Les historien om Quislings hjem, Villa Grande, en del av førerens ran av det norske folk

Budsjettene sprakk igjen og igjen — og det var et høy forbruk av materialer som var mangelvare i krigen. Maria Quisling hadde bestemte og dyre meninger.

Nylig lanserte forfatter Bodil Stenseth sin nye bok, "Quislings ran — Historien om Villa Grande", på Holocaustsenteret i Oslo, Quisling tidligere hjemsted. Boken forteller om villaens lange historie og om hvordan den ble en del av Quislings store ran.

Senterets direktør, Guri Hjeltnes, innledet presentasjonen med å peke på at dette er en viktig bok. Den tar for seg hele historien til huset, som vi også fikk presentert under lanseringen.

Historien om Villa Grande

Det man i dag omtaler som "Villa Grande", er ikke den opprinnelige "Villa Grande" — det er nemlig egentlig en sveitservilla som ligger litt nedenfor Holocaustsenteret.

Forfatteren forteller at historien til begge disse bygningen starter med industrigründer Sam Eyde, som kjøpte tomten i 1917 — for å bygge en flott villa i jobbetiden under første verdenskrig.

I 1918 ble han lei av Aker kommunes byråkrati og solgte hele greia til en virkelig "jobber", nemlig skipsreder Henrik Østervold fra Bergen. Han hadde tjent seg rik under krigen, og da må en jo ha en skikkelig bolig.

Men i motsetning til de andre jobbetidsvillaene, tok byggingen lang tid, og familien Østervold flyttet midlertidig inn i den egentlige Villa Grande — sveitservillaen nedenfor, som var, og er, ganske beskjeden.

I 1919 stoppet arbeidene opp. Det er noe uklart hvorfor, men sosial uro og streiker kan ha vært grunnen. Skipsrederen fikk økonomiske problemer, og muligens hjemlengsel, og solgte hele området, som han kalte Grande Gaard, inkludert sveitservillaen, til Aker Kommune i 1921.

Quisling tar over huset i 1940

Etter salget ble sveitservillaen brukt som skole fram til Bygdøy fikk en egen skolebygning i 1926, men det uferdige hovedhuset forble uferdig i hele 20 år — og var tilholdssted for guttegjenger og smuglere i forbudstiden.

I 1926 tok skipsreder Wilhelm Wilhemsen initiativ til å legge Meteorologisk institutt til bygningen. Men initiativet strandet, og i prosessen ble den statens eiendom. Ingen udelt fordel for staten: Bygningen lå brakk, bokstavelig talt, frem til 1940.

Da fattet Vidkun Quisling interesse for huset. I en lang og kostbar prosess, som er levende beskrevet i boken, ble huset satt i stand som bolig for "Føreren", og her ble det ikke spart på noe. Budsjettene sprakk igjen og igjen — og det var et høy forbruk av materialer som var mangelvare i krigssituasjonen. Maria Quisling hadde bestemte og dyre meninger.

Men den egentlige sjefen i Norge var jo Terboven. Og han var ingen venn av Quisling — for å si det pent. Derfor er det et stort under at ikke Terboven stoppet prosjektet. Boken gir noen teorier, men ikke det endelige svaret.

Quisling kalte eiendommen "Gimle"

Stenseth forteller at man på denne måten kan si at Quisling ranet det norske folk for ressurser i en krisetid. Men han ranet også enkeltpersoner. Han var nemlig en entusiastisk samler av kunst og antikviteter, med spesiell forkjærlighet for slagur.

Her tar forfatteren utgangspunkt i familien Watchmann, en antikvitetshandler, med forretning i Tordenskiolds gate. De ble sendt til Tyskland med «Donau» og kom aldri tilbake. Quisling kjente til forretningen og sikret seg verdifulle gjenstander til "Gimle", som han kalte stedet.

Stenseth mener Quisling må ha visst at familien Watchmann ikke ville kom tilbake. Han var nemlig veldig rask med å sikre seg godbitene fra familiens bo. Altså visste han at jødene ville bli drept i Tyskland.

Under rettssaken i 1946 påstod Quisling at han ikke visste, men nettopp det at han sikret seg Watchmanns eiendeler så raskt ble en av de mange spikrene i hans kiste.

Og han unnlot heller ikke å forsyne seg på Slottet. Da Kong Haakon og Kronprins Olav var til middag på Gimle i 1945, kjente de igjen flere gjenstander.

Mange helsesøstre er utdannet på Villa Grande

I 1945 ble huset brukt av General Thorne og hans stab, som skulle sørge for en ryddig maktovertagelse. Som kjent gikk det over all forventning, til tross for at det var 300 000 bevæpnede tyske soldater i landet.

Etter at Generalen og hans folk hadde reist, var huset residens for den franske ambassaderåden, som attpåtil var adelsmann. De var veldig populære – i motsetning til den forrige familien.

Senere ble det gjort et forsøk på å lage luksushotell, men planene strandet, før det ble sykehjem. Stedet forble i helsevesenet, som skole for helsepersonell. Mange helsesøstre er utdannet her, og siden mange kom utenbys fra, ble det bygget et hybelbygg nedenfor.

Foreslår senter for studier av holocaust

Slik fortsatte det til helsevirksomheten opphørte rett før årtusenskiftet. Det var snakk om å selge stedet, og mange såkalte eiendomsutviklere siklet etter det. Da griper General Bjørn Egge – ikke sverdet – men pennen.

I en kronikk i Aftenposten i 1999 foreslår han å gjøre området til et senter for studier av holocaust. Han hadde selv sittet i en tysk konsentrasjonsleir og visste hva det innebar. Ideen var ikke ny — allerede i 1997 var det lagt frem planer om et slikt senter. Men Bjørn Egge koblet forslaget til Gimle, eller Villa Grande, som han selv bodde like ved.

Generalen fikk det som han ville, og senteret var i gang i 2001. Hybelbygget, som på folkemunne ble kalt «søsterhjemmet», ble solgt og bygget om til leiligheter som en del av finansieringen.

–– Får fram det patetiske og pompøse ved Quislings prosjekt

Under presentasjonen på lanseringen av Stenseths bok plasserte professor Hans Fredrik Dahl huset i et historisk perspektiv. Fra jobbetiden, med ufattelig rikdom på få hender, via krigen og jødeforfølgelsene, frem til dagens Holocaust-senter.

— Det er et monument over dobbeltmoral, sa han.

Seniorforsker ved holocaust-senteret, Terje Emberland, mener at Bodil Stenseth, med boken, har maktet å få frem det patetiske og pompøse ved Quislings prosjekt. Han trakk også en parallell mellom Gimle og Wannsee-villaen, hvor den endelige løsningen for jødene ble planlangt, selv om beslutningene i sistnevnte var uendelig mye mer katastrofale. På Gimle var det mer drømmerier.

Boken gir oss historien om en bygning med veldig brokete fortid, fra jobbetiden og frem til i dag. Den inneholder mange bilder — flere av dem fra privatpersoner.

Se flere bilder fra lanseringen av boken: