Lovisenberg kirke
Lovisenberg kirke ligger på området for Lovisenberg sykehus og ble oppført for og eies av den samme stiftelsen som sykehuset, samtidig som den fungerer som sognekirke. Foto: Den norske Kirke

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

— Bjørnson valgte april. Jeg velger meg Lovisenberg kirke

Mens jeg satt der inne i kirken, omsluttet av de vakreste glassmalerier, så tenkte jeg på historien om Gullhår og de tre bjørnene.

Jeg har vært i kirker som har vært for store og i kirker som har vært for små og for trange, for myke og for harde, for pynta og for enkle, men denne kirken, den er faktisk akkurat passe.

Du ser det ikke før du kommer inn. Der utenfra så ser Lovisenberg kirke ut akkurat slik som alle de andre kirkene fra begynnelsen av 1900-tallet. Men når du kommer inn, så klemmer den deg. Akkurat passe mykt. Og inviterer deg til å bli sittende der inne i varmen sin.

Omsluttet av de vakreste glassmalerier og omsorg. Det er noe med den, Lovisenberg kirke. Det er som om kirkerommet legger sine myke vinder rundt deg og gir deg omsorg. Jeg har vært i flere kirker som har vært vakrere, mer spennende, kulere, nyere, tøffere og enklere, men lell. Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg velger meg Lovisenberg, sa kirke-Kjersti. 

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Utsmykket av Maria Vigeland

Lovisenberg kirke ble oppført i 1912. Arkitekten var Harald Aars og kirken er tegnet i nyromantisk stil med gotiske innslag og er en treskipet basilik. Kirken har 350 sitteplasser og jeg har oppdaget en ny favoritt Vigeland. Denne gangen Maria Vigeland. Datter av Emanuel Vigeland og Valborg Kristine Madsen. Niesen til Gustav og søster til Per som jeg har møtt freskene til flere ganger tidligere.

Hun lager nydelige glassmalerier, Maria Vigeland. Vakre. I denne kirken har hun laget glassmaleriene: Jesu fødsel, korsfestelsen og engelen, som utgjør altertavlen. I tillegg står hun også bak 13 glassmalerier som er plassert i sidevinduene på skipet.

Maria Vigeland
Maria Vigeland har laget glassmaleriene som pryder Lovisenberg kirke. Foto: Kjersti Opstad

Lovisenberg kirke tilhører etter en sammenslåing i 2013 Sentrum og St. Hanshaugen sogn. Her har man slått sammen de tidligere sognene Domkirken, Gamle Aker, Trefoldighet, Lovisenberg og deler av Markus. Sognet har fire kirker til disposisjon, Lovisenberg, Gamle Aker, Trefoldighet og Domkirken. Tidligere var Lovisenberg kirke sognekirke i Lovisenberg menighet.

Utdannet Norges første sykepleiere

Men selv om Lovisenberg kirke er en ordinær del av Den norske Kirke og det holdes ordinære gudstjenester der, så har denne kirken også en annen del. Den er bygget av og for Diakonissehuset, som også idag eier kirken. En stiftelse som ble opprettet i 1868 og som hadde som formål å nå nødlidende mennesker med kvalifisert hjelp og omsorg. Stiftelsen ble opprettet etter initiativ av Christiania indremisjon og det blir sagt at den egentlige drivkraften bak det hele var stedets første forstanderinne. Prestedatteren Cathinka Guldberg.

Diakonissehuset på Lovisenberg ble det første stedet som utdannet diakonisser, sykepleiere, i Norge og Diakonissehusets sykehus, som idag heter Lovisenberg diakonale sykehus, ble opprettet i 1895.

Hvem lager oblater til nattverd?

Når jeg leser om denne stiftelsen så får jeg også svar på noe jeg lurte på i et tidligere innlegg i denne serien. Hvor kommer oblatene til nattverden fra om de ikke blir laga av Hermine Grang på bakrommet før hver gudstjeneste? Svaret er at de kommer fra stiftelsen Diakonissehuset. Helt siden 1888 har diakonissehusets oblatbakeri hatt ansvaret for å forsyne den norske kirken med oblater til nattverden. 1.3 millioner håndlagde oblater forlater faktisk deres bakeri hvert år. Og de har oblater både med og uten gluten og hvetestivelse.

Lovisenberg kirke
I dag sliter den norske kirken med rekrutteringen. Til frivillig arbeid, til sangen, til alt. Noen kalles likevel til å være med å bære kirke. Foto: Kjersti Opstad

Den moderne kirken er tilpasser de nye diett-tidene. I tillegg til oblatbakeri, sykehus og kirke, så driver også stiftelsen både gjestehus, sykehjem, apotek og eiendomsutleie. Den driver barnehage og sykehjem, og selv om Lovisenberg diakonale høgskole, som også idag utdanner sykepleiere, er et eget aksjeselskap, så er også den eid av stiftelsen. Om man bare kunne ha levd av oblater alene så ville altså stiftelsen kunne ha tatt vare på deg stort sett gjennom alle livets faser, iallefall om du følte et visst kall mot sykepleieyrket.

— Kirken er god på likestilling

Men jeg er ikke her for å bli sykepleier eller for å lage oblater. Jeg har møtt opp til høymesse med nattverd. Sogneprest Tor Even Fougner, som jeg tidligere har møtt i Trefoldighetskirken, holder dagens preken. Temaet er hentet fra evangeliet etter Lukas. Kvinner som støttet Jesus økonomisk. Maria Magdalena, Susanna, Johanna og en rekke andre kvinner. Med alt det de eide hjalp de Jesus og de andre 12, sies det i evangeliet.

Lukas synliggjør kvinnene og den rollen de spilte. Og det har vært viktig opp igjennom historien. For kirken har ikke alltid vært gode på likestilling. Tvert imot. Og disse versene har ofte blitt brukt til å snakke om viktigheten av kvinnenes rolle i kirken, sier Fougner. Og så legger han til noe som kanskje ville ha fått den gamle meg som ikke gikk i kirken til å stusse litt.

— Kirken er god på likestilling, sier han. Gjennom de siste tiårene har Den norske Kirke blitt kjempeflinke på likestilling og også i Oslo har vi nå fått vår første kvinnelige biskop.

Ingen flere glasstak i kirken

Jeg tenker over det han sier og innser at han har rett. Den kirken som har møtt meg er en likestilt kirke, og ikke bare på de lavere nivåene, slik man ofte ser i forretningslivet. Nei, i kirken går dette hele veien oppover til biskopene. Det er ikke flere glasstak igjen å knuse for kvinner i kirken. Iallefall ikke et som jeg kan se.

Det er en enorm kontrast til den kirken som en gang krevde at kvinner skulle tie i forsamlinger og den vi idag ser. Og det er rart å tenke på at det likevel er den samme kirken, i de samme byggene, med den samme organiseringen og de samme tekstene å tolke religion ut ifra. Hvordan kan noe være den samme og samtidig så fullstendig forskjellig, samtidig?

Kirken er i omstilling

Maria Vigeland, datter av Emanuel fikk lære glassfaget både i sin fars atelier, men også i det store utland. På en tid der kvinner ikke var forventet å ha en karriere så skapte hun seg en. Hun giftet seg aldri og fikk ingen barn, men da hun døde i 1983 hadde hun en lang og innholdsrik kunstnerkarriere bak seg.  Og når jeg sier at jeg velger meg Lovisenberg, så er det i stor grad hennes glassmalerier som gjør utslaget. De skaper en helt spesiell vakker stemning i kirkerommet.

Sogneprest Tor Even Fougner
Sogneprest Tor Even Fougner brukte Lukas evangelium for å illustrere likestilling i kirken. Foto: Kjersti Opstad

— Kirken er i omstilling, fortsetter sogneprest Fougner fra prekestolen. Denne kirken her stod opprinnelig på listen over kirker som ble vurdert fristilt, men nå ser det kanskje ut som om dette ikke vil skje.

Ble Jesus henrettet fordi han utfordret Roma?

— Jeg vil bruke anledningen til å snakke om den andre siden ved disse versene fra evangeliet, fortsetter Fougner.

Gudstjenestelivet i det første århundret. Lukas snakker om organiseringen av det kirkelige liv. For kirken har alltid også hatt en verdslig side. Og vi må ta vare på kirkens materielle side. Den må være rettferdig, ryddig og oversiktlig. Lukas forteller om evangeliets åpenbare økonomiske sider og dette er viktig. Jesus utfordret de gamle etablerte strukturene.

Den økonomiske makten var konsentrert rundt små gårder og dets eiere, men Jesus utfordret dette. Han tjenere og gårdseiere til å følge ham. Dette førte også til en omfordeling av økonomisk makt. Ble Jesus henrettet fordi han utfordret Roma økonomisk?

Kirken sliter med rekruttering

Noen mennesker kjenner et sterkere kall til å være med å bære kirken enn andre. Akkurat slik disse kvinnene som støttes Jesus økonomisk gjorde det. Det kallet de kjenner på kan være økonomisk eller det kan være på andre måter. Noen mennesker kalles til tjeneste. Idag sliter den norske kirken med rekrutteringen. Til frivillig arbeid, til sangen, til alt.

Lovisenbrg kirke
Lovisenberg kirke er en nyromansk, treskipet basilika i håndbanket teglstein med elementer av grefsensyenitt. Foto: Kjersti Opstad

Noen kalles likevel til å være med å bære kirken. Diakonissefellesskapet har bygget denne kirken. Noen kalles på en særlig måte og kirken trenger mennesker som er med og bærer. At noen er med og bærer kirken er fint, men alle trenger ikke å være med på samme måte.

Kirken og gudsriket er alltid større enn det vi kan ta og peke på. De store massene har forsvunnet fra kirkene. Det er viktig for oss som bærer å vite at vi bærer for de som kommer etter. Vi er middelet i gudsrikets store plan.

Vi er middelet, ikke målet

Vi holder dette stedet levende gjennom vår vakt.  Vi er middelet, ikke målet. Og vi gjør dette på vegne av mange flere. Vi tjener flere enn de som er her. Vi holder dette stedet levende for kommende generasjoner.

Og der jeg sitter i en kirke som bare kjennes akkurat passe enkel, akkurat passe pynta, akkurat passe stor, akkurat passe varm så er jeg glad for at noen bærer denne arven og bevarer den. Det kjennes spesielt viktig i denne kirken. For vi trenger ikke bare de slående vakre store katedralene og viktige merkestedene, vi trenger de kirkene som bare er akkurat passe også. Nedtonet, varme og slående vakre på en og samme tid. Kirkerom som gir deg en klem. Akkurat slik som Lovisenberg kirke gjør.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer