Min oldefar slår seg ned i «syndens løkke med pokerspill og sprit» på Grünerløkka. Søker lykken i Kristiania og karer seg ut av fattigdommen

Gjennom 1800-tallet strømmer folk fra landsbygda til Kristiania for å søke arbeid i fabrikkene. Min oldefar Christian O. Mørk er en av dem. Han flytter til hovedstaden i 1873, 22 år gammel. I kofferten har han et svennebrev som gir ham rett til å kalle seg smed. Han kommer til rett tid, for den nye industrien trenger folk som ham.

Mange år senere begynner han skrive sine memoarer, hvor han minnes husmannsplassen der han var født, utdanningen til smed og livet i Kristiania. Han arbeider seg ut av fattigdommen og ender opp med å eie en bygård på Grünerløkka og en villa på Bekkelagshøgda, omgitt av sin tallrike familie.

Følte seg rik

Oldefar har ingen jobb å gå til i Kristiania, men etter tips fra en venn oppsøker han Lars Engebretsen Mekaniske Verksted på Kampen. Engebretsen ansetter ham tvert:

Dagen etter tok jeg fatt som smed, og det gikk utmerket bra. Da lørdag kom og jeg fikk min første lønning, da skal jeg si jeg ble glad. Jeg hadde jo ikke tenkt meg så meget, så rik hadde jeg aldri vært før.

Lønningen på tre mark er ikke stort, under to kroner dagen, men likevel milevidt over lønnen han har hatt i fem år som lærling. Da fikk han 20 kroner – per år. Omregnet til dagens verdi ville det utgjøre om lag 1400 kroner. Nå tjener han mer hver måned enn han gjorde et helt år som lærling. Ikke rart at oldefar føler seg rik!

Han syns likevel det er skremmende å starte et liv for seg selv, for i læretida har han bodd hos smedens familie sammen med de andre lærlingene i Fredrikshald, som i dag heter Halden. Han skriver om avskjeden derfra:

Og jeg skiltes fra alle mine gode venner i den beste forståelse. Det var rart, for jo nærmere jeg kom den tid jeg var utlært, jo mer fikk jeg å tenke på, for da måtte jeg liksom stå på egne ben. For i alle disse fem årene behøvde jeg jo ikke sørge for mat og drikke som jeg nå heretter måtte.

Holdt seg unna forlystelseshus

Når arbeidsuka på Kampen er over, drar han inn til byen sammen med vennen Martin. Kristianiaborgerne morer seg på forlystelsessteder som Fritzners paviljong i Studenterlunden eller Hygea badehus, berømt for sin gode eggedosis. De to unge håndverkerne er imidlertid forsiktig med pengebruken:

Martin og jeg var bestandig i følge ned i byen lørdag og søndag, men aldri inne på noe forlystelseshus. Vi gikk opp og ned Carl Johan og så oss om, og så tok vi oss en kopp kaffe på Hassel Kjelderen, som lå der som Larsen & Lütken nå har forretningen. Mannen som sto og skar smørbrød hele dagen var mer enn alminnelig stor og tykk, så jeg av den grunn la vel merke til ham. Disse fornøyelsene holdt Martin og jeg på med lenge.

Han får seg et sted å bo på Kampen, men må stadig flytte. På grunn av den store tilflyttingen gjennom andre halvdel av 1800-tallet er det vanskelig å finne bolig. Arbeid er derimot ikke vanskelig å få for en nyutdannet håndverker.

Etter bare åtte måneder på Kampen får han høre om en ny bedrift som virker mer forlokkende. Det er Vulkan ved Akerselva hvor han ser en mulighet til mer varierte oppgaver.

Begynner på Vulkan

Vulkan Jernstøperi og Mekaniske Verksted ble grunnlagt nedenfor Grünerbrua, men flyttet etter noen år til området som nå kalles Vulkan. I dag ligger Mathallen i det som tidligere var Vulkans maskinhall. Her ble det produsert store og små vekter, maskiner og maskindeler, verktøy, trapper og verandaer, kraner og mange andre metallprodukter til både byggebransjen og husholdninger.

Christian arbeider i flere perioder på Vulkan, til sammen i 43 år, men det første møtet er skuffende:

Jeg begynte på Vulkan først i april 1874. Men jeg skal si at det var ikke rare greier. Til å begynne med små filebenker bortover gulvet og noen små bormaskiner som vi måtte dra for hånd, og en liten dampmaskin til å dra to dreiebenker. Formannen sto selv og arbeidet.

Ja, jeg tok fatt på å gjøre verktøy av alle slag for fabrikasjon av kjøttkverner, og det gikk jo bra, for det var ingen som hadde drevet med dette da, så jeg var selv størst i det. Jeg begynte siden å gjøre bormaskiner og forskjellige ting og kom så til slutt bort i dampmaskin og forskjellig. Men etter hvert ble verkstedet utvidet og fikk flere og flere maskiner og større driftsmaskin, så en slapp å dra bormaskin.

Dampmaskiner er noe Vulkan begynner med på 1880- tallet. Christian er blant annet med på å lage en dampmaskin til en liten hvalbåt, og han blir med på å prøvekjøre den nedover Akerselva og ut i fjorden. Han bygger også en liten dampmaskin til seg selv som han hadde tenkt å montere i en båt, men båt ble det aldri på ham.

Bryllup og skiturer

Christian lever sparsommelig, setter penger i banken. 25 år gammel treffer han tjenestejenta Maren og gifter seg med henne. Men lykken blir kortvarig, for Maren dør i barsel etter noen få år, og datteren hun fødte, lever bare i noen måneder.

Det var en meget trist og tung tid for meg da jeg så plutselig ble alene. Vi hadde levd et meget godt og lykkelig ekteskap. Jeg bestemte meg straks for å få to losjerende så jeg slapp å være alene.

Han har nå flyttet til Grünerløkka, en ganske ny og uferdig bydel. Den første utbyggingen på de tidligere åkrene og beitemarkene har skjedd i rekordfart og uten noen form for regulering. Avisene skriver om lovløse tilstander, reneste «vill vest». Morgenbladet kaller området en svinesti full av støy, spetakkel og slagsmål. Men langsomt bedrer forholdene seg, og oldefar blir boende på Grünerløkka.

29 år gammel gifter han seg med Olivia fra Solør. Hun kommer også fra en husmannsplass. De får elleve barn, og åtte av dem overlever barndommen og vokser opp. De flytter stadig på seg.

Da vi kom til Toftes gate, var det ikke så mange gårder ovenfor. Vi kunne bare se store, lange løkker helt opp til Grefsenåsen. Når vi gikk på ski om vinteren, holdt vi til langt oppe ved Trondheimsveien ved den røde, store stue som visstnok står der ennå.

Det ble flere og flere av oss til å gå på ski etter som barna vokste til. Jeg hadde ikke gått på ski før her i Kristiania. Jeg kjøpte et par fine bjørkeski av en østerdøl som arbeidet på Vulkan. Jeg husker en søndag vi var alle oppe på selve Grefsenåsen og gikk ned på det bratteste på åsen og kom ned til Lofthus, men måtte ta av oss skiene i det bratteste på åsen. Siden ble det så bygget den ene gård etter den andre, så utsikten ble stengt.

Eksotiske Grünerløkka

Forholdene på Grünerløkka blir bedre etter hvert. I 1890 trykker Morgenbladet en artikkel om den nye og eksotiske bydelen. Omtrent som i en turistbrosjyre oppfordres borgerne fra den andre siden av elva å utforske området, helst om kvelden:

Dels faar man da se Grünerløkken i det allerbedste Lys, i den milde, gyldnende Aftensol, og dels er der da livligst, idet de tusinder Arbeidere er paa Hjemvei fra Fabriker og Verksteder i de andre Bydele, og Husmødrene da ligeledes gjør den sidste Tur til Kjøbmændene, medens de talløse Børn sværmer paa Pladser og Tomter og i Parker og – fremfor alt omkring Frugthandlernes Kurver.

Området mot Akerselva ved Kuba, som tidligere var beskrevet som en «syndens løkke med pokerspill og sprit», blir nå kalt Grünerløkkas beste strøk. Nettopp her investerer min oldefar i 1898 alle sine sparepenger pluss banklån i bygården Fossveien 21, en treetasjes murgård med over tretti leiligheter.

Ett år senere kommer Kristiania-krakket som et resultat av den enorme boligspekulasjonen som har pågått gjennom 1890-tallet. Banker og bedrifter går konkurs, mange flytter fra byen og leiegårder blir stående tomme.

Men Christian og Olivia kommer seg gjennom krisen. Han jobber mye overtid og har dessuten begynt å ta på seg oppdrag utenom jobben. Oldemor driver butikken som fulgte med bygården.

Olivia var et meget godt forretningsmenneske, for hun var i byen hver dag og kjøpte inn varer og sto for det hele. Vi fikk også en meget flink butikkjomfru som vi hadde i mange år. Takket være forretningen fikk vi meget bedre anledning til å klare utgiftene på Fossveien, skriver Christian.

Bygården ligger like ved Christiania Seildugsfabrik, hvor Kunsthøgskolen nå ligger. Hver dag kan familien Mørk høre fabrikksirenen som varsler om arbeidsstart og -slutt, så punktlig at de bruker sirenen som klokke.

Utenfor vinduene går slitne og underbetalte arbeidere til og fra arbeidet. Men oldemor og oldefar har karet seg ut av fattigdommen som de vokste opp med. Barna deres får utdanning og slipper unna barnearbeidet som fortsatt er vanlig i byen på den tid.

Villaeier på Bekkelagshøgda

I 1910 kjøper han en stor villa på Bekkelagshøgda og flytter dit med en del av familien, mens de andre blir igjen i Fossveien 21. I hele resten av sitt liv drar han til Grünerløkka flere ganger i uka og gjør selv alt nødvendig vedlikeholdsarbeid der, innkasserer husleie og feier gårdsrommet og fortauet hver lørdag. Når snøen har falt, er han tidlig oppe og rydder fortauet. Villaen i Kongsveien holder han også i topp stand.

65 år gammel blir han enkemann, men barna tar seg godt av ham. Han liker å bli med på bilturer på landet, og døtrene inviterer til søndagsmiddag. Men mest av alt er det han som hjelper dem. Han snekrer møbler, pusser opp leilighetene, han er maler, rørlegger, elektriker og smed, helt til det siste leveåret.

Oldefar lever til han blir 90 år, en høyst uvanlig levealder for hans generasjon. Da han kom til verden i 1851, var forventet levealder for menn 50 år. Når den spreke pensjonisten sitter på verandaen hjemme og skuer utover byen kan han reflektere over alle endringene han har vært vitne til. Byen har vokst seg stor. Hestetransporten er erstattet av motordrevne kjøretøyer og trikker. Han er blitt ivrig radiolytter og har stor hage hvor han høster frukt og bær.

Ikke minst har innføringen av elektrisk strøm revolusjonert arbeid og privatliv, slik vi kan lese om i «Oslo gjennom 1000 år» av Marit Lande:

På stjerneklare høstkvelder, når folk i Oslo sto oppe på Ekeberg og så utover byen sin, ble de møtt av et strålende syn. Tusener av vinduer lyste med myriader av lys, og gatene så ut som kjempemessige lysende ormer. Elektrisiteten hadde omskapt byen.

Hever livspolisen

I februar 1941 trykker forsikringsselskapet Glitne en artikkel under overskriften «En 90-åring hever forsikringssummen» med foto av C. O. Mørk:

Det er ikke ofte at et livsforsikringsselskap utbetaler en forsikringssum ved 90 års alder. Og et særsyn er det at forsikrede i et slikt tilfelle selv innfinder sig på hovedkontoret og mottar summen.

Badstu-gründer Eyvind (37) driver Oslos eneste badstuflåte vest for Bygdøy. Nå føler han seg motarbeidet av kommunen

I februar måned i år inntraff denne sjeldne begivenhet på vårt kontor. Inn trer en rank «eldre» herre, presenterer sig og fremlegger med et vinnende smil sin polise og ber om utbetaling. Hvis ikke dokumentene uigjendrivelig beviste faktum vilde ingen tro at Hr. C. O. Mørk var 90 år.

I desember samme år blir oldefar syk, og han dør av lungebetennelse på julaften. Han følges til graven fra Nordstrand kirke av et stort følge med familie, venner og tidligere kolleger.

Husmannssønnen med folkeskole som sin eneste utdanning etterlater seg flere hundre sider notater om arbeid og dagligliv og reiser til USA og Nordland. Disse papirene og andre historiske kilder danner grunnlaget for boka «Min oldefar smeden».