmessig. I tillegg er det ingen av statuene vi har skrevet om som er satt opp som resultat av et statlig initiativ, bortsett fra den av Kronprinsesse Märtha i Slottsparken, det var en gave fra Stortinget. De fleste kvinnestatuene har dessuten en mindre sentral plassering enn mennene som hedres, sier Herming.

Hun synes det var ironisk at Christian Ringnes holdt på med skulpturparken sin på Ekeberg omtrent samtidig som hun og hennes medsammensvorne lette etter hedrede kvinner på sokkel.

– Han snakket om kvinner i kunst som objekter, mens vi lette etter subjekter, sier Herming.

Ikke opptatt av kvinner med hjerne

Olga Schmedling, som også bidrar i prosjektet «Fast Plass», er professor i kunstteori og kunsthistorie ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun var en av dem som protesterte mot Ringnes «kvinnepark».

– Det var et veldig platt konsept bak den parken, men grunntanken ble litt modifisert etter hvert, sier Schmedling og trekker frem at flere «fremragende, mangfoldige kunstnere» stiller ut i parken nå. Hun trekker frem kunstneren Louise Bourgeois som et eksempel.

Samtidig er professoren ganske sikker på at det ikke ville vært mulig å få gjennom utstilling av kvinner som hylles for prestasjoner og hjernekapasitet i parken.

– Jeg tror nok Ringnes er opptamtt av å ha «the say» selv om han etter hvert har lyttet til fagfolk og tatt inn noen andre arbeider enn de opprinnelige kvinnestatuene, sier Schmedling.

Anonym steinblokker

Når det gjelder kvinner på sokkel, er Grete Waitz av Nils Aas ved Bislett stadion blant favorittene i fødebyen hennes, Oslo.

Det er en statue, men den er kunstnerisk utformet. Du ser at hun løper. Føttene er knapt i kontakt med bakken, sier Schmedling, som også synes Joseph Grimelunds statue av kabaretartisten Bokken Lasson, på hjørnet av Hegdehaugsveien og Oscars gate, er spesielt vellykket.

– Du hører nesten sangen komme ut av strupen hennes!

Hun synes det er viktig at byens innbyggere husker på at flere av statuene i Oslo er laget av vår tids beste kunstnere, men trekker også frem at det historisk har vært har vært en tendens til å velge den første og beste kunstneren når en statue skal settes opp i regi av en organisasjon, forening eller institusjon, som gjerne er de som bestiller statuer.

– Jeg synes det er viktig og riktig at de beste samtidskunstnerne våre får oppdragene, men mitt inntrykk er at bestillerne har blitt flinkere. De er blitt mer åpne for å lytte til hvordan kunstneren tolker oppdraget sitt, sier Schmedling.

Hun er for at Oslo skal fylles med monumenter og kunst, men er ikke så sikker på at det må være statuer som brukes for å hylle kvinner. Ofte kan statuer ende opp med å bli bare anonyme steinblokker vi går rett forbi, synes hun.

Tenk alternativt

I mai 2021 skal et monument av Kim Friele etter planen avdukes i Bergen. Verket består av tre benker som til sammen, sett ovenfra, utgjør navnet hennes Kim. Det er kunstneren Lina Viste Grønli som er hjernen bak verket, som blir et av flere monumenter i prosjektet «Kvinner på sokkel» i Bergen.

Kunstneren Jennie Bringaker liker måten monumentet til Kim Friele løses på og håper det inspirerer andre kunstnere til å lage minnesmerker og hedersmonumenter på alternative måter.

– Man kan spørre seg hvorfor det må være en figurativ presentasjon av den personen som skal hedres. De skulpturene har sjelden en funksjon som interessant skulptur. Det burde vært mulig å revitalisere sjangeren og tenke mer konseptuelt, sier Bringaker.

Hun ser ikke redd for at klassiske bronsestatuer holder seg bedre og er mer tidløse enn hva konseptuelle minnesmerker ville vært.

Provoserende fantasiløst

De fleste av statuene som er produsert på 1900-tallet er gjort i en etterlignende stil og har en tidskoloritt de også. Det slipper man ikke unna uansett.

Hun tror at for mange kuratorer safer når de velger ut kunst til det offentlige rom. Hun skjønner samtidig at mange vil ha dekorativ kunst som ikke provoserer for mye.

– Men jeg mener det er fullt mulig å få til noe som tiltalende, men som også har et budskap.

I likhet med Schmedling synes Bringaker skulpturparken i Ekebergparken har endt opp med å bli noe annet og bedre enn den opprinnelig var tenkt som.

– Styret i parken, i samarbeid med kunstnerisk råd, har sørget for veldig mange bra innkjøp av kunstnere som Sarah Lucas, Tori Wrånes, Paul Mcarthy og Louise Bourgeois. Det er kunstnere som jobber med framstillinger av kropp og kjønn på en utfordrende måte. Det parken opprinnelig var tenkt som var «en samling skulpturer som avbilder kvinner». Det preger ikke parken i dag i særlig grad etter min mening, sier Bringaker.

Generelt synes hun det som skal være demokratiske prosesser rundt utvelgelse av kunst og kunstner, ofte ender opp med å bli litt slappe fantasiløse vurderinger, der mange av de samme kunstnerne velges om igjen og om igjen, synes Bringaker.

Skulle egentlig stå blant mennene

Selv har hun nylig laget en kvinnestatue på en sokkel som veier fire tonn. «Varde» heter verket.

– Det er Norsk Billedhoggerforening som er initiativtaker til prosjektet. Noe av grunnen til det er at de vil ha flere yngre kunstnere, og spesielt kvinner, representert i Oslos byrom. Det er en underrepresentert kategori.

Sokkelen er overdimensjonert i forhold til skulpturen hun har laget.

– Det var et bevisst grep. Hun er sårbar, men samtidig er hun ikke det heller. Det er ikke noe ynkelig med henne, selv om hun er liten. Det synes jeg er fint.

Norsk Billedhoggerforening beskriver verket til Bringaker som «et møte mellom en stein og en metallisk skikkelse som speiler hverandre gjennom tegninger i steinen. Kvinneskikkelsen på steinen vrir seg mot noe eller noen, kanskje er hun på vakt, eller kanskje oppdager hun noe i omgivelsene. Hennes manglende armer og bein kan skimtes i steinen som rissede, løsrevne kroppsdeler. Tegningene i steinen kan også leses som spor etter handling og interaksjon fra en menneskehånd i ulike tidsrom. Steinen er konstant, mens menneskekroppen og dets spor kommer og går».

Egentlig skulle Varde stå midt på Eidsvolls plass foran Stortinget. Hun skulle ta plass og få oppmerksom blant statuene av menn laget av menn: Johan Sverdrup, C.J Hambro, Christian Michelsen og kong Christian Frederik.

– Ganske spesielt

Redaktør av boka «Fast plass: Norske kvinner på sokkel», Hilde Herming, ser på det å få et minnesmerke av en historisk kvinne foran Stortinget som det mest selvsagte monumentet Oslo må få på plass.

– Det er ganske spesielt at vi her i et såpass likestilt land som Norge ikke har noen minnesmerker av kvinner foran Stortinget, sier Herming.

Norsk Billedhoggerforening har hatt en avtale om ambulerende skulpturer på Eidsvolls plass i dialog med Stortingets presidentskap, men 17. juni besluttet Presidentskapet å avvikle avtalen og legger til grunn nye retningslinjer. Nå sitter kvinnen på den fire tonn tunge sokkelen utenfor Formueforvaltning på Solli plass.

Før det var hun midlertidig plassert i Spikersuppa der hun så forsmådd mot Eidsvoll plass, hvor hun egentlig skulle stått.

• Les flere reportasjer i denne serien.