Lærer Gulraiz Sharif, fra Grünerløkka, skriver om pakistansk kultur, norsk hygge og lillebroren

«Målet mitt er at en vakker dag norske nordmenn skal gå med Mahmoud genser. Det skal være curry mønster på den, sånne strikkede hvite hvitløk rundt hele genseren. Litt rødløk, en del grønne chili på nederste rekka, litt røde chiliflak på midten. Mahmoud genser brursan! Den kommer til å selge som varme nan».

– Jeg hadde egentlig gitt opp skriving, jeg stod der som 34-åring med boliglån, el-billån, fin kone, to vakre barn og hadde alltid hatt en ekstremt sterk drøm om å skrive. Så tenkte jeg: Nå gjør du bare noe med drømmen!

Gulraiz Sharif er forfatteren av den allerede varmt omtalte boka Hør Her’a. Boka ble lansert 10. september og har allerede blitt fremhevet som en av høstens beste bøker. Det er han godt fornøyd med!

Vi møtes på Kaffebrenneriet ved Olaf Ryes plass, og Gulraiz’ energi fyller umiddelbart det nesten tomme lokalet. Han snakker fort og engasjert, hopper nesten på stolen av begeistring og virker ordentlig glad for å bli intervjuet om sin nye bok.

Kom til Grünerløkka som pakistanske arbeidsinnvandrere

Boka Hør Her’a handler om 15 år gamle Mahmoud som bor i Oslo med foreldrene og lillebroren Ali. Han får en litt annerledes sommer når onkel Ji fra Pakistan kommer på besøk, og han får i oppgave å vise ham byen.

Selv om boka er fiksjon, har Gulraiz hentet inspirasjon fra sin egen bakgrunn og oppvekst. Foreldrene hans kom nemlig til Norge som pakistanske arbeidsinnvandrere på 70-tallet, og Gulraiz var selv fem måneder gammel da han kom til det som skulle bli hans nye hjem og favorittby.

Familien bodde i Grünersgate på Grünerløkka da bydelen var et arbeiderboligstrøk med stort kulturelt mangfold. Dette var før området florerte av fancy barer, retro vintagebutikker og søte kafeer.

Bygårdene var derimot allerede svært populære: – Jeg bare elsker bakgårdskulturen hvor bygården er planeten din. Det var der du syklet, lekte boksen går og var med vennene dine fra andre bygårder. Jeg satt også mye og leste der, forteller Gulraiz.

Leste Gyldendals ungdomsklassikere som 12-åring

Interessen for litteratur kom i ung alder, da han gikk i barnehage over Deichmanske bibliotek, på Schous plass, der barne-og ungdomsavdelingen ligger nå. Der var bøkenes verden lett tilgjengelig og han slukte alt han kom over.

– Da jeg var elleve eller tolv år hadde jeg lest noe som heter Gyldendals ungdomsklassikere, som blant annet består av Huckleberry Finn, Robinson Crusoe, Tom Sawyer, Dr. Jekyll og Mr. Hyde, og Gullivers reiser. Så gikk jeg over til Dostojevski som 15-åring, sier han avslappet.

Fikk inspirasjon i lærerhverdagen

Som lærer på en barneskole i Viken kommune har Gulraiz fått god inspirasjon til boka, og drømmen var å skrive en bok som ville bli tatt inn på skolebiblioteket.

Etter at hans første bok, Magic Mathias, ikke nådde gjennom til publisering, arbeidet han med tilbakemeldingene han fikk (Konstruktiv kritikk er det beste jeg vet!) og begynte å leke språklig og eksperimentere med det satiriske. «Uskyldig harselering», kaller han det.

– Så lenge det skrives med lun humor, funker det jo. Og kebabnorsken som boka er skrevet på var jo sånn jeg snakka med vennene mine og som jeg hørte barna på skolen snakke, ler han.

– Mange etniske nordmenn blir så glade når jeg kaller dem «brur». Da er de med i gjengen liksom!

Skrev mesteparten av boka på mobiltelefonen

Gulraiz forteller at han har fått mye hjelp og støtte fra kona. – Jeg hadde ikke noen avtale med noe forlag, men hun hadde trua på meg. For å hjelpe tilbød hun seg å legge barna, slik at jeg kunne gå på meråpent bibliotek og skrive til sent på kveld.

– Det er kjærlighet vet du, nikker han. Han avslører videre at han skrev mesteparten av boka på mobiltelefonen. – Det førte til at jeg slet ut øynene mine, så nå har jeg lesebriller for første gang i en alder av 36 år!

Verken pakistansk eller norsk

Gulraiz har beina plantet i to kulturer. På den ene siden liker han den norske selvstendigheten og den private sfæren. Familien deltok alltid på bygårdens juletrefester, samtidig fikk han pakistansk kulturinspirasjon via bollywood-filmer, pakistanske såpeserier og gjennom å snakke litt urdu og punjabi med kompisene i oppveksten.

– Altså, helt fra vugge til grav er det en sånn definisjonsmakt som sier hva vi er. Folk sier: Ja, men du er jo norsk, eller du er jo pakistaner. Men mitt referansepunkt er jo ikke Pakistan, der jeg bare har vært på ferie, og det er heller ikke det langstrakte Norge.

Føler meg først og fremst som «oslosk»

– Jeg er skikkelig bygutt ikke sant, det er her jeg har bodd i 36 år. Oslo er en liten storby, og jeg har putta kjærligheten til byen i boka! Jeg blir som en lykkelig valp bare noen nevner Oslo, ler han hjertelig.

Ifølge forfatteren er det på tide at «oslosk» blir anerkjent som identitetsmarkør. – Det finnes londonere, new yorkere og parisere. Hvorfor kan ikke vi da bare kalle oss «osloske»?

I sommer har han og kona utforsket byen mye på el-sykkel. Da har St. Hanshaugen, Karl Johan og Bjørvika blitt faste favoritter blant dem og datteren på syv og sønnen på fire. Han skriver mye på Deichman Bjørvika, der han også tar med barna innimellom.

Man kan bare klappe med begge henda!

Norsk innvandringspolitikk slipper heller ikke unna bokas uskyldige harselering. Og selv om det temaet også er tatt med humor, skinner en anelse av reell frustrasjon igjennom:

– Ja, det finnes selvfølgelig problemer med innvandring, men som utlending vokser man opp med at det er noe i media hver eneste dag, sier han med trykk på de tre siste ordene.

– Dessuten er det viktig å huske på gjensidighetsprinsippet. Norge trengte arbeidskraft for å bygge seg opp etter 2. verdenskrig, og pakistanere trengte bedre levekår. Det er uttrykk på pakistansk som sier at man klapper med begge henda! Det er et samarbeidsprosjekt, ikke sant. Det var jo en irakisk ingeniør som hjalp Norge med å finne olje!

Transkjønnede er noen tøffinger

Forventninger til kjønnsroller kan også lede til indre og ytre konflikter, og det er nettopp det som skjer med Ali, lillebroren til Mahmoud. Familiedynamikken settes på prøve når det kommer fram at han ikke føler seg som andre gutter.

– Det var læreren i meg, eller pedagogen, som ville skrive den tvisten i boka. Jeg er med ulike elever hele tiden, og alle sliter jo med ulike ting. Jeg har også en fascinasjon og dyp respekt for transkjønnede. De går gjennom mange indre kamper mot storsamfunnet og er noen ordentlige tøffinger, sier Gulraiz med alvor.

– De har jo selvfølgelig like stor rett til å bli omfavnet og få anerkjennelse som alle andre. Mennesker er bare mennesker, og alle prøver så godt de kan. Hva er det vi driver med liksom?

Mine kids finner ut av tingene selv

Selv om boka appellerer til mange ulike aldre understreker Gulraiz at det er ungdommen han skriver for:

– Vi hadde ikke sosiale medier da jeg vokste opp som 90-talls-kid, og ungdommen har tilgang på mye mer informasjon nå. Mange av oss som er foreldre til flerkulturelle barn er heller ikke førstegenerasjonsinnvandrere, så da er vi kanskje litt mer laidback enn det våre foreldre var. Poenget mitt er at vi er i 2020, ikke sant, og barna som vokser opp nå kommer til å finne ut av ting selv.

Det nærmer seg stengetid, og vi får tilbud om gratis kaffe, noe Gulraiz blir utrolig takknemlig for. Han overøser den trivelige baristaen med skryt over «den beste kaffen han noensinne har smakt», nok et eksempel på den varme tilstedeværelsen hans.

Han innrømmer at han elsker mennesker: – Egentlig er det en samfunnsfaglærer, far, tokulturell fyr, pakistaner, og oslogutt som skriver bok. Det er fem lag med kjærlighet til Oslo det!