– Jeg lurte: Var bingo-gåerne bingoholikere eller nøt de bare selskapet på bingoen?

Jeg bestemte meg for å sjekke ut om bingo er det søte liv eller reinspikka gambling. Nå var kvelden kommet. Jeg spente på meg skoa og gikk med faste skritt de 500 meterne mellom hjemmet og til Schous plass bingo.

Bingoen i Thorvald Meyers gate er ikke småtterier. Den strekker seg mellom to bygårder med et litt mindre, men mer moderne hus mellom. Altså tre megasvære butikklokaler. Bingoen har tre innganger, én i hvert bygg. Midtbygget ser ut som en kulisse fra tv-seriene Dallas eller Dynastiet. På innsiden er det marmor og ganske så harry statuer.

Jeg får en venn

Jeg går inn i et lokale med masse maskiner og en slags resepsjon og får hjelp til å finne veien til papirbingoen. Det er liksom litt mer sosialt med papir bingo enn maskinbingo. Du møter jo i hvert fall to nye fjes i livet ditt; de selger bingolapper.

Jeg avslører litt høylytt at jeg er nybegynner og at jeg aldri har spilt bingo før. Det er smart, det går ikke lang tid før jeg får en ny venn. Min nye venn sier at han kan hjelpe meg, men en annen dag. Han er jo her hver dag allikevel, dette er hans andre hjem, han har ikke så mye annet å gjøre. Jeg ser frem til å skulle få en profesjonell inngang til bingoen en annen dag.

Jeg kjøper bongen min, en stor på trerekker for ti kroner og blir prakka på en tusj til tre kroner. Jeg får en flott anbefaling av bingolapp-salgsdama:

– En nybegynner som deg klarer ikke å holde styr på mer enn tre rekker, de proffe kjøper flere bonger, forteller hun.

Det går rasende fort

Det skal selges bingobonger rimelig fort her, slik at man får flest mulige spill i løpet av åpningstiden. Det er ikke mye veiledning å få.

Å spille bingo er for meg som et slags sudoku uten tanker, men på speed. Det går så fort unna at jeg sliter litt med å få satt en ring rundt tallene. Den hyggelige mannen sier at jeg bør kanskje satse på automatene, for maskinen gjør alt for deg og du slipper å tenke. Hvilepulsen min er på 109.

Datamaskinene styrer sjappa

Jeg er nysgjerrig på hvilke folk som går på bingo. Rundt meg ser det ut som det perfekt integrerte minisamfunn. Her er folk fra alle verdenshjørner. Det finnes ikke noen etniske nordmenn under 50 her. Rekrutteringen av unge folk skjer fra et sted ute i verden.

Jeg var med en arbeidskollega på bingo engang. Da var det en koselig dame som leste opp de trukne talla. Hun har nå trådd ned fra prekestolen sin og blitt erstattet av en datamaskin som leser opp tallene. Nok en ufaglært arbeidsplass har blitt erstattet med EDB.

Samme mann roper bingo nesten hver gang. Jeg blir litt forbanna når noen har så jævlig flaks. Jeg spør bingoverten om hvordan det er mulig at én mann vinner hele tiden. Da får jeg vite at det er datamaskinen som roper bingo også.

Er de bingoholikere

Spørsmålet mitt om disse gjestene er bingoholikere eller folk som bare er ute og koser seg, står ennå ubesvart. Jeg ser det flyter en god del cash rundt noen bord, men det er jo ikke noe bevis, da de også vinner noe.

Det er ikke tid til å slå av en lenger samtale med noen på bingobordet. Her går det så fort mellom spillene at vi snakker kun i énstavelsessetninger.

Vel hjemme tar jeg en telefon til en kjenning hos spillavhengighet.no. Han har akkurat fått nye tall for spillavhengighet på bingoen. De har på ett år økt i takt med økningen av pengepremier, med 166 prosent.

Jeg holder på å dette av stolen og få datamaskinen i hodet. Når vi kommer ned i detaljene til disse tallene, viser det seg at økningen i personer er fra 20 personer året før til 48 nå. Allikevel så er det en markant økning.

Bingo er det sosiale møtepunktet

Han forteller om en dame fra Bodø som ikke kan ta bussen til Oslo bussterminal. Hun har slutta med bingo, men når hun ser opp i andre etasje der bingoen ligger på Galleri Oslo, så ryker hun utpå igjen.

Spillavhengighetsorganisasjonen hevder at grunnen til at så få henvender seg til dem er at bingo også er det sosiale møtepunktet for en del mennesker. Du bryter ikke ut av gjengen, på samme måte som at du ikke stiller deg opp i kirka og roper faen eller bryter ut av lokalpuben og skjeller ut alle som tar seg en hikkas eller ti for mye.

Tilbake på bingoen igjen for å få mer kunnskap og noen å snakke med, så setter jeg meg ned ved en litt eldre dame. Hun avslører at hun er 87 år gammel og har spilt bingo i hvert fall 50 år. Fire dager i forveien har hun dratt inn 7000 kroner. Hun går hver dag og bruker tre timer på bingoen.

Hvis du trekker fra litt ferie og sykedager og tenker at det er 300 dager i et år så har hun benyttet 5,16 år av livet sitt til utropene «Birger 3» og «Olga 72». Jeg avslører at jeg skal hjem og lage middag, og hun repliserer «hvorfor det, du får kjøpt mat her».

Jeg går i bingofella

Idet jeg skal gå, spilles det om 5000 kroner. Jeg setter meg igjen og dytter 20 kroner på automaten. Siden vi spiller om 5000 dytter jeg like gått på 40 kroner til. Du kan spille for 100 kroner av gangen. Hvis vi sier at et spill tar ti minutter, så rekker du 600 kroner i timen.

De mest offensive spiller på flere automater. Jeg kjenner på at jeg har gått i bingofella og lagt på mer enn jeg hadde avtalt med meg selv.

Ikke et sted uten humorister. Det verste jeg vet på sportsgallaen er når idrettsfolk forsøker å være standupere. Det er litt slik på bingoen også. Bingoverten som selger bonger mister én på gulvet. «Vel Margit, da er vel det vinnerbongen da». En dame i femtiåra repliserer «Da trenger ikke jeg å spille denne runden da». Gjengen rundt hyler av latter.

Les mer om Bingo-Oslo.