Et teaterstykke fra Teater Manu, om nazismens rasehygiene, gjør suksess og settes opp i USA

Gråtende hender er et teaterstykke som tar for seg de døves kår under nazismen, basert på faktiske historier og hendelser.

Forestillingen er å regne som et «doku-drama», ledsaget av projeksjoner og en forteller. To skuespillere bærer frem historier på vegne av mange enkeltskjebner, alt flettet sammen til én fortelling. Alle karakterene bruker tegnspråk, men stykket fortelles av en stemmeskuespiller for oss hørende.

Møtte ti døve overlevende

Hans og Gertrud er hovedkarakterene. De er fiktive, men samtidig er alt de forteller hentet fra intervjuer i Israel, der regissør Bentein Baardson møtte ti døve overlevende. Han kaller forestillingen uvanlig, da ingen dikter opp noe. Alt er hentet fra virkeligheten, noe som gir en særegen nerve i forestillingen. Det er rett og slett en av de største kvalitetene i stykket.

• Les også: Tale ved motstandsmannen Harry Sønsterøds båre

Hans, ypperlig portrettert av Ronny Patrick Jacobsen, blir medlem i SS’ motorsykkeltropp for døve, helt frem til det kun blir plass til de «rene», noe som resulterer i at han blir sendt i konsentrasjonsleir. Gjertrud, også sterkt fremlagt av Ipek D. Mehlum, jobber som lege under den forstyrrede og sadistiske Josef Mengele. Hun ender i samme leir på grunn av sin jødiske bestemor.

Sterk innlevelse

Teater Manu, Norges ledende tegnspråkteater, på Rodeløkka, har gjennom årene opparbeidet seg et omfattende arkiv av dokumentarisk materiale og har gjennomført intervjuer med overlevende fra Holocaust. De har også hentet inspirasjon fra Holocaustmuseet i Berlin, Jerusalem og Oslo. Faktamengden er enorm. Likevel fremstår forestillingen oversiktlig.

• Les også: Jødisk Museum i Oslo vil gi ungdom bedre kunnskap om antisemittisme

Scenografien er minimalistisk, men effektiv. Videoprojeksjoner av stillbilder får mer plass enn kostyme og drama på scenen, men historiene er så sterke at man ikke savner noe.

Jacobsen og Mehlum spiller med dynamikk og sterk innlevelse i kropp, mimikk og hender. Vantro og raseri holder liv i karakterene i umenneskelige situasjoner. Derfor er også stykket til tider vanskelig å se på, men viktig. At dette har skjedd, er noe vi aldri kan minne oss selv på ofte nok. Gråtende hender klarer på sjeldent godt vis å belyse alt det vi alle frykter og fungerer derfor avskrekkende.

USA-turné og filmatisering

Stykket har mottatt god kritikk og fått mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Det skal settes opp i USA i løpet av våren, og den erfarne regissøren Stein-Roger Bull har laget en filmatisering av forestillingen. Han sier at det var en utfordring å formidle tegnspråket i filmatisk form.

• Les også: Hvorfor besøker ikke flere osloskoler 22. juli-senteret?

Ideen om det «perfekte» mennesket var en stor del av nazismens ideologi. En ideologi nazistene brukte for å rettferdiggjøre at de fysisk handikappede og mentalt syke skulle henrettes, da det var for deres eget beste. De tok livet av tusenvis av uskyldige mennesker mellom 1939 og 1941.

Lovpålagt sterilisering

– Jeg var fullstendig uvitende om den lovpålagte steriliseringen av døve menn, kvinner og barn som fant sted i Tyskland allerede på 30-tallet. Jeg var heller ikke klar over at nazistene allerede den gang satte i gang systematiske tiltak for utryddelse av døve og anså dette som en naturlig del av deres rasehygieniske, eugeniske program, forteller Baardson.

Stykket er filmatisert og finnes på NRKs nett-TV.