Skyhøy husleie gjør at familien på fire må sove sammen. – Vi sover så tett på hverandre at søvnproblematikk er et stort problem

Olav og familien hans har måttet flytte fem ganger siden 2013. – Jeg ønsker helst ikke å tenke på boligsituasjonen jeg befinner meg i. Den er et åpent sår.

Mangel på tilgjengelige boliger skaper problemer for innbyggerne på Grønland, viser en ny undersøkelse fra boligenheten i bydel Gamle Oslo. Olav er en av dem som sliter på leiemarkedet.

Han betaler 16.000 kroner for seg og familien i husleie hver måned. Mer enn de fleste av oss betaler i månedlige bidrag på boliglånet. Den høye leia går ut over livskvaliteten.

– Jeg har leid bolig hele livet mitt og har aldri sett på det som realistisk å eie en leilighet selv, sier han. Bare de siste seks årene har han bodd i fem ulike leiligheter i sentrum-Grønland området.

Ikke barnevennlig

I 2010 flyttet han inn i Storgata, hvor han stiftet familie. Her var det relativt romslig, men støynivået fra trikken og trafikken utenfor leiligheten var ikke spesielt barnevennlig.

Familien flyttet derfor til en moderne toppetasje-bolig i Osterhausgate. Men prisene var stive, og etter kort tid ble det vanskelig økonomisk å forsvare å bo der. Den lille familien flyttet til en liten leilighet i Grønlandsleiret.

• Les også: – På tide å skrote Oslo kommunes husleie-prinsipp: gjengs leie?

Den nye leiligheten var romslig, men dyr. For å få råd til å leie, inviterte han inn leietakere og laget et bokollektiv. Samtidig fikk han og kona barn nummer to.

Truet med politiet

Etter kort tid konfronterte utleieren Olav med at han drev med fremleie og krevde en slutt på bokollektivet. Huseieren truet med politianmeldelse, og de 20.000 i månedlig husleie var for mye å håndtere for familien alene.

Med et nyfødt barn å ta hånd om, fikk familien panikk og flyttet «over natta». Olav fant til og med en ny leietaker, slik at han ikke måtte ut med tre måneders husleie i oppsigelsesperioden.

– Jeg kjente ikke så godt til rettighetene mine. I dag ville jeg nok ikke gitt meg så lett, sier han.

Siden familien hadde barn i barnehagen i området, ønsket de å fortsette å bo her. De flytter derfor til Smalgangen, igjen på Grønland. Til en leilighet på 80 kvadrat. Også der følte han seg tvunget til å dele leiligheten og leien med andre. Selv om han egentlig ikke trives med å bo i kollektiv med andre.

• Les også: – Folk betaler penger under bordet til utleiere fordi man er desperat etter å finne et sted å bo

Fikk forståelse og empati

Der bodde familien i nesten to år, til eieren ville selge leiligheten, til sitt eget firma. For å kopiere AirBNB-konseptet, ble Olav forklart.

– Da var vi såpass langt nede at jeg måtte snakke med sosialkontoret. Det var fjerde gang familien hadde flyttet på kort tid, og vi oppsøkte NAV for å få hjelp.

– Hos NAV viste de forståelse og empati for situasjonen. De ville hjelpe oss og informerte om at deres øvre grense for bostøtte lå på 12-13.000 kroner i måneden. Men for sentrumsnære boliger, kunne de akseptere leieutgifter opp til 15.000 kroner. De ga meg nytt håp, sier Olav.

Han, kona og to barn flyttet, igjen til en leilighet på Grønland.

Etter kort tid kom sjokket. NAV-støtten til husleie viste seg å være en supplerende leie. Det var ikke snakk om å betale 15.000. De ville dekke ca halvparten av husleia, og denne støtten ble trukket fra inntektene familien hadde.

• Les også: Leietaker: — Hele lønna går til husleie

Skrek og skrek på natta

– På den tiden var kona så vidt begynt å få en fot innafor arbeidslivet. Det betydde at NAV tok alle inntektene hennes, noe som ikke akkurat motiverte til arbeidsinnsats.

Nå begynte familien å få en voksende gjeld fra forbrukskort. Det som skulle være et midlertidig tiltak for å komme seg over en kneik, vokste seg til en gjeld på over 100.000 kroner. Penger til flytting og depositumsgarantier, ville de ellers ikke hatt råd til.

– Jeg måtte bli kreativ for å skaffe husleia. Igjen forsto jeg at vi måtte opprette et bokollektiv, med delt bad. Det betyr at hele familien sover på ett og samme rom. Vi sover så tett på hverandre at søvnproblematikk er et stort problem for oss, forteller han.

Bedre blir det ikke av at førstemann i de første årene av sitt liv gråt så mye på natta at det føltes som natterror for de voksne. Også nestemann skrek på natta. Hun hadde melkeallergi.

Korte utleier

Olav forteller om familiens overlevelsesteknikker. Skrikingen førte til at den ene av foreldrene måtte ty til sofaen, slik at i hvert fall en av dem var uthvilt til dagen derpå.

– Jeg prøver også å få leieforholdene til leietagerne å vare så kort som mulig. Han frykter at leietageren blir husvarm, og at det kan resultere i en konflikt.

Korte utleieperioder gjør belastningen på familien mindre, og de kan ta en litt høyere leie, siden det kun er snakk om en kort periode.

Urettferdig mot barna

Pappaen tenker at mye irritasjon og kjefting i hverdagen kunne vært unngått om familien slapp å leie ut rom i leiligheten.

– Jeg liker ikke å bo i kollektiv, men er tvunget til det av økonomiske årsaker. Kona mi tar det piano, men jeg har ikke lyst til å være til sjenanse for leietakerne. Hvis barna bråker eller slår i veggen, blir jeg irritert og kjefter på dem. Jeg er redd for at de skal forstyrre leietakerne. Jeg føler det er på kanten å leie ut til den prisen jeg har gjort, og da skulle det bare mangle at vi ikke forstyrrer.

Olav sier til de andre familiemedlemmene at de kan glemme å henge for mye på veggene. Heller ikke har han noen interesse eller glede av å pusse opp eller reparere leiligheten. – Det er kjipt å ikke ha noen eierfølelse i stedet hvor du bor. Ei eller tryggheten av å vite at jeg kan bo i leiligheten over tid.

– Jeg tenker at barna mine om ti år vil føle at de ikke fikk lov til å være barn på grunn av «disse jævla leieboerne». Det er belastende. Jeg lister meg rundt i mitt eget hus og okkuperer ikke badet lengre enn strengt nødvendig. Alt rot på badet er strengt forbudt.

– Føler det som et svik

Forholdet til NAV har endret seg fra positivt til negativt. – Jeg føler det som et svik. Hver måned må vi begrunne bostøtten, og hver måned må jeg sende inn opptil 30 dokumenter. Hver måned får vi avslag. De finner alltid et eller annet dokument som ikke er leselig eller som mangler. Finner de en grunn til å utsette utbetalingen, så utsetter de. Søknadene tapper meg for mye energi som heller kunne gått til å forbedre hverdagen til familien.

Han synes heller ikke NAV er særlig behjelpelige med å opplyse om familiens rettigheter, for eksempel at de kunne fått dekket utgiftene til barnehage, noe de fikk vite av Leieboerforeningen.

– NAV virker som de er mest opptatt av holde budsjettene sine, sier Olav.

Han skulle gjerne frigjort leiekostnadene og brukt pengene på noe mer produktivt.

– Det at vi legger 16.000 kroner rett i lomma på en annen privatperson, fører ikke til noe konstruktivt for meg og min familie. Men så lenge økonomien går rundt, prøver jeg å ikke tenke for mye på pengene og det faktum at de ikke betaler ned et huslån.

Les også: Naboer mener puben Stargate på Grønland ikke bør få ny skjenkebevilling. — Området trenger ikke mer rus og bråk

Leiemarkedet må legges om

Olav mener boligmarkedet radikalt må omlegges. Han synes det er for enkelt å tjene penger på andres misere.

– Man skal ikke tjene på andres nød. Det fins mange land hvor det å leie en bolig ikke koster mye. Det burde settes en grense for hvor mange boliger en person kan eie. Ønsker man å gjøre profitt, bør det skje på andre arenaer. Profitt på utleie skaper unødige lidelser. Det bør også settes en øvre grense for leieprisen, slik at økonomisk vanskeligstilte ikke utnyttes, synes han.

Et annet tiltak er å forbedre informasjon til leietagerne. – Vi som sliter med leiemarkedet er for få og små til å bli hørt og blir stort sett ignorert.

Olav opptrer under et fiktivt navn. Han velger å ikke å stå frem åpent, siden han er redd for å få trøbbel med NAV og utleieren.