Anita var bingoavhengig i 17 år. — Jeg kjenner skam og er flau

Når jeg begynte bingoturneen min var målet å få alle i tale. Jeg hadde tenkt å undersøke bingomiljøet og hvordan det er å spille, om det fantes bingoofre, og la bingoeierne snakke. Det skulle være som en tur til fjells eller vanns i ukjent terreng, og hvor alle skulle få uttale seg.

Det viste seg å være vanskelig å få eventuelle bingoofre i tale på bingoen, da ingen som går på bingo føler at de har et spillproblem. Litt som gutta på puben som går dit hver dag og ikke har et drikkeproblem etter 12 enheter per dag.

Heldig som jeg er ble jeg kontaktet av Anita, og hun ville prate. Hun står frem fordi hun håper at hennes historie kan hjelpe noen skjebner. Her er den, kjør på Anita.

Bingo med mormorsmelka

Anita fikk bingo inn med mormorsmelka, og vandret rundt i skjørtene hennes på Schous bingo. Foruten bingo spilte mormor også kort med søsknene sine, og de hadde ingen problemer med å loppe hverandre for spenn. De kunne spille i flere døgn.

Anita mener at hun kanskje er arvelig belastet, da oldefaren spilte bort snekkerverkstedet sitt på kort. Moren er det eneste unntaket. Anita tror det er fordi hun er gjerrig, og ikke vil se de skarve penga sine fordufte.

Anita begynte først å spille som 33-åring, da hun var med noen folk på bingoen. Da var unga såpass store at mor kunne ta seg en tur. Etter hvert begynte beina å ga av seg selv til bingomålstreken. Hun opparbeidet seg bingogjeld litt etter litt, og gradvis eskalerte det. Når dattera spurte om nye sko hadde ikke Anita penger til det, men penger til bingo hadde hun alltid.

Fikk jobb på bingoen

En dag i løpet av bingokarrièren spurte Anita om hun fikk være opproper av kulene og talla. Hun kjente mange på bingoen og fikk jobb på kjøkkenet i den tiden hvor bingoen var et mer sosialt møtested. Det utviklet seg til å bli en fast jobb. Hun har sett bingomiljøet på nært hold.

På bingo-CVen til Anita kan hun skilte med to jackpot-er pålydende 12000 kroner. Ellers var det mindre gevinster og mer håpet om det store som holdt liv i bingokarrièren.

Påsken var et helvete, det rykka skikkelig i bingofoten og det var et uutholdelig sug. Bingo-deliriumen var på topp.

Betaler fortsatt bingogjeld

En vårdag står vi utenfor bingoen på Furuset som Anita holdt liv i i mange år. Hun ser på åpningstidene for mai, du skjønne, milde. — De har jo åpent på første mai og Kristi Himmelfart. Sånn var det aldri når jeg holdt på, sier hun.

Bingokarrièren til Anita strakte seg over 17 år. Anita vurderte aldri å kontakte spillavhengighetstelefonen. — Det er for tapere, tenkte hun den gangen.

I de 17 åra betalte hun fra dag en ned på bingogjeld. Det gjør hun fortsatt nå, 26 år etter start. Det står fortsatt 130 000 igjen. — Vi hadde vært rike som troll, hadde ikke jeg gått på bingo, sier Anita.

Kreditt: Satans medhjelper

Bingokarrièren er finansiert ved hjelp av en annen av Satans medhjelpere. Kredittkortselskapene.

Anita er en smart dame. Hun kunne sikkert vært økonomisjef i en mindre bedrift, for hun har klart å sjonglere med kredittkortene på et høyt nivå, helt til dagen da det sa stopp.

Alle feriepenger og bonuser på jobben har gått til kredittkortsjonglering i kjølvannet av bingo. Jeg lurer på hvor mange Anita egentlig har sysselsatt når du tenker på hele verdikjeden, pluss kredittkortselskapene.

Ikke lenger sosialt

Jeg beveger meg videre til dette med bingo og det sosiale, for noe bra må det jo være. Jeg viser henne nettsiden til OK Bingo, som skryter hemningsløst av det sosiale, og den ellers så blide kvinnen blir sur og mutt.

— Det var sosialt, sier Anita etterhvert. — Men nå er det faen meg ikke det. Det går så fort mellom spillene, og snakker du med noen blir du hysja på. Før kunne det være kaffe og wienerbrød, og en pause i spillene hvor du kunne prate med folk, slik som du gjør på pub, husker hun.

Positiv til øvre beløpsgrense

Jeg tar opp dette med at staten har tatt over bingomaskinene ved hjelp av Norsk Tipping. At bingoeierne ikke liker dette så godt, da det har hatt en direkte inngripen på regnskapene til bingoene, og det i negativ retning.

Anita på sin side mener at dette er et lite grep i positiv retning. Det kunne være folk som dytta på 12000 på en automat. Nå er det heldigvis slik at det er en øvre grense. Det tar litt lenger tid før alt går til helvete.

— Nei, bingoeierne skal du ikke høre på. De har tjent nok på folks elendighet sier Anita. På toppen av karrièren kunne hun selv svi av 10000 på en tur i bingohelvete.

Anita regnet på det, sluttet med bingo

Vi har sittet i 2,5 timer og snakka bingo, og jeg runder av med spørsmålet om hvordan hun kom seg over på den rette siden.

Det var to utløsende faktorer, ifølge Anita. En av de var barnebarna.

Men hovedgrunnen var en dag en eldre dame kom og klaga på hvor heldig Anita var når hun dro inn 4000 spenn i gevinst. Anita regna på det og sa: — Veit du hva de 4000 har kosta meg? 40 000.

Da var det slutt. Anita har satt ned bingofoten i all ettertid.

Spillavhengighet Norge

Når det gjelder dere andre som er i Anitas situasjon, anbefaler hun dere å tenke. Går du på bingo en gang i uka og bruker 200 kronasjer, er det helt greit. Begynner du å gå på bingo hele tiden, og ikke har et tak på hva du spiller for, drar du til nettstedet til Spillavhengighet Norge.

Jeg setter meg på t-banen fra Furuset og reflekterer over Anita. Jeg tenker at hun er en ganske smart og reflektert dame, full av selvironi. Jeg tenker at det er dette som har gjort at hun på et tidspunkt kom seg ut av spillavhengigheten, og selvironien har vel gjort livet hennes lettere enn det som hadde vært mulig for et mer ureflektert, bittert menneske.

I det jeg lander i Oslo sentrum kommer det inn en SMS fra Anita. ”En ting jeg har vurdert flere ganger å ta mitt liv pga spille galskapen. Og jeg kjenner skam og er flau over hva jeg har gjort. Hilsen Anita".

Bingoeksperten Anita

Jeg skulle ønske Anita fikk jobb hos Spillavhengighet Norge som bingoekspert.

Jeg reflekterer også over hva man kan gjøre for å begrense folks muligheter til å måtte gå fra gård og grunn fordi man er hektet på bingo.

Hadde man innført et nytt system på bingoene, hvor det var påkrevd med eget spillkort som man bare fikk etter en kredittsjekk, og hvis det så ble satt et øvre tak på hva en bingogambler hadde råd til å tape, hadde det vært greit.

Men hadde bingoene overlevd da? Og trenger vi egentlig bingoer i 2019?

Les mer om Bingo-Oslo.