Azzam-familien
Familien Azzam flyktet fra et krigsherjet Syria. Fra høyre: Amal, Nissreen Ali, Abdalsalam, Taheer, Osama, Mohammad og Umran Azzam. Foto: Boligbygg

Azzam-familien flyktet fra Syria til Frogner. – Nå vil jeg bli bioingeniør

I all hast pakket familien på seks med seg de viktigste tingene og flyktet fra hjemmet sitt. Samme ettermiddag ble huset bombet. Nå er flukten over for familien fra Syria.

Familien Azzam har fått et trygt hjem og vil skape nye minner på Frogner. Familien på syv sitter alle sammen i leiligheten som de har bodd i de to siste årene.

De yngste ligger henslengt foran TV-en og ser på tegnefilmer, mens faren og moren forteller om hverdagen i Norge og Syria. De eldste barna hjelper til med oversettingen fra arabisk til norsk.

– Vi hadde ikke noe valg den dagen vi dro fra hjemmet vårt i Syria, forteller far Abdalsalam Azzam.

Han virker alvorlig, men det tar ikke mange minuttene før hele ansiktet hans lyses opp av et stort smil. Abu, som han kalles, er et varmt menneske med både gode og vonde historier.

Tenkte på familien hele tiden

Da faren kom til Norge, var han helt alene. Han reiste uten familien, for at de skulle slippe alle farene en flukt over havet innebærer. Først reiste han til Tyrkia, så dro han med gummibåt til Hellas og Italia. Derfra tok han fly til Norge. Og paradoksalt nok var det her den tyngste perioden kom.

– Det vanskeligste var å være i Norge helt alene. Jeg tenkte bare på familien min som bodde i Libanon. Livet var tomt uten dem, sier Abu.

Nissreen Ali
Mor Nissreen Ali flyktet med mannen og barna til Frogner i Oslo. Foto: Boligbygg

Abu ser bort på kona når han forteller om tiden i Norge alene. Han var her et helt år uten familien. Gleden da han så dem igjen, var enorm. Det var først da de følte at alt ville ordne seg.

– Vi kom rett fra Libanon til Hedmark, forteller kona, Nissreen Ali.

– Det var minus 25 grader og snø. Barna lekte i snøen for første gang, vi kastet snøballer og bygde snømenn, sier hun og smiler når hun forteller om minnene.

– I Oslo er det veldig stille

Kort tid etter familien var samlet fikk de beskjed de om at de skulle flytte til Oslo. Der fikk de flytte inn i en av Oslo kommunes leiligheter på Frogner.

De ferske flyktningene i Oslo skal gjennom et introduksjonsprogram, noen skal på barneskole, ungdomsskole eller videregående skole. De skal trene på å leve i et helt annet samfunn.

Familien kommer fra et område sør for Damaskus som heter Yarmouk. Der bor det palestinske flyktninger som måtte forlate Palestina. Barna har levd hele livet i denne flyktningleiren, tett på tusenvis av andre mennesker. I Oslo er det veldig stille, synes de.

– Bortsett fra trikken! Vi hører trikken her, forteller Abu mens han ler.

Fårikål var ingen suksess

Harissa-kake fra Syria
Harissa er en søt kake familien er vant til fra Syria. Foto: Boligbygg

– Jeg trives veldig godt i Norge. Her kan hele familien være trygge. Det vanskeligste er språket. Jeg kan lese og skrive, men det er fortsatt vanskelig å snakke norsk. Når jeg behersker norsk, vil alt bli mye lettere, forteller mor Nissreen ved hjelp av en tolk.

Hun smiler og forteller gjerne om barna som hun synes klarer seg så bra. De går på skolen, får seg venner og lærer masse. Det gleder henne og mannen.

Deres eldste datter, Amal, vil gjerne bli bioingeniør, forteller Amal på klingende norsk, mens hun serverer te og det som i Syria kalles «harissa», en søt kake de er vant til hjemmefra.

Taheer og Amal Azzam
Lillebror Taheer med storesøster Amal, som drømmer om å bli bioingeniør. Foto: Boligbygg

– Men vi har også prøvd mange norske tradisjoner, sier Amal.

En yngre bror rekker opp hånda. Han snakker lavt, men fort og enga­sjert om turer til Holmenkollen, om da de prøvde skøyter i Spikersuppa og da hele familien dro til Nationaltheatret. De har til og med spist fårikål, men akkurat dét var ingen suksess.

Dro akkurat i riktig øyeblikk

Familien har kun noen få bilder som minner dem om deres gamle hjem. Men Amal vil gjerne vise hjemmet deres.

Hun har en video på telefonen. Amal viser kjøkkenet, badet og soverommene. Bare at kjøkkenet er dekket av støvet etter bombene. Møblene er ødelagt, og det ligger ting over alt som ble kastet rundt i bygget etter at bomben falt. Det er hull i vegger og tak.

Her var det Abdalsalam og Nissreen giftet seg. Her fikk de sine barn. Her lærte barna å snakke og gå. Her satt familien sammen alle kveldene rundt spise­bordet.

Familien Azzam
Familien Azzam den gangen de fremdeles levde i Damaskus. Foto: Boligbygg

– Å se alt ødelagt, det gjør vondt, sier Abu. Han priser seg lykkelig for at de valgte å dra akkurat den morgenen. For litt senere den dagen, kun noen timer etter de hadde flyktet ble hjemmet deres bombet.

Hva som hadde skjedd om de ikke flyktet den morgenen, det tør ingen tenke på.

Denne teksten har tidligere blitt publisert av Boligbygg.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer