Solveig Levin (108) er død. Her er hennes fantastiske historie

NB: Denne historien ble første publisert  26. november 2020.

Jeg har møtt en del hundreåringer i mitt 33 år gamle liv, og jeg har derfor en forventning om at mennesket jeg skal møte vil sitte i en rullestol i et standard sykehjemværelse og se litt skjør og bortkommen ut. Men når Solveig åpner døren, blir mine forventninger gjort til skamme.

Solveig går uten rullator og har en kvikk og oppmerksom tilstedeværelse. Når hun viser meg inn i boligen sin i Jødisk bo- og seniorsenter, vegg i vegg med synagogen, er det ingenting som røper at vi befinner oss på et sykehjem.

Leiligheten ser ut som en hvilken som helst annet krypinn i hjertet av Oslo. Her har hun sine egne møbler og sin egen kunst på veggene, et adskilt soverom, stue, bad, kjøkkenkrok og sin egen balkong. Solveig forteller at hun stadig får høre at hun har husets vakreste utsikt.

– Jeg er født på østkanten, men vi flyttet hit til St. Hanshaugen da jeg var seks år gammel. Da bodde vi rett nedi Geitmyrsveien, sier Solveig etter at vi har satt oss ned.

– Alle de andre er borte, og jeg er eldst. Jeg blir snart 106 år.

Solveig, født Bernstein, kom til verden 29. desember 1914. Den gangen Oslo fremdeles het Kristiania med K, samme år som skuddene i Sarajevo og 1. verdenskrigs begynnelse. Hun var eldst av fire søsken.

– Kan du beskrive deg selv som barn? spør jeg. Solveig bryter plutselig ut i en klukkende latter.

– Jeg var livlig, og jeg var nok ikke den snilleste i flokken. Jeg var nokså bestemt, og far var nok litt … autoritær. Men jeg hadde en fantastisk oppvekst!

Skolegang på 1920–tallet

Solveig forteller at hun gikk på skole på St. Hanshaugen på Wulfsberg og Hillestad barneskole, i Louisesgate 30. Der var det en liten hvit sveitservilla, og de som underviste der var to «gamle frøkner», som antageligvis ikke var så veldig gamle. Kanskje ikke eldre enn 35.

– Den ene lærerinnen hadde en liten topp på hodet, og den andre hadde håret i en knute bak, og så gikk de begge i forkleder, slik vi også gjorde. Der var det gutter og piker i samme klasse. Men min far skjønte raskt at det ikke var noe særlig god skole. Så jeg flyttet over til Halling pikeskole som lå borte ved Josefines gate.

I Solveigs oppvekst gikk man fem år på barneskolen og fire år på middelskolen, som var datidens «ungdomsskole». Men for å komme inn på middelskolen måtte man først bestå en offentlig prøve i norsk og matematikk. Levin fullførte tre års gymnasium, etterfulgt av ett år på Wang handelsskole og et halvt år på internatskole i England.

– Vi hadde det veldig godt

– Men la oss hoppe tilbake til barndommen din igjen, sier jeg. Hva gjorde dere når dere ikke var på skolen?

– Vi hadde jo St. Hanshaugen! Vi gikk rett ut der og slang i sånne slengehusker og balanserte på sånne turnapparater. Så hadde vi mange venninner som vi gikk på tur med. Hver eneste søndag, sommer som vinter, gikk vi på tur oppover i Nordmarka. Og om vinteren gikk vi på ski. Vi tok som regel Holmenkollbanen til Frognerseteren, og så gikk vi innover. Og da vi var blitt litt større, kanskje 15–16 år, så var vi rett som det var på Kikut.

– Og så akte vi ofte med en lang, svær fiskekjelke. Da satt far bakerst med en lang styrestang. Og så kom mor, og så kom jeg og min søster, og så kjørte vi nedover fra Frognerseteren. Vi hadde det veldig godt, må jeg si!

I et hjørne av stuen er det et element som vekker min oppmerksomhet; en bildeskjerm som ligner på en stor iPad, der familiefotoer kontinuerlig blir skiftet ut. Gjennom en app kan barn, barnebarn og oldebarn dele bilder, meldinger og videosamtale med henne.

Flanerte etter skoletid

– Hver dag kom gatemusikken! Jeg husker den kom nedover fra Egertorvet og ned til den lille paviljongen som er utenfor Nationaltheatret. Foran red politihester, og så kom gardeorkesteret i flotte uniformer med røde striper nedover. De hadde konserter i den lille paviljongen. Og da gikk vi fram og tilbake! Foran universitetsplassen eller på den andre siden. Og vi møtte masse ungdommer!

I Bygdøy allé flanerte man også etter skoletid. Fra omtrent Frogner kirke og ned til Solli plass drev menneskemasser sorgløst omkring mellom klokka fem og sju.

– Og der den lille urforretningen lå, var det en liten, eksklusiv godteforretning som het «Ekorn», sier hun henrykt.

Men lommepenger til eksklusivt godteri fikk hun ikke mye av. Solveig og hennes tre søsken måtte nøye seg med omtrent ti kroner i måneden. Men kino- og teaterbilletter behøvde hun sjelden å bruke pengene sine på.

– Jeg hadde jo en venninne som var datter av redaktøren for Morgenposten, og hun fikk masse gratis teaterbilletter og kinobilletter av faren sin. Mor og far var også flinke til å ta oss med på teater, nokså tidlig. På min 15-årsdag så jeg opera på Nationaltheatret for første gang.

Solveigs besteforeldre

Solveigs røtter til byen hun bor i strekker seg tilbake til 1880–årene. Hennes besteforeldre var blant de første jødiske innvandrerne som kom til Norge, fra Øst–Europa, det tidligere russiske tsarriket, som i dag er Litauen.

Norge ga ikke jøder adgang til riket før i 1851, da grunnlovens paragraf 2 ble endret. Pogromer, nød og første verdenskrig var pådrivere for økt jødisk immigrasjon til Norge. I 1890 bodde det 214 jøder i Norge, og de fleste slo seg ned i Kristiania.

Solveigs mormor og morfar; Bertha, født Meszansky, og Samuel Kazerginski ble invitert til Norge da den norske fabrikkeieren Conrad Langaard reiste fra Kristiania til Vilnius i 1885 for å rekruttere tobakksarbeidere.

Bertha og Samuel var blant 25 litthauere som reiste til den norske hovedstaden for å lære opp norske fabrikkarbeidere. Da det unge paret giftet seg i Kristiania i 1885, var det det første jødiske bryllupet i landet.

Bernsteins Magasin

Solveigs mor, Lise, født Elise Kazerginski, startet opp butikk med sin far Samuel Kazerginski. Forretningen lå i Markveien (tidligere Søndregate 4), helt nede ved eventyrbroen. Dette var en manufaktur- og konfeksjonsforretning. Solveigs far, Mendel Bernstein, jobbet først for Singer symaskin, før han gikk over til sin hustrus, Lises, bedrift.

– Far jobbet fælt, og jeg fikk jobb hos ham etter at jeg hadde tatt handelsskolen. Jeg ble til slutt bestyrerinne hos Bernstein, som butikken het. Da var jeg 24 år, og jeg hadde giftet meg, sier Solveig. På 1930–tallet var det om lag 120 jødiskeide butikker i byen, og flere av forretningene lå på Grünerløkka.

– Før krigen var det et levende jødisk ungdomsliv her, sier Solveig. Det var masse ungdomsfester, barnefester, voksenfester, utflukter og nordiske konferanser. Vi hadde flere amatørteatergrupper. Jeg var ikke med på noe teatergruppe selv, men mine besteforeldre var aktive der. Mine foreldre, Lise og Mendel, var med å stifte Jødisk ungdomsforening i 1909, forteller Solveig.

– Vi danset foxtrot, vals og tango

– Jeg hadde mange ikke-jødiske venner, og vi var mye ute og danset på «Five o’ clock tea», på Bristol. Og det var et «must» å bli buden der! Det var både på lørdag og søndag, fra klokken fem til sju. Ofte var det store utenlandske orkestre som gjestet. Det var fantastisk!

«Den mauriske hall» på Bristol, het salen hvor Solveig svingte seg rundt med dansetrinn hun hadde lært på Svaes danseskole. Og i orkesteret, bak et klaver, satt Solveigs tilkommende ektemann, pianisten Robert Levin.

– Det var aldeles nydelig der! Og det kostet fem kroner for to, tror jeg. Og det var te eller kaffe og noen kaker som kom inn og ut. Men ingen spiste dem, for vi var jo der for å danse!

– Hva danset dere? spør jeg, mens jeg prøver å forestille hvordan ettermiddagsdansen kan ha sett ut.

– Foxtrot, vals og tango! Ikke noe sånn hiphopdans som ungdommen driver med nå. Vi danset ordentlig.

Ektemannen, Robert Levin

Det var Roberts fetter, en god venn av Solveig, som først introduserte henne for pianisten og komponisten Robert Levin.

– Men jeg visste jo godt hvem han var fra før! Han hadde jo allerede debutert i aulaen som pianist noen år før, da han var 19 år. Og mor hadde tatt oss med på den konserten! Det var en sensasjon, at en ung, for så vidt fattig, jødisk gutt debuterte i aulaen. Musikerne var jo de som sto nederst på rangstigen blant kunstnerne.

Vi hadde jo ikke noe musikkhøgskole den gangen. Så de måtte hver og en ha sine private lærere. Og når man var kommet opp på et visst nivå, så kunne læreren anbefale at man skulle debutere. Da sto du frem! Da hadde du sjansen til å få spillejobber.

Men selv om Solveigs foreldre hadde tatt henne med på Roberts debutkonsert, ønsket de ikke at den unge pianisten, som spilte i «Einar Roses Jubelgutta» skulle gifte seg med datteren deres.

Det tok flere år før Solveigs far, Mendel, godtok giftemålet mellom Robert og Solveig. Og for at faren skulle gå med på ekteskapet, måtte den unge frieren, som senere skulle bli den første rektoren ved Norges Musikkhøgskole, love at Solveig aldri skulle sette sine ben i «det forferdelige etablissement», Rosekjelleren, som disponent Bernstein kalte Roberts arbeidsplass.

Byens mange restauranter ble arbeidsplassene til musikerne på 1930–tallet. Alle spisesteder, hvor små de enn var, hadde levende musikk, forteller Solveig.

– Hvordan var det å være gift med en musiker?

– Det ble jo mange ensomme kvelder. Robert var jo borte hver eneste kveld. Han hadde bare fri hver julaften og noen få andre helligdager, forteller Solveig.

Antisemittisme før og nå

Hvordan var det å vokse opp med jødisk bakgrunn for 100 år siden? Jeg merker at jeg nøler med å stille spørsmålet, fordi jeg er redd for å rippe opp i et gammelt sår som kan bringe fram vonde minner. Men til slutt tar jeg motet til meg og spør.

– Opplevde du noe antisemittisme i barndomsårene dine på 1920-tallet?

– Ikke noe særlig mye. Jeg har vært veldig heldig i forhold til mange andre jeg har snakket med. Men mine egne døtre, etter krigen, snakker om hvordan de har blitt kalt ting. Robert påstod at han ble kalt for «brillejøden». Han hadde jo briller veldig tidlig. Men jeg kan ikke huske noe av det på de skolene jeg gikk på. Vi ble nok litt skjermet på de private skolene. Det kan godt hende at det var litt mer av det på østkanten, men det er jeg ikke helt sikker på.

– Men i årene rett før okkupasjonen, altså i 1930–årene, da du var ung kvinne, opplevde du noe da?

– Ikke annet enn det andre merket. Det er jo til enhver tid. Så det er en sånn felles…

Hun stanser seg selv og tenker seg om.

– Sånn som nå at de skyter på synagoger og slike ting.

Synagogen i Bergstien ble angrepet med automatvåpen i 2006. Tretten skudd ble avfyrt mot bygningen. Det var ingen til stede der da det skjedde. En kjent norsk islamist, Arfan Bhatti ble dømt for angrepet.

I januar 2015 ble det på ny et sterkt fokus på sikkerhet ved synagogen i Bergstien, etter at en synagoge i København ble angrepet av en soloterrorist. En person ble drept i dette angrepet. Det ble kort tid etter besluttet at Bergstien skulle stenges for biltrafikk, samt at vaktholdet skulle styrkes.

En lignende skyteepisode skjedde nylig i Wien, 2. november 2020. Her ble fire mennesker drept som en følge av skyteangrepet. Lederen for den jødiske befolkningen i Wien, Oskar Deutsch, skrev på Twitter at det ikke kan bekreftes hvorvidt synagogen var målet for angrepet.

– Nå sier jo ungdommen at det er veldig mye av det. At de blir kalt ting og ikke har det noe særlig bra på skolen. Det er helt fryktelig og sånn har ikke jeg hatt det. Men så var det jo selvfølgelig tyskerne da, som var de aller verste. Legger hun til.

Pogromnatten 1938

Robert og Solveig giftet seg i 1938 og flyttet inn i Gabels gate på Frogner. Bare noen dager etter bryllupet, mellom den 9. og 10. november, skjedde det som senere blir husket som «krystallnatten» i Tyskland og Østerrike.

Disse dagene ble 7500 jødiske forretninger og hjem systematisk knust og ødelagt. I tillegg ble 1500 synagoger brent, 91 mennesker slått i hjel og 30 000 tyske jøder sendt i konsentrasjonsleir. Opptakten for hendelsene var Nürnberglovenene av 1935, som juridisk erklærte tyske jøder som annenrangs borgere.

Fra 1937 mistet tyske jøder alle sine borgerrettigheter. Ingen kunne vite at redselshistoriene fra kontinentet skulle få sin parallell i Norge under Hitlers tredje rike. – Jeg fikk Mona i 1939. Hun var fire og en halv måned da Norge ble okkupert. Jeg var jo så opptatt av å ta vare på babyen og ordne med det. Solveig selv var 25 år på invasjonsdagen i 1940.

– Hvordan husker du tiden under okkupasjonen?

– Hver dag var en prøvelse. En lidelse og en spenning. Vi sto i lange køer for å få mat. Det var dårlig med mat. Men så fikk vi litt ekstra mat når vi hadde barn. Vi fikk en kilo ekstra med mel og jeg fikk melk hver dag.

Fra 1940 dukket det opp en rekke regler som utelukkende gjaldt for norske jøder. De måtte for eksempel gi ifra seg radioene sine ett år før ikke-jødiske nordmenn måtte gjøre det samme.

Samtidig ble menighetene i Oslo og Trondheim beordret til å sende inn lister over medlemmene. Og i identitetskortene ble det stemplet en rød «J». I tillegg fulgte spørreskjemaer der de blant annet måtte besvare om man tilhørte et religionssamfunn og om hvem som var medlemmer av familien.

Gode hjelpere

Robert fortsatte å spille i Rosekjelleren, selv om stamgjestene på rekordtid var blitt skiftet ut med tyske soldater, NS–folk og hirden. De tyske soldatene visste godt hvem den unge pianisten var, og de la ikke skjul på at de bare ventet på anledningen til å «ta ham».

Til slutt ble eksponeringen så farlig for Robert at han ble nødt til å bytte arbeidsplass med Kirsten Flagstads bror, pianisten Lasse Flagstad, som jobbet på Chat Noir. Der var stemningen ganske annerledes. De kodede revytekstene bidro til å holde moralen oppe, og i orkestergraven var Solveigs ektemann mer beskyttet.

Her fikk han også gode venner som skulle komme til å bety mye for ham. – Alle hjalp jo hverandre! Vi fikk også noen veldig gode venner på en ferie oppi Hadeland, i 1940. De var fra Drammen og hadde kolonialforretning. De forsynte oss med litt forskjellig. Vi dro til Drammen på søndagene og var der til middag, og så reiste vi tilbake til Oslo meget nervøse og håpte at det ikke var kontroll på toget. For da hadde vi alltid fått med oss noe.

Det nye venneparet Reese fra Drammen, kom aldri til Oslo uten smør, egg eller fløte til Solveigs familie, og når de kom på Oslo-besøk, skaffet Robert dem billetter til Chat Noir.

I dekning

To år senere, i oktober 1942, gikk Solveigs ektemann og hennes far i dekning. Ved psykiatriske avdeling på Ullevål sykehus lot Robert seg selv innskrive som pasient. Der var det også andre jødiske menn som hadde kommet på den samme ideen.

Men før tyskerne kom for å arrestere de jødiske pasientene på 6. avdeling, ble Robert advart av overlegen, Haakon Sæthre, og han klatret ut av et vindu. De neste ukene lå han i dekning hos ulike venner og folk fra motstandsbevegelsen. Solveig hørte ikke ifra ham på flere uker og visste ikke hvor han var.

– Og så ble min yngre bror tatt, forteller Solveig.

Ernst Sigmund, Solveigs lillebror, ble arrestert på vei til jobben på Alnabru. Først ble han sendt til Bredtvet fangeleir og siden til Berg fengsel utenfor Tønsberg. Hvor han deretter var blitt sendt, visste de ikke før senere.

Staten tok eiendelene

Under konfiskeringen av jødiske leiligheter og eiendeler høsten 1942 måtte alle jødiske familier gi ifra seg eiendelene sine. Alt av klær, møbler, smykker, kunstgjenstander, sølvtøy, fotografier, familieminner og små knappenåler skulle tilfalle staten.

– Vi måtte gi ifra oss leiligheten i Gabels gate, og jeg flyttet med min datter til svigermor Marie. Men det gikk ikke så bra, så vi flyttet derfra og inn til min mormor Bertha.

Berthas leilighet ble etter hvert så full av barn, barnebarn og oldebarn at det til slutt gikk på nervene løs for den gamle tobakkarbeidersken. Vissheten om at hennes egen sønn, Hermann, hadde blitt arrestert, gjorde ikke saken bedre.

– Og hver dag måtte jeg gå og melde meg på politistasjonen, sier Solveig. Jeg måtte gå helt fra St. Hanshaugen til Frogner politistasjon som den gangen lå i Nobels gate. På nedsiden av Frognerparken.

Når myndighetene konfiskerte en leilighet, så var det deres plikt å finne et sted hvor de utkastede kunne bo. Og 24. november fikk Solveig og datteren et rom hos enslige Fru Hals som bodde i Løvenskioldsgate.

– Men vi bodde der bare to netter.

Den mørke dagen: 26. november 1942

At kvinner, barn, spebarn, syke og eldre mennesker også skulle bli arrestert og sendt ut av landet, til det man trodde var en «arbeidsleir» var en tanke så absurd og uvirkelig at det ikke hadde falt noen inn. Men grytidlig på morgenen 26. november 1942 ble massearrestasjonene av jødiske kvinner, barn og eldre mennesker med eller uten norsk statsborgerskap, satt i verk.

Da det banket på dørene i de hundrevis av jødiske hjem, var det ikke tysk Gestapo som sto utenfor, slik det var i mange andre land, men norske politikonstabler. Med politieskorte og taxi ble kvinnene og barna kjørt ned til utstikker 1 nedenfor Akershus festning, der transportskipet DS Donau lå til kai.

529 mennesker var om bord da Donau la fra Amerikalinjens kai 26. november kl 14:55. Flere av Solveigs slektninger, inkludert hennes egen bror, Sigmund og Roberts oldemor, Golde Scheer på 80 år, var om bord i båten, som satte kurs for Stettin i Polen.

Meldte seg på politistasjonen

Samme dag som arrestasjonene fant sted, leverte Solveig datteren i barnehagen ved Frognerparken og gikk deretter rett til politistasjonen i Nobels gate for å melde seg, slik hun pleide. Politimannen bak skranken ble rar i ansiktet da han så henne. Han hysjet på henne og kikket stjålent mot en åpen kontordør, før han viftet henne ut av lokalet med en rask håndbevegelse.

Solveig visste ingenting om arrestasjonene i dette øyeblikket, heller ikke at en nazioffiser som fulgte opp arrestasjonene, satt i naborommet bak en åpen dør.

Senere fikk hun vite at statspolitiet hadde vært i Gabels gate kl 07:00 om morgenen for å arrestere henne og datteren. Men politimennene hadde åpenbart ikke registrert den siste adressen de bodde på.

Hva som siden skjedde med menneskene som ble sendt ut av landet med skipene Donau og Monte Rosa med kurs for Polen, fikk man ikke vite før etter krigens slutt.

«Skutt blir den som skjuler jøder»

Før massearrestasjonene fant sted, hadde nok mange av de norske jødene sett etter muligheten til å flykte over til Sverige, men frykten for at andre i familien ville bli tatt som gissel og skutt holdt dem tilbake.

Etter den mørke novemberdagen hadde ikke Solveig lenger noe valg. Hun og datteren krysset landegrensen. Men hvem skulle de søke hjelp hos? Og hvem kunne de stole på?

Plutselig var Solveig helt alene med sin lille datter, som hun trillet i en dukkevogn i de snødekte bakgatene på Frogner mens hun forsøkte å samle tankene. Et hjem hadde hun ikke lenger. Familien var spredd for alle vinder, og flere av hennes nærmeste lå i dekning.

– Jeg gikk til Kari Staubo, min gamle klassevenninne. Og hun tok imot oss. Så kom vi i kontakt med noen fra «undergrunnen», og det viste seg siden at de også hadde hjulpet Robert, som forsøkte å kontakte meg mens han lå i dekning.

Robert skjulte seg hos familien Ottesen i ti døgn. Mor Ottesens datter, Tusse, var oversykepleier på Aker sykehus. Sent på kvelden ble Solveig og lille Mona kjørt til sykepleiernes leilighet på Aker Søsterhjem. Der var det tre værelser. En av sykepleierne hadde reist hjem for helgen, og i det rommet fikk de være i fra torsdag kveld til lørdag ettermiddag.

– Vi skulle ikke høres i det hele tatt! Jeg satt bare og leste og sang. Stille, stille! Noen kom og satte noe mat til oss, på dørterskelen. Men vi måtte jo etter hvert på do, og den var jo der ute på gangen.

«Skutt blir den som skjuler jøder», sto det skrevet i NS-avisa Fritt Folk den samme høsten.

«Solveig Kristoffersen»

Det sier seg selv at Solveig og hennes tre år gamle datter ikke kunne oppholde seg på sykepleierværelset. Men for å kunne reise gjennom grensesonene mot Sverige måtte man ha en «Schein» – et sonepass med fullt navn.

Undergrunnsbevegelsen fikk laget et illegalt schein til henne med falskt navn. På papiret sto det «Solveig Kristoffersen», som ble navnet hennes helt til hun krysset landegrensen. Lørdag kveld kom noen fra motstandsbevegelsen og kjørte dem ned til Østbanehallen.

– En person fulgte meg på toget til Nordstrand stasjon. Vi fikk beskjed om at vi skulle ta neste tog til Askim. Det var en nervepirrende tur!

Fra stasjonen ble de kjørt i lastebil til Rødenesvannet, der de ble rodd over i to prammer til Skogstad gård, der grenselosen ventet.

En dramatisk flukt

Vanligvis foregikk disse nattlige grenseovergangene gjennom de norske skoger uten særlig dramatikk. Men den natten Solveig og Mona skulle passere grenser sammen med åtte andre flyktninger og en grenselos, var det tyske soldater i nærheten.

Da Mona tok til å skrike, brøt det ut panikk i reisefølget. Solveig måtte kjempe med det siste hun hadde av krefter for å forhindre at en annen norsk flyktning tvang dem til å snu. Grenselosen, Iver Skogstad, kom dem til unnsetning og bar Mona på ryggen det siste stykket over til Sverige.

Vel over på svenske side, var Mona bevisstløse på grunn av alle sovemedisinene de hadde puttet i henne. Men tolv timer senere åpnet hun øynene og kastet opp. Som voksen ble hun skuespiller, forfatter, journalist og en av Norges fremste teaterkritikere.

I Mona Levins bok «Mors historie – en familiesaga» (2015), kan man lese flukthistorien i detalj. Solveig forteller at biografien har vekket mye interesse blant pleiepersonellet på sykehjemmet der hun bor.

– Nå går boka på rundgang! De tar den med seg hjem én etter én, sier Solveig og legger til at man også burde lese biografien om Robert fra 1992 «Med livet i hendene», som Mona skrev sammen med sin far.

Snakket om det hver eneste dag

Over 50 000 nordmenn kom som flyktninger til det nøytrale Sverige under krigen.

Da Solveig krysset landegrensen med Mona, hadde flere fra familien allerede kommet over. Men det var også mange de savnet, og det var mange spørsmål knyttet til dem de ikke hadde hørt noe fra.

Under eksiltiden i Stockholm fikk ekteparet en datter til, og i 1944 ble Sidsel født. Men familien Levin, som etter hvert begynte å bli flytende i det svenske språket, hadde ingen planer om å bli svenske statsborgere.

– Vi snakket om det hver eneste dag i to og et halvt år! Ikke: «hvis» vi kommer hjem. Men «når» vi kommer hjem! Vi gikk bare og ventet.

– Jeg glemmer aldri den dagen vi kunne trille barnevogna til «lekstua’n» og si til vår fem og et halvt år gamle datter at «Nå er krigen slutt»! Tårene spratt ut av øynene på henne på sekundet, så glad var hun! sier Solveig henrykt.

Møtt av orkester og rød løper

– Hvordan var det å komme tilbake til Oslo, etter krigen?

– Det var helt fantastisk. Roberts kolleger sto på Østbanen med fullt orkester og rød løper da vi kom den 14. juni. De slåss om å ha oss boende hos seg. Vi bodde hos en av kollegene en uke, og så hadde mor og far et sommerhus utpå Snarøen. Så flyttet vi ut dit og bodde der hele sommeren.

Men selv om enkelte jødiske familier ble tatt godt imot av venner og bekjente, var mottagelsen fra de norske myndighetene ikke like entusiastisk. Norge gikk kun med på å ta imot 600 jødiske flyktninger, langt færre enn de jødiske nordmennene som hadde blitt deportert, bortført og drept.

Mange som prøvde å få sine verdier tilbake fikk høre at de skyldte staten for skatter og avgifter for den tiden de hadde vært i eksil eller i konsentrasjonsleir.

Utstillinger med konfiskert innbo

Etter krigen ble det organisert utstillinger av konfiskert innbo på ulike steder rundt omkring i byen, minnes Solveig.

– Så kunne man reise fra det ene til det andre lageret og se om man fant noen av sine egne ting. Robert og mine foreldre gjorde det hele sommeren mens jeg var på Snarøen og passet barna.

Sommeren 1945 var det tre måneder uten regn, og i slutten av september fikk familien tilbake leiligheten i Gabels gate.

– Den måtte vi renovere! Det hadde bodd tyskere der, og den siste måneden hadde Hjemmefronten hatt den, og den så ikke ut etterpå! Alle ledningene var revet ned. Men vi brydde oss ikke så mye om det, for vi var bare overlykkelige over at vi var hjemme igjen.

Roberts musikkarriere

– Robert hadde spilt på spisesteder helt til krigen, men nå satt han plutselig i aulaen i kjole og hvitt tre ganger i uken og akkompagnerte de store artistene fra Amerika. Så hele livsstilen vår ble forandret. Da dreide det seg liksom bare om å få dagene til å strekke til, for han hadde så mange oppdrag, inkludert for kringkastingen, altså radio og etter hvert fjernsynet.

Solveig var den som tok imot bestillingene på telefon, noterte beskjedene og videreformidlet informasjonen til sin ektemann. I tillegg jobbet hun sammen med sin far på Bernsteins Magasin, frem til 1962. Senere styrte hun Robert Levins og Kåre Siems musikalske barnehager i Oslo.

– Det var en veldig hektisk tid. Men så fulgte det også mye fint og festlig med det. Jeg traff så mange spesielle og fantastiske mennesker fra hele verden. Og det ble mange fine reiser utenlands. Jeg har fått se masse teater, møtt masse kunstnere og lest masse bøker.

Neste generasjon kan få det vanskeligere

– Du har jo overlevd to verdenskriger, Holocaust og en kald krig, sier jeg. Basert på alt du har opplevd, har du noen forutanelser for hvordan verdenssamfunnet kan utvikle seg?

– Sånn generelt mener du?

– Ja.

– Jeg er jo engstelig for mine oldebarn. Jeg har fem stykker og tror de vil få det vanskeligere enn jeg i min ungdom og mitt liv. Til tross for det aller verste som har hendt noen gang. Selv om jeg har mistet mange i min familie og mange i Roberts familie. Jeg mistet en bror, onkler, tanter, kusiner og fettere, og bestemødre…

Hun stanser seg selv.

– Et menneske kan ikke ta til seg det ordentlig! Det er liksom ikke plass.

– Jeg tror at neste generasjoner vil få det vanskelig. Det er nok mange ting som vi har fått som de ikke kommer til å få, tror jeg.

– Hvilken ting tenker du på?

– Jeg tenker at det blir vanskeligere og vanskeligere med arbeid for eksempel. Det blir færre og færre arbeidsplasser.

Råd til unge mennesker

– Har du noen råd å gi til unge mennesker?

– Det har jeg! Solveig virker plutselig entusiastisk, som om hun har en huskeliste i hodet som hun kan på rams.

– Trening! Spise riktig: grønnsaker og frukt. Ikke spis så mye sukker! Ta en skje tran hver dag. Les! Jeg leser bøker hver eneste dag.

– Hvilken bok leser du i dag? Spør jeg.

– Den usynlige broen, av Julie Orringer fra Ungarn, om krigen. Og så holder jeg avisen, og leser den veldig nøye hver dag.

– Og så er det viktig å ha gode venner! Legger hun til.

– Pass på familien!

Med ett slår det meg at Solveig er født nøyaktig samme år og samme måneden som min egen mormor, Martha, desember 1914. Men min mormor gikk bort i 1994. Det samme året som tyske kunstneren Gunter Demnig begynte å lage og sette ned «snublesteiner» for å minnes de jødiske ofrene for Holocaust.

«Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt», ble slagordet for kunst- og minnesprosjektet, et sitat fra Talmud. Gjennom de siste 26 årene som har gått siden da, har det dukket opp mer enn 50 000 slike snublesteiner i Europa.

I Norge er det Jødisk Museum i Oslo som har organisert prosjektet. Sidsel Levin, Solveigs yngste datter ledet opprettelsen av museet og var dets første direktør.

Utenfor Geitmyrsveien 27 kan man finne en snublestein der det står Ernst Sigmund Bernstein (1922 –1943). Sigmund, Solveigs bror, ble deportert med båten Donau, 26. november 1942.

Fra Stettin i Polen, ble han og de andre fangene kjørt med kuvogner til Auschwitz der alle kvinner, barn, syke og eldre ble drept direkte etter ankomst. Sigmund ble tatt ut til tvangsarbeid og drept den 5. februar 1943.

Blir så andpusten

Etter krigen ble det funnet møtereferater fra det som senere ble kalt Wannsee–konferansen. I en Villa, i Wannsee ved Berlin den 20. januar 1942, kom nazitoppene sammen, under ledelse av Reinhard Heydrich og Adolf Erichmann.

Her ble «den endelige løsningen på jødespørsmålet» diskutert og planlagt i hver minste detalj. Planen var å utslette alle jøder i Europa – 11 millioner mennesker. Av de 773 jødene som ble deportert fra Norge, var det kun 34 som overlevde, og bare fem kvinner med engelsk statsborgerskap, kom tilbake.

– Hver gang jeg kommer til et visst punkt i historien, blir jeg så andpusten, forklarer Solveig. Jeg har nok sikkert blitt intervjuet hundrevis av ganger. Jeg har blitt intervjuet av skolebarn som skal ha en særoppgave, til studenter på universitetet, av gamle mennesker og av forfattere. Jeg vet ikke hvem.

Bildene på «No Isolation–skjermen» ruller videre. Det kommer stadig opp nye bilder av familiemedlemmer. Det er hyggelig å sitte og småprate og lytte til anekdoter om barnebarna, oldebarna og bonusolderbarna.

Jeg ser på klokka at jeg har sittet i Solveigs stue i nesten to timer, en time lenger enn det jeg sa til bestyreren. Men solen skinner fra vinduet, og himmelen er enda klar. Hun følger meg til døren, og smiler hjertelig når vi tar farvel. Jeg føler at jeg har kjent henne lenger enn to timer.

Noen øyeblikk senere går jeg ut av porten, og trasker oppover Bergstien. Brått snur jeg meg, tar den hvite synagogen i nærmere øyesyn. De 11 kulehullene er der fremdeles, som prikkemønster på en naken hud.

Denne gaten glemmer jeg ikke.