I Sofienbergparken og under Youngstorget ligger tusenvis av mennesker begravet

— "Vi eier bare livet" er en lydvandring, og derfor et koronatiltaksvennlig kunstprosjekt. Du laster ned en app, tar på deg øretelefoner, og når du går gjennom Grünerløkka vil en stemme som enten representerer byen selv, eller en historisk person, fortelle historien om stedet du akkurat befinner deg på, forklarer Oslo-kunstneren Rudolf Terland Bjørnerem.

Da han arbeidet med prosjektet som til slutt fikk navnet Vi eier bare livet, gikk han gjennom mye historisk materiale, og leste mange gamle kart over det vi i dag kaller bydel Grünerløkka. Han oppdaget Youngstorgets historie før det fikk sitt nåværende navn. Han fant historiske personer som kan fortelle deg om Grünerløkkas historie mens du spankulerer under sola en søndag ettermiddag.

Gravplassene ut av byen

I 1805 kom loven som forbød kirkegårder innenfor bygrensene. Bjørnerem har konsentrert seg om temaet, og undret over hvor gravplassene var plassert etter hvert som Kristiania vokste. Noen år, som under koleraepidemien i 1833, ble gravlundene fort fylt opp.

— I vest lå datidens overklasse begravet på for eksempel Vår Frelsers gravlund. De fikk ligge i fred. Etter hvert som byen la under seg stadig nye områder i øst, og hele tiden fikk en økende befolking, så de styrende myndigheter at de døde opptok mye plass. Gravstedene i øst ble bebygd, eller brukt til annet enn gravplasser. Gravlundene ble større, og flyttet stadig lenger unna sentrum, etter hvert som byen ble utvidet, sier kunstneren.

Fryktelig stank

Bjørnerem forteller at det lå en mindre gravplass der Youngstorget nå ligger. Det samme gjelder ved Ankerløkken. Ankerløkken var området som ligger vest for Akerselva, omtrent der Jacob kirke ligger i dag. Der lå Ankerløkken gravlund. Den, som aller andre gravlunder, ble til slutt for liten. Under tidligere tiders epidemier ble gravplassene fort fulle.

— Hos byarkivet fant jeg et brev skrevet av graveren på Ankerløkken. Han skrev til presten og fortalte om en fryktelig stank fra gravene. Den vasstrukne jorda ved Akerselva egnet seg slett ikke som gravsted, forteller Bjørnerem.

— De fleste i øst hadde ikke råd til en gravstein, og hadde heller ikke en festet familiegrav. Når gravplassen var full, var det ikke lenger noe gravsted som kunne minne om de som var blitt lagt der, sier Bjørnerem

Man sier det er fattigdommens ætt.

Så sant et ord.

De eier ikke engang denne plett som de bebor,

først når de dør,

så får de eierett til seks fot jord.

Dette skriver Rudolf Nilsen i diktet "Ættens sang", men Bjørnerem peker på at det ikke stemmer helt for fattigfolk i Kristiania. Selv når de var lagt i jorda, fikk de ikke eierett til seks for jord. Da gravplassene ble nedlagt og flyttet stadig lenger ut fra sentrum av byen, ble de begravede liggende igjen under det som med tiden ble gater, torg og parker.

Park eller gravplass

Sofienbergparken er den mest kjente av disse nedlagte gravplassene. Sofienbergparken var gravplass i 60 år. Den ble anlagt i 1858, og nedlagt i 1931. Det ble hevdet at det var uhygienisk å ha en gravplass så nær bebyggelsen, dessuten trengte Grünerløkka sårt en stor park.

Av og til dukker det opp skjelettrester i parken. Kunstneren Kjersti Sundland fikk i februar 2021 Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) til å foreta en skanning av grunnen i parken. De fant ut at det ligger levninger etter rundt 60 000 mennesker under gresset i Sofienbergparken.

Historien gav inspirasjon

Det faktum at det ligger 60 000 borgere av byen begravet uten noe som helst form for minnesmerke, fikk Sundland til å ta initiativet til et kunstprosjekt hun kalte Fremtidens Levninger. I oktober i år kunne verkene til de åtte kunstnerne i prosjektet oppleves på biblioteket på Grünerløkka, eller i Sofienbergparken.

Få som visste

— Jeg opplevde at det var få som visste om at parken hadde vært en gravplass. Det var litt merkelig, det er jo ikke så lenge siden, sier Sundland.

Hun mener at det er vår sekulære livsholdning som har gjort at dette har vært mulig. Det jødiske hjørnet av gravplassen kunne, i følge jødisk tradisjon, ikke røres, og er fortsatt i bruk.

Det lett absurde i at det er bygget en lekeplass og at vi sommeren gjennom brer ut pleddene våre og fester på gravplassen til oldeforeldrene våre, inspirerte mange kunstnere med forskjellig bakgrunn.

— Gravsteinene i resten av gravplassen ble fjernet, knust og brukt til blant annet fyllmasse, forteller Sundland.

Velsigner parkens sjel

Den etiopiske kunstneren Mekdes W. Shebeta ble inspirert til å få prester fra den koptiske kirke i hjemlandet til å velsigne de som ble begravet og glemt på gravplassen.

— Til Fremtidens Levninger vil jeg holde en seremoni Sofienbergparken, hvor jeg velsigner parkens sjeler. I tråd med ortodoks tradisjon, er hver tone av Saint Yard basert på regler. I henhold til skriften, blir sangen fremført for å gi sjelene i Sofienbergparken hvile. Vi hører den fremført av Saint Yards Zema og av Abenets studenter og ledere. Opptakene er gjort i Entoto Kidane Mehret-katedralen i Addis Ababa i Etiopia. Under seremonien i Sofienbergparken spiser vi et lite måltid, anebabero, og drikker vin brygget på honning og bygg, for å feire sammen med sjelene i parken, skriver Shebeta på kunstprosjektets sider på nett.

Britisk-bergenske Laurie Lax ble også inspirert av den tidligere gravplassen, nå hundelufter- og partyparken. Lax lot humoren få leke med inspirasjonen hun fikk av fortellingen om Sofienbergparken.