Sinsen kirke er en brukskirke. En solid kirke unger kan løpe i og hvor besøkende med vonde rygger kan sitte

I følge muslimen jeg bor med så har jeg nå begynt å gå i kirken slik muslimer flest drar i moskeen, i et forrykende tempo og med et (ofte) fåfengt håp om å rekke frem i tide.

Denne søndagen betydde det at jeg våkna opp alt for sent, vaska trynet og fikk pussa tenna litt for fort, hoppa i klærne (ulltrøya innerst ble att-frem, og det fikk bare være), grep en ikke varm halalpølse noen hadde glemt å spise og sprang ut døra.

Mens jeg gikk så raskt som den ubrøyta veien med blankis under tillot meg, så dura kirkeklokkene stadig høyere og stadig sintere: "Skynd dere nå, det er kirketid", ropte de, mens jeg stotra meg bortover Lørenveien.

Dåp, fastelavenssøndag og karneval

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. I Sinsen kirke hadde de invitert til både dåp, fastelavenssøndag, karneval og utdeling av kirkebok til stedets fireåringer. Og de var ikke helt klare de heller, selv om klokka hadde ringt. Det tar tid å få så mange små prinsesser, kaniner, skogmus og spidermanner å stille seg pent opp på rekke og gå i tog inn i kirkerommet. Det gav oss etternølere (jeg var ikke den eneste) tid til å snike oss inn og sette oss ned. puhæ!

Sinsen Kirke er en av disse arbeidskirkene de bygde så mange av da det oppsto kirkemangel i Groruddalen på 60- og 70-tallet. Kirken er tegnet av arkitekt Bernhoff Evensen og sto ferdig i 1971. Formen gled på mange måter ubemerket inn blant lavblokkene som omgir den. Hvitmalte firkanter i betong utenpå og enkel, romslig og bruksvennlig innvendig.

Jeg liker Sinsen kirke

Sinsen kirke er en brukskirke. En solid kirke unger kan løpe i og hvor besøkende med vonde rygger kan sitte på litt mer ergonomisk korrekte benker. De bruker ikke en gang salmebøker i Sinsen kirke, i alle fall ikke når jeg er der. De har prosjektor, slik at menigheten kan lese sangtekster rett fra murveggen bak altertavlen.

Jeg liker Sinsen kirke. Den er robust og tåler en støyt. Faktisk var den som bygget for dager som dette. Kaosdager med en fargerik piñata hengende rett ned fra kirketaket.

Kapellan Kjersti Langås Hvalen, iført klovneparykk, og trosopplæringsleder Yrjan Sunde, for anledningen pirat, utviste begge god pedagogisk sans og en beundringsverdig ro i møte med karnevalskaoset. Og jeg kosa meg med de sjarmerende små vesenene som tusla rundt omkring i kirka jeg også.

Karneval, en kristen tradisjon

Kontrasten til Taizebønnen jeg begynte helgen med, kunne knapt vært større. Sinsen kirke tok forresten sitte-stå leken til et helt nytt nivå. Der måtte både de snille, de tøffe, prinsesser og superhelter, gutter og jenter reise seg opp og sette seg ned etter tur. Senere i uken skulle kirken stå som arrangør for et enda større karneval for alle skolebarna i området – et årlig tiltak jeg vet det blir satt stor pris på i nærmiljøet.

Da jeg vokste opp var det ikke rom for å ha karneval og møte opp i kostymer i kirken, men karneval er faktisk en kristen tradisjon. En folkelig kristen tradisjon. Sist søndag var det fastelavenssøndag. De tre dagene fra fastelavenssøndag og frem til den kristne fasten begynner på askeonsdag, var tradisjonelt en stor folkefest, og det er altså slik karnevalet oppsto. Fordi folk ville slippe seg løs og ha det gøy før de skulle inn i den 40 dagers lange fasten.

Fasten, en kristen skikk

Det er altså ikke bare i Sinsen kirke det har vært karneval denne uken. Over hele verden har folk kunnet se flotte karnevalsopptog i fargerike kostymer. Det mest kjente av disse går gjennom gatene i Rio De Janeiro i Brasil.

Det er kanskje fremdeles en stor avstand mellom karnevalsfeiringen vi kan se i Rios gater og feiringen i Sinsen Kirke, men opprinnelsen er altså den samme, uten at det nødvendigvis er noe man tenker så nøye over.

Mitt inntrykk er at svært få av kirkens mange medlemmer tenker over at vi faktisk også har en fastetid. Faste er ikke bare noe fremmedartet, noe de tullingene i islam driver på med. Faste er også en kristen skikk. Men der ramadan for muslimer har et sett med regler som de fleste er noenlunde enige om, så er kirkens faste noe mer diffus. Hva betyr det å faste i dagens kirke?

Det mange er enige om, er at fastetiden varer i 40 dager. Fra askeonsdag og frem til påskeaften, men man faster ikke på søndager. Helt frem til på 1800-tallet betydde fastetiden også i Norge at man avstod fra mat og drikke. Man skulle kjenne på lidelsen.

En tid for stillhet og meditasjon

Men i moderne tid, så er det nok mer vanlig å bruke fastetiden som en tid for stillhet og meditasjon, sier de på kirkens hjemmesider. En tid der man forbereder seg til det som skal skje i påsken. En mental og åndelig faste kanskje, mer enn en fysisk en.

Selv har jeg tenkt å bruke fastetiden til å være litt mindre til stede på internett og litt mer tilstedeværende i det virkelige livet. Et forsett jeg gleder meg til å kunne gjennomføre. Det skjer mye spennende der ute i livet som det er lett å gå glipp av om man har hodet for nært klistra til skjermen.

Man kan for eksempel gå en tur i kirka. Der oppdager jeg stadig vekk nye ting som skjer, og jeg møter mange hyggelige mennesker. Om du går i Sinsen kirke, så kan det forresten hende at du også får møte koret "Akkurat passe stor", en herlig og sjarmerende liten gjeng med 4-6 åringer.

Denne teksten har tidligere vært publisert på bloggen Kirken og meg.

Tidligere i denne serien har vi publisert:

• Hva er det egentlig de driver på med i kirka om dagen?
• I Tonsen kirke fant jeg verdens hviteste Jesus og et hyggelig og interessant fellesskap som jeg gjerne besøker igjen
• Jeg begynner å bli god på kirkekaffe nå, i mitt nye liv som kirke-Kjersti
• Domkirken er overveldende og vakker. Men i sin tid også et middel for å holde den vanlige arbeider på sin plass
• Er kirken en alliert jeg kan stole på? En aktivist, sånn som meg?
• Taizebønn i Sofienberg kirke er nok det nærmeste jeg har kommet å kjenne meg åndelig hjemme i kirka