En visesang i anledning rettsaken mellom Eirik Jensen og Gjermund Cappelen

Balladen om Eirik Jensen: Sal 250 - Løgn og sannhet — hvit og svart.

Åpen rett: Fenomenet føles like absurd hver gang jeg går inn i sal 250 i Oslo tinghus.

Vi er vant med å holde krangler og konflikter i den private sfære, trygt skjermet for uønsket innsyn. Bor vi i 1. etasje, limer vi matt folie over vindusglassene. Det er få som krangler åpenlyst på bussen. De andres blikk er en faktor som medfører skam. Rettsaken mot Eirik Jensen og Gjermund Cappelen er Norgeshistoriens lengste, og hele Norge er invitert, onkel Rolf, tante Fatima, du og jeg.

Dommer Kim Heger gnir seg i øynene og kveler gjespene fra dødsriket. Det ser ut som han er inne i tjueførste episode av Narcos, og helst vil legge seg og sove. Meddommerne gleder seg til pausene for å kunne sjekke facebookfeeden og klatre til neste nivå i Candy Crush. Elden sitter og blotter sin nådegave, en kaninaktig ADHD, øynene bak brilleglassene spretter listig over papirsnøen, titter opp: Rev?

Åpen rett: Eirik Jensen er sliten. Hundre øyne graver ut rynkene hans, en etter en. Hestehalen er borte, giljotinen tok den. Gjermund Cappelen er jovial, og imponerende spontan, irriterende sympatisk. De blå øynene, vakre! Blåøyd? Smak på det adjektivet. Benedict de Vibe sitter i borteste periferi og kler den sorte kappen altfor godt; en ro i ansiktet som gir triatlon-assosiasjoner. Og datteren hans: Hvem er hun? En hårbleket Magica fra Tryll, halvsøsteren til Celine Midelfart, Askepott eller stesøsteren?

Åpen rett: Breivik var her. Dokkemannen. Perversjonens yppersteprest. Morderen. «En av oss». Ja, liksom. Åsne er flink, men helt på jordet. Jensen-saken er en bagatell i forhold, det handler bare om hasj, et mildt rusmiddel. Ok, litt cash. Ingen har dødd her. Det er vanskelig å erkjenne, når man går inn i sal 250. Men, kjenn etter: Alvoret her er faktisk ganske lett. Blant publikum finner vi en del gamle tanter som har tatt turen for å fylle eget liv med mening, i stedet for akvarell- og språkkurs. En og annen skoleklasse. Ansiktene tunge og alvorlige! Slapp av, vakre norsk ungdom! Man kan alltids se et par episoder av Skam for å trygge nattesøvnen. På pressebenken: informasjonsarbeiderne, Inge, Martine osv. – alvorlige og motiverte fotsoldater for den fjerde statsmakt.

Vi er inne i Norges bukspyttkjertel, og alle lurer på om hva som er sykdom og hva som er medisin. Bob Dylan ville lagd en bra låt av dette. En sang renner gjennom hodet mitt, Jørn Simen Øverlis «Løgnen og sannheten», fra russeren Vladimir Vysotskijs original:

Sannheten gikk ut på byen i fineste stasen

Hadde pyntet seg vakker for alle som hun gikk forbi

Løgnen som så dette, hveste med verste grimasen

Kom inn til meg, jeg byr både på kost og losji

Den blåøyde sannheten slo til og trippet inn døra

La seg i senga og sov som et barn om en stund

Løgnen dro av henne dyna og gned seg i henda

Planen sin fant hun på vodkaflaskenes bunn

Lov og rett er like kult i LA som i Oslo. Dette er Stoltenbergs «åpenhet». Den er iskald, varm og helt institusjonell. En bred, dyp og sann åpenhet. Her er det! Åpen rett!