– Noe av det fineste jeg har sett. Femmerne står i kø til Norén-stykke på Det Norske Teatret

En kjærlighetserklæring til teatret som kunstform, mener Dagbladet om det nye stykket, Som lauvet i Vallombrosa, på Det Norske Teatret.

En forrykende undergang fylt av humor, vidd og sterke følelser, skriver Dagsavisen. En teaterparodi, et samtidsdokument og et forrykende familiedrama, heter det i Aftenposten, og alle gir femmere etter premieren denne helga på Lars Noréns Som lauvet i Vallombrosa på Det Norske Teatret.

Humor, vidd og sterke følelser

Dagsavisens Inger Marie Kjølstadmyr bemerker at Lars Norén er mye spilt på Det Norske Teatret og at Som lauvet i Vallombrosa er den tiende Norén-oppsetningen de kan by på:

– Og ja da, dette er i grunn bare enda et drama om en borgerlig familie i oppløsning. Her skjer det ingenting som ikke har skjedd i et drama før. Allikevel gjennomfører skuespillerne på Det Norske Teatret dette med bravur og innbyr til en forrykende undergang fylt av humor, vidd og sterke følelser, mener anmelderen.

Lars Noréns siste realistiske stykke

– De er samlet i familiens sommerhus, en far (Jan Grønli) og hans tre voksne barn (Heidi Gjermundsen Broch, Ingrid Jørgensen Dragland og Svein Roger Karlsen) med diverse ektefeller og barn. På overflaten er alt flott, klær og sko er dyre, og yrkesvalgene gir status. Men ikke overraskende skal alt i løpet av en sommer rase sammen og bokstavelig brenne til grunnen, skriver Dagsavisens anmelder, som mener samtlige av skuespillerne briljerer i sine roller:

– Selv om Som lauvet i Vallombrosa sies å være Noréns siste realistiske stykke, forlater mange av karakterene her realismen og går over i det mer karikerte med stort hell. Her kan nevnes Heidi G. Brochs Lena på stadig høygir, Kyrre Hellums ekstremt usikre Umberto og Svein Roger Karlsens driftige Gabriel, som alle bidrar til å øke stykkets energi og tilføre store doser humor.

– Noe av det fineste jeg har sett

– Selv om spilletempoet er høyt, er dette også en poetisk forestilling. Scenografien er lekker, og det myke lyset i denne forestillingen er noe av det fineste jeg har sett, skriver Dagsavisens anmelder, som mener dette er en oppsetning det er vanskelig å finne en god avslutning på:

– Claras (Marie Blokhus) avsluttende replikk, «Unnskyld. Eg trur det er slutt no», er vel det beste og ærligste punktumet for denne forestillingen, og kanskje skulle det ha kommet tidligere, mener Dagsavisen.

Pretensiøse mennesker

Komplikasjonene er mange som løv i stykket. Konfliktene også, de potensielle og de utviklede, de mellommenneskelige og de indre, skriver Dagbladets Lillian Bikset, også hun med en femmer:

– De ni på sommerstedet er overspente, selvhøytidelige og pretensiøse mennesker som tror at de i kunstneriske metaforer kan finne fram til sannhetene om seg selv, men evner ikke å se forskjell på falskt og ekte.

– Skuespillerne mestrer balansen mellom disse nivåene, med en ironisk innlevelse som på en og samme tid lar tilskueren le av dem og ta dem alvorlig. Slik blir Som lauvet i Vallombrosa en kjærlighetserklæring til kunstformen, samtidig som den er en latterliggjøring av pretensjonene, skriver Dagbladets anmelder.

Gnistrende teater

En teaterparodi, et samtidsdokument og et forrykende familiedrama. Som lauvet i Vallombrosa er alt dette, og enda litt til, gjennom nær fire timer med gnistrende teater, skriver Aftenpostens Per Christian Selmer-Anderssen, som også gir en femmer. Han mener Heidi Gjermundsen Broch tar Noréns skuespillerinneparodi på blodig alvor.

– Hennes Lena er kraftfull fra første scene. Irriterende selvrettferdig, blottet for selvinnsikt og umulig å leve sammen med. Det er et hevnportrett av beste merke, som holder vår interesse gjennom nær fire timer med teater.

– De andre på scenen leverer også godt. Ingrid Jørgensen Dragland er troverdig som den bitre storesøsteren Sonja, som forsøker å holde faren i live og familiehuset i stand. Kyrre Hellum er en alkoholisert og forelsket lærer, hentet rett fra Anton Tsjekovs aller tristeste persongalleri, skriver Aftenposten.

En hylles til det opprinnelige teatret

– Akkurat som Noréns tekst, er regissør Alan Lucien Øyens iscenesettelse en hyllest til teatret som en gang var, mener anmelderen.

– Det er realistisk teater, der skuespillerne snakker sammen i karakter. Det snør løvblader, himmelen endrer farger og teaterrøyken illuderer virkelig brann og ikke regissørens sinnsstemning. Det spilles boccia, røykes sigaretter og hagestolene klappes sammen når det går mot kveld, til megetsigende musikk og dunkelt lys.

Og sannelig, det er vakkert, mener Aftenposten.