"Blankekongen" dro på fisketur i Nordmarka og kom hjem forlovet

HAMMERS FISKETUR: Fluefisker Bård Hammer har vært på fisketur i Nordmarka, som denne gangen inneholdt ett og annet vak, en liten ørret og et frieri.

Bård Hammer, eller Blankekongen, som han liker å kalle seg selv, er en entusiastisk fluefisker i Nordmarka og Østmarka. Han har fisket siden han var guttunge og bruker så mye tid som mulig med bikkja og fiskestanga. I etterkant skriver han sine fiske- og turhistorier. «Hammers fisketur» er en fast spalte i VårtOslo.

Endelig var det tid til å komme seg ut en tur i marka. Etter en lang frokost og fiskeutstyrspakking kom vi oss i bilen og satte kursen mot Skar. Målet var Rypetjern.

Det blåste litt mye, men jeg satset på at det kom til å gi seg i løpet av ettermiddagen. Jeg hadde med meg Sunniva, som ser ut som om hun har stjålet en globus og prøver å gjemme den under jakka. Hun holdt godt følge oppover mot Øyungen.

Det var mye vann i marka, men med et rådyrs grasiøsitet hoppet jeg lett og ledig imellom pyttene og over bekker, og kom meg tørrskodd opp til Rypetjern. Selv med utgåtte jaktstøvler. Sunniva hadde slagstøvler. Det var lurt.

Satte nesten brødskiva i halsen

Det var på tide med en brødskive og en kaffekopp da vi kom fram. Med basecamp på en liten høyde hadde jeg god utsikt over den nordre delen av vannet. Det var fortsatt unødvendig mye vind, men det tok ikke lang tid før jeg så et vak.

Innerst i kroken sto det en fisk og plukket insekter som blåste inn. Jeg satte nesten brødskiva i halsen, og brant meg i munnen da jeg skulle forte meg å få i meg kaffen.

På grunn av vinden dro jeg #3-stanga ut av stangtuben. Prototypen på en Streamstixstang som forhåpentligvis kommer i produksjon til våren. På den har jeg en Hardy Duchess 2/3/4 med Guideline presentation. Et oppsett jeg er ordentlig fornøyd med.

Jeg satte på en ny fortom og i enden en stor sort maur, kastet ut og ventet. Mauren drev innover hvor det hadde vaket, og det hadde ikke gått et minutt før den ble borte i et jafs. Med mesterlig timing satt tilslaget som det skulle og det var bare å dra inn en fin liten ørret.

Følte meg som verdens beste fluefisker

Jeg pleier stort sett å sette ut igjen fisken, men Sunniva fikk smaken på nyfisket ørret da vi var på fjellet i sommer, og jeg ble beordret til å ta med fisk hjem. Jeg er motstander av oppdrettsnæringen slik den fremstår i dag, og boikotter derfor oppdrettsfisk. Ikke er jeg særlig glad i hvit fisk heller.

Da er det greit å ta med fisk hjem iblant for en sjelden fiskemiddag. Jeg tok derfor livet av fisken før den uvitende fikk posere for kameraet. Med fisk på først kastet følte jeg meg omtrent som om jeg var verdens beste fluefisker. Og etter et par kast til så beit det på en fisk til. Men om den ikke tok ordentlig eller jeg var litt tidlig med tilslaget er uvisst. Som vanlig skylder jeg på fisken. Flua kom hvert fall ut av vannet uten en fisk på.

Etter det var det ganske dødt. Jeg tusla rund for å finne vak, men det var ikke lett å bevege seg på flytemyra etter så mye nedbør. Mer enn en gang måtte jeg ned i knestående for å grave etter en crocs som sto igjen et stykke ned i myra.

Et frieri i Nordmarka

Men jeg hadde også andre tanker i hodet. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å fri til Sunniva da vi var på ferie, men den ble amputert da vi fikk et seriøst datavirusutbrudd på jobben og jeg måtte reise hjem for å jobbe

Så mens flua lå på vannet prøvde jeg å finne en liten blomst jeg kunne flette en ring av. Det var ikke lett, men til slutt fant jeg en fin liten gul blomst som var flettevennlig. Jeg laget en ring og karet meg tilbake rundt vannet. Det var en lang tur og pulsen var høy. Ikke fordi det var så langt å gå, men fordi jeg kjente at for hvert skritt jeg tok kom jeg nærmere en situasjon jeg ikke ville føle meg så komfortabel i.

Da jeg kom frem klarte jeg ikke å si noe. Sunniva lurte på hva jeg hadde i hånden. “Ehm, ikke noe”. Er det noe galt? “Nah” Hva er det? “Ehhhh”. Og så klarte jeg å stotre fram et frieri mens jeg rakk frem den fine gule blomsten jeg hadde laget ring av.

Sunniva begynte å gråte og sa ja. Vi satt og holdt hverandre i hendene og snakket litt før det var tilbake til viktigere ting: Fiske.

Dramatisk tur hjemover

Det hadde løyet en del og det var ett og annet vak, men jeg fikk ikke tippeten til å synke. Jeg gned den inn med mud, men ned ville den ikke. Det virket nesten som om mud-en gjorde at den fløyt bedre. Ikke hadde jeg med meg fluorcarbon tippet heller. Så etter en del “bare ett kast til” og “skal bare prøve denne flua” uten resultat, var det på tide å komme seg hjemover.

Innen vi kom ned til Øyungen hadde det begynt å bli mørkt. Plutselig skrek Sunniva bak meg. Det var en ubehagelig følelse å snu seg rundt og se min gravide kjæreste, nei forlovede, ligge på bakken etter et fall.

Jeg styrtet tilbake og vred henne over på siden for å få av sekken. Heldigvis var det ankelen som hadde fått seg en smell og hun endte opp med et par dager på krykker og bruker fortsatt skinne.

Men jeg må si det var en fin sensommerdag i marka.

Saken ble først publisert i spalten "Hammers fisketur" i Fiskeavisen.