Kjetil Aschim (metallkunstner), Olaug Irene Røsvik Andreassen (prosjektleder), Peder Nessen Sølvberg, Nils og Solveig Røsvik Barlund, Heidi McSeveny-Åril og Sammol Jovnna Berg-Nordlie var alle tilstede på avdukingen lørdag.Foto: Privat
En glugge på kolonialen i Lille Tøyen hageby har stått tom i alle år. Nå er en veldig spesiell skulptur plassert der
Siden Lille Tøyen hagebys ferdigstillelse i 1922 har en nisje på kolonialbyggets fasade stått tom. — De voksne som har vært med, ble ganske så grepet av alvoret med tanke på at det gjelder en tid man ikke lenger finnes.
— Historien begynte med at vi undret oss over hvorfor nisjen på kolonialbyggets fasade har stått tom i alle år. Ved hjelp av arkivene til Nasjonalmuseet fant vi ut at arkitekten hadde tegnet flere utkast, men vi vet fortsatt ikke hvorfor det aldri ble montert en skulptur der. Den mest plausible konklusjonen er at kommunen ikke hadde råd.
Det sier Olaug Røsvik Andreassen, som er beboer i hagebyen og etter hvert ble prosjektleder for arbeidet med å få på plass en skulptur.
Parallelt med at Lille Tøyen hageby feiret sitt 100-årsjubileum i 2018, ble også nabolagsprosjektet «Lille Tøyen tidskapselprosjekt 2018-2118» igangsatt.
Annonse
Røsvik Andreassen forteller at målet med prosjektet, gjennom å skape et fellesskap og et mer bevisst forhold til lokalhistorien, var å produsere en «tidskapselskulptur» fylt av hilsener til 200-årsjubileet i 2118. Hilsnene har tatt form av brev som ble lagt oppi.
Med utgangspunkt i Byarkivets gamle fotografier fra nabolaget og arkitekt Magnus Poulssons’ skisser for fasadeutsmykning, ble metallkunstneren Kjetil Aschim engasjert til å lage en skulptur i samarbeid med nabolagets barn i alle aldre.
— Sammen har de gjennomført flere «tidskapselverksteder». Kjetil Aschim ble valgt for hans fokus på gjenbruk, humor og gode brukerkommunikasjon, forklarer Røsvik Andreassen.
Noe til ettertanke
Skulpturen ble montert 7. desember og avduket lørdag. Følgelig er nisjen fylt for første gang siden hagebyens ferdigstillelse i 1922.
— Barna syntes det var veldig morsomt å tegne utkast og fantasere over hva som kunne være der, og spennet var fra Peppa Gris til likestilling og planeten. Det vanskelige har vært å skrive brev til fremtiden. 100 år frem i tid er ganske abstrakt. De voksne som har vært med, ble ganske så grepet av alvoret med tanke på at det gjelder en tid man ikke lenger finnes, avslutter Røsvik Andreassen.