Mens folk flest ligger på stranda i ferien, driver familien Sivaganesh fra Linderud med kampsport i Polen: – Elsker det

I en glohett hall denger Sivaganesh Vadivelu fra Linderud løs på sin motstander, og lyden av slag kastes ut i rommet.

– Det går mange liter med vann i dag, sier han andpusten og gjennomvåt av svette, og tar av seg hjelmen, i det han går ut av ringen etter å ha vunnet gullmedalje.

– Det er noe herlig med gull. Sølv føles ut som en trøstepremie, smiler den 58-år gamle IT-lederen, iført en stor drakt, etter å nettopp ha sikret seg en verdensmestertittel. 

– Alder er bare et tall, vet du. Når jeg slåss mot unge menn i 20-30-åra, og kan utfordre og slå de, så føler jeg meg ung, sier han.

Denne helgen ble nemlig VM i stokkekamp, eller Eskrima, i Wroclaw i Polen avsluttet. GSBA Norway, som består av utøvere fra Oslo Stickfighting Club og Kristiansand Kampsportsenter, representerte Norge.

Hele familien på plass

Sivaganesh er Tamil, og kommer fra Jaffna i Tamileelam på Sri Lanka, men flyttet til Norge i 1986, og er en av de eldste deltakerne i VM. Han hadde med seg både sønnen Prashanth og kona Sathiaruby, som var med i sitt første mesterskap, og kun har drevet med sporten i halvannen måned.

– Jeg er veldig takknemlig for min mann og min sønn, som overtalte meg om å bli med, sier Sathiaruby, som jobber som overingeniør på Universitetet i Oslo, etter å ha vunnet sin første kamp.

– De sa at jeg kunne klare det, og jeg har kost meg veldig mye.

– Muttern har gjort det fabelaktig til å være med på sitt første verdensmesterskap. Hun har gått mot verdensmestere og gitt dem så mye trøkk at en rekke folk fra andre land har kommet og kommentert det, legger sønnen Prashanth til.

– Hva er det som driver dere til å komme hit, hele familien?

– Vi elsker sport, og jeg er gift med en sportsmann. I tillegg er det gøy, og da er motivasjonen på topp. Vi har også med oss vår sønns forlovede, så det er veldig hyggelig, sier Sathiaruby.

– Og det å utforske nye sporter er noe vi liker i familien vår. Vi elsker å utforske nye ting og å gjøre det sammen, legger Prashanth til.

Reiste i over 30 timer for å delta

Prashanth, som har vokst opp på Linderud, men som flyttet til Hammerfest i 2022 for å jobbe som maskiningeniør i olje- og gassektoren, brukte over et døgn på å komme seg fra Nord-Norge til årets VM.

– Jeg valgte å reise direkte til Tromsø, og så til Oslo dagen før, der jeg overnattet, fordi jeg var redd for å misse flyet. Og så var det videre til København og så derfra til Wroclaw. Det var også forsinkelser, så fra jeg dro fra Hammerfest til jeg var fremme, brukte jeg nok omtrent 30 timer, kanskje mer, sier 29-åringen.

Skuffende oppmøte

Gruppa på tretten var samtidig noe skuffet over oppmøtet under årets VM.

– Det er tydelig at mange nasjoner har dratt til Filippinene til et annet VM, sier Kim Runar Gjelstenli.

– Mange av de beste i verden som jeg hadde forventet å se på guttesiden er ikke her. Men av jentene som er her i dag, så er det de beste. Samtidig synes jeg generelt at det er få jenter representert i sporten, noe som er litt synd, legger leder for Oslo Stick Fighting Club, Stein Åke Bjørk til.

Stor utgift

Alle i gruppa betaler for hele oppholdet selv, og i løpet klubbens 20 år lange levetid, og en rekke mesterskap i utlandet, mottok de for første gang å få deler av turen sponset.

– Det er veldig stort for oss. Vi betaler alt av reise og opphold selv, som er på rundt 8000 kroner per person. Jeg er litt usikker på beløpet, men det er rundt der. Men vi har fått støtte til å kjøpe en del nytt utstyr, i tillegg til blant annet å få sponset en middag nå og da, sier Bjørk.

Under den første dagen gikk det relativt rolig for seg. Men Siv Fåbeng (62), som er fra Bøler og bor på Ellingsrud, og som var den eldste kvinnelige deltakeren i VM, slet med flere skader etter et fall dagen før VM startet.

– Jeg tryna skikkelig, og fikk en trøkk i albuen, i skulderen og i kneet. Så jeg er litt bekymret, med tanke på at vi skal starte med padded, som betyr at vi kjemper uten beskyttelse. Så får jeg et slag der jeg har vondt, så kan det hende at jeg ikke klarer å fullføre.

Men hun skulle klare seg fint gjennom turneringen, med to gull, to sølv og fire bronse.

– Jeg møtte den yngste i turneringen fem ganger og vant to ganger, noe jeg er veldig fornøyd med, sier hun.

– Hun tok medaljer i alle grenene. Det er helt ekstremt, spesielt med tanke på at hun også møtte langt yngre motstandere, sier Bjørk.

– Hvis man får så mye vondt, hvorfor gjør du dette gang på gang? 

– Enn så lenge så har jeg ikke fått vondt nok til at det ikke gir seg etter en uke. Jeg har for eksempel aldri brukket en finger i kamp, sier den delvis forslåtte og gjennomsvette videregåendelæreren Bjørk.

Gruppa hadde også med seg en av de yngste i mesterskapet, 16 år gamle Adrian Gerard Aquino Agustin som bor i Oslo, og som vant gull i sin aldersklasse.

Han sier han falt for stokkekamp etter å ha prøvd mange forskjellige kampsporter.

– Jeg mener at denne er den beste.

– Hvorfor det?

– Den er unik. Stilen, det å bruke ulike våpen, at man kan gjøre ulike kule oppvisninger, kule danser, i tillegg til at man lærer seg selvforsvar. Det er mer enn en sport. Det er en slags kunstform også.

VM gikk over 4 dager. Til sammen tok Norge flere gull, sølv og bronse.

– Dette er det beste vi har gjort på 10 år. For 10 år siden sendte vi vårt sterkeste lag noensinne, så denne medaljefangsten overgikk alle forventninger, sier Bjørk, og legger til at mye av suksessen skyldes treneren deres.

– Årsaken til at laget vårt er så bra som det er, skyldes vår grandmaster Danilo Huertas, som er en av de beste trenerne jeg har hatt gleden av å bli trent av, sier Bjørk.

Til neste år er det EM, og store deler av gruppa har har planer om å ta turen.