DEBATT

Vi kommer nok alltid til å huske 2020 som annerledesåret, sier Rune Kvernmo. Her fra et folketomt Karl Johan.
Vi kommer nok alltid til å huske 2020 som annerledesåret, sier Rune Kvernmo. Her fra et folketomt Karl Johan.

Refleksjoner om fellesskapsånd og forståelse fra kjøkkenkontoret på Sinsen

Dagens konsensus er uforutsigbar og omskiftelig, og det er ikke lett å holde tunga rett i munnen for å vite hva man bør mene og gjøre til enhver tid. Vis derfor forståelse – det er lov å trå feil!

Publisert Sist oppdatert

Når det ser ut som verden ikke skal stå til påske, er det viktigere enn noen gang før å utvise solidaritet.

I likhet med mange andre, tester jeg en ny kontorløsning om dagen. Mens du leser dette, sitter jeg på kjøkkenet i leiligheten min.

Kontoret har visst flyttet seg hit på ubestemt tid. Av og til titter jeg ut av vinduet for å finne inspirasjon. Det lille som falt av snø i vinter er nå fullstendig borte. En og annen nabo lufter hunden sin, en og annen hund lufter eieren sin. Av og til krysser turgåerne hverandres stier, alle holder god avstand til hverandre.

Normalt er dette min favorittårstid. Melankolien som alltid setter seg i kroppen i skjæringspunktet mellom vinter og vår, begynner så smått å slippe taket. Innen de neste par ukene har kulde blitt erstattet av glede og forventning.

Glede over å se at knoppene springer, i år som i fjor og alle årene før, og forventning om enda varmere og lengre dager og enda grønnere gress og blader. Denne våren skulle liksom alt bli annerledes.

Annerledesåret 2020

Vi kommer nok alltid til å huske 2020 som annerledesåret. Den våren da alt sto stille og hang i løse luften samtidig. Våren da ingen visste hvor lang tid dette skulle ta, noe som syntes å prege alle beslutninger som skulle tas. Kanskje kommer vi til å tenke tilbake på 2020 som året der Det Norske Fellesskapet fikk seg en støkk.

Eller kanskje husker vi det heller som året der fellesskapsånden ble skjerpet. Det er rart med det, når man mister grunnen under beina sine, ender man opp med å famle litt før man endelig finner fotfestet. Sosialiteten vår tar nye former, takket være kreative sjeler der ute. Krisen har vist seg å være fruktbar grobunn for arrangementer ingen kunne forutsett.

En stresstest av dimensjoner

Sanntidsstrømming av konserter, quiz og yogatimer, er bare noen eksempler på aktiviteter som synes å ha økt i popularitet de siste dagene. Facebook-grupper som «Oslo hjelper Oslo» og «Bli med på Norges største dugnad. Ta en for laget» har titusenvis av medlemmer. Solidarisk balkong-klapping har bredt om seg som en ny fellesaktivitet. Når de sosiale spillereglene endres og de vante rammene innskrenkes, bobler nye samhandlingsformer opp til overflaten.

Jeg er nok ikke alene om å synes at det er vakkert å se det kreative og sosiale som springer ut av denne krisen. Det som viser seg å være en stresstest av dimensjoner for samfunnsstrukturer vi ellers tar for gitt, er også en perfekt anledning for oss alle å trene «halvfullt glass»-muskelen.

All den tid situasjonen føles håpløst uvant og usikker, viser det seg at vi tross alt evner å tilpasse oss nye omstendigheter ganske bra. Vi står fortsatt sammen, på mange måter tettere enn før, men helst på en meters avstand fra hverandre, og helst med håndsåpe lett tilgjengelig.

Ikke oss og dem

Statsminister Erna Solberg og helse- og omsorgsminister Bent Høie forsøker etter beste evne å ikle seg rollen som hele Norges fyrtårn, som vi andre kan navigere etter i røff sjø. Mange synes å mene at de gestalter rollen på en godkjent måte. Vi sitter alle i den samme båten som tilsynelatende driver retningsløst rundt.

For samfunnsvitere er det interessant å studere individ-orienterte vs. felleskapsorienterte mennesker med ulike verdenssyn. Det ligger stor verdi i å undersøke de underliggende sosiale mekanismene.

Det betyr imidlertid ikke at det nå er riktig å tegne opp streker i sanden mellom oss og dem. Er det en ting vi ikke trenger mer av, er det et polariserende offentlig ordskifte. Om du valgte å dra på hytta en dag, for så å innse dagen etter at det var i strid med gjeldende forholdsregler, betyr ikke det at du har en «laissez-faire»-holdning til lovverket som sådan.

De av oss som kjøpte mer enn én pakke dopapir da panikken bredde seg for en stund siden, er helt og holdent menneskelige.

Vis forståelse – det er lov å trå feil!

Dagens konsensus er uforutsigbar og omskiftelig, og man må holde tunga rett i munnen for å vite hva man bør mene og gjøre til enhver tid. Når Høie oppfordrer til å tone ned kjeftbruken på de av oss som trår litt feil, er det klokt og brobyggende.

Situasjonen er vanskelig nok som den er, om vi ikke skal gripe også denne sjansen til å skape større avstand mellom folk. Det bør være takhøyde for en og annen dårlig avgjørelse, så lenge de oppveies av de kloke vurderingene.

Om vi nå krummer nakken og gjør jobben som ligger foran oss, kan vi feire med betingelsesløs styrke når alt er over. Men det krever innsats og solidaritet fra hver enkelt av oss.

Hvis vi drar lasset sammen, vil 17. mai-feiringen i 2021 komme til å gi gjenklang langt utover landegrensene.