Legendariske "Majoren" kiosk i Majorstuakrysset stenger dørene for godt

Gjennom flere generasjoner har kiosken "Majoren" ligget strategisk og velplassert til for både kjente NRK-folk, mindre kjente, for kulturpersonligheter som har frekventert de mange "brune" innrøkte og tradisjonsbærende vannhullene i nabolaget, og andre nysgjerrige forbipasserende.

Men nå er den tradisjonsrike kiosken en saga blott.

Vemodig farvel med kundene

— Mange er oppriktig lei seg for at vi setter kroken på døra, konstaterer en vemodig Unni Bernhoft (87).

— Vi har fungert som et kjærkomment sosialt samlingspunkt og møtested for svært mange, og har hatt hundrevis av faste kunder helt til det siste. De synes det er så trist, så trist, og har kommet med blomster til oss, forteller hun.

Langs veggen henger små «beviser» fra kunder som har vært så heldig å vinne i lotto ved hjelp av lodd fra den lille kiosken. Bernhoft er allerede lei seg for å måtte ta farvel med sine mange trofaste kunder.

— Jeg savner allerede våre faste gjester. En av dem pleide å komme hit nesten hver dag, kjøpte sine fire-fem 25 kroners flaxlodd, og slo av en prat. Nå er de siste loddene også borte - ikke kastet, men utsolgt. Den siste populære juleflax-kalenderen er nettopp ekspedert, forteller hun.

Skuespill og radio

Ikke alle er kanskje klar over at både Unni Bernhoft og Bjørn Sand (92), som sammen har drevet den lille kiosken, begge har vært kjente skuespillere i norske filmklassikere.

Sand (92), like gammel som «Majoren» selv, er kanskje mest kjent for å ha gestaltet legendariske "Stutum", en velkjent radiokarakter fra 1972 til 1994, i nært samspill med radioprofilen Totto Osvold. En Ola Dunk på sitt mest poengterte og ufordragelige, tatt på kornet, og med en til tider sylskarp satirisk brodd mot den norske folkesjelen på sitt mest frastøtende.

Bjørn Sand holder seg på bakrommet da Vårt Oslo kommer på besøk. Han vil ifølge kona ha minst mulig oppmerksomhet rettet mot seg selv i forbindelse med at kioskdriften nå er et avsluttet kapittel. Mediesøkelys har til og med "Stutum" fått nok av. Bjørn Sand har ikke desto mindre vært en aktiv deltager og vertskap i kiosken siden midten av 80-tallet, da Unni overtok.

Med kiosken «Majoren» forsvinner en tradisjonsrik institusjon med en unik lokalhistorie fra bybildet. De første dagene denne uka har ekteparet Bernhoft/Sand selv ryddet og tømt kiosken og de siste hyllene for sjokolade, godterier, blader og andre varer. Sigarskapet er tomt, sigarettene og tobakken er borte.

— Da reklameforbudet i sin tid kom dekket vi til pipa som sjøulken på reklameplakaten til Tidemands Tobaksfabrik pattet på, mimrer Unni.

Duften av de gode wienerpølsene er også forsvunnet.

I familien gjennom 92 år

"Majoren" er intet mindre enn en legendarisk hjørnesteinsbedrift, midt i det som nest etter Sinsen er Norges største og mest trafikkerte veikryss.

— Det var min far Bias Bernhoft som startet opp tobakksforretningen i 1928 - eller var det i 1929, forteller Unni.

Siden har den navngjetne kiosken vært drevet av familien. Bias drev butikken, men var ikke selv så mye til stede. Han hyret inn hjelp i form av det som den gangen ble omtalt som ekspeditriser. De tiltrakk seg rikelig av røykende kunder fra Oslos "beste" vest. Men Bias hentet stadig ut penger fra gesjeften, for å tilbringe tid på "Valka", Valkyrien restaurant tvers over gata. Der satt han ofte inspirert og komponerte tekster og viser til revyer.

— Jeg var jo her nesten hver dag allerede som lita jente, og syntes det var spennende å være med far hit, minnes Unni Bernhoft, som frem til hun overtok kioskdriften da faren døde, var en kjent skuespillerinne. Hun har blant mye annet hatt roller på Nationaltheatret, Oslo Nye og Chat Noir. Rollen som pikkoloen Rudolf i "Fjols til fjells" gjør at hun ennå av og til blir gjenkjent. Hun debuterte 16 år gammel som lærerinnen til Pippi, på Leif Justers Edderkoppen Teater.

— Tusen takk, Klatremus, kom Thorbjørn Egner og hilste i teatret, da jeg spilte i Hakkebakkeskogen. Det var en rolle jeg likte godt, og jeg er stolt over at jeg fikk lov til å spille på landets nasjonale scene.

Sporveisdirektøren inspirerte

— Det hadde seg sånn at min farfar var direktør i sporveiene - som jo drev Holmenkollbanen. Da Majorstuhuset ble bygd, mente han at pappa skulle åpne tobakksforretning og drive kiosken her på hjørnet. Og sånn ble det.

Bernhofts tante drev parfymeriet Ninette, vegg i vegg. Nå er nabobutikken en undertøysbutikk.

— Jeg håper det ikke blir en sånn kebabsjappe eller enda et kaffested her. Helst ser jeg at naboen overtar lokalene. Hun som driver den har sagt at hun gjerne vil det, sier Unni.

— Hun ble 106 år gammel, min tante. Jeg hadde altså både en far og en tante som drev butikk her. Det var eksotisk og stas når jeg komme til parfymeriet, minnes 87-åringen, som synes det er vemodig å stenge. Hun hadde sett for seg at hun skulle drive videre, men innser at alderen tilsier at det må ta slutt nå, selv om hun og Bjørn Sand har hatt god hjelp i butikken av sønnen Simen.

I form til å fortsette gode liv

— Men var det ikke for at husleien de siste 20 årene har gått så kraftig opp, så ville jeg nok ha holdt på en stund til. Nå er det blitt for dyrt og vanskelig å få det til å gå rundt, sier Unni.

For både Bjørn Sand og Unni Bernhoft er fornøyd fordi de begge ennå er i god form.

— Så det er i grunnen ikke derfor jeg gir meg. Jeg har alltid vært opptatt av å trimme, og jeg har drevet organisert trening og trim, holdt kurs og vært aktiv og sprek. Det er jeg ennå, fastslår kioskveteranen og skuespiller Bernhoft, som lar blikket langsomt ta inn inntrykket av tomme hyller og en snart helt ribbet kiosk med et gitter for døra som familien aldri skal åpne mer for å ønske kundene velkommen.

PS: Denne saken har du fått lese gratis. Vi håper at du syntes den var bra. Vi lever av og for oslofolk. Tegn et abonnement, slik at vi kan fortsette å lage god journalistikk som engasjerer og rører deg, der du lever. Til deg som allerede abonnerer, tusen takk.