Leif Kristian Olsen bodde ute i to år. Her er han utenfor Haralds hytte, stedet der Harald Grande bodde i 27 år og som nå er et kulturminne.
Leif Kristian Olsen bodde ute i to år. Her er han utenfor Haralds hytte, stedet der Harald Grande bodde i 27 år og som nå er et kulturminne.

Ingen kan lære oss mer om verdien av et hjem enn de som har levd uten

— Det er utrolig å tenke på at noen bodde her i så mange år. Det krever mye vilje, men det er jo også litt stusselig og trist, sier Leif, som selv har vært uten tak over hodet.

Publisert

Leif Kristian Olsen starter i bunn av alpinbakken, går opp de hundre høydemetrene mot toppen. Det har regnet sammenhengende i en uke. Stien er glatt og sølete, og går mellom våt gran og under nakne fjelloverheng.

Så ser han den, den lille bua på rundt ti kvadratmeter: Haralds hytte. Kledningen er et lappeteppe av gamle panelbord og forskalingsplater, og taket holdes oppe av noen tynne trestammer. Her bodde Harald Grande i 27 år, uten strøm, innlagt vann eller varmekilde. Selv kalte han det et hundeliv. Leif Kristian Olsen setter seg på en stein utenfor.

— Det er jo utrolig å tenke på at noen bodde her i så mange år. Det krever mye vilje, men det er jo også litt stusselig og trist. Noen tenker kanskje at det å bo uten forpliktelser gir en frihet. Sånn var det ikke for meg. Da jeg bodde ute tenkte jeg bare rus. Det er ikke mye frihet i det.

Mange besøker Haralds hytte, og skriver innlegg i gjesteboka. Leif Kristian Olsen gir sitt bidrag.
Mange besøker Haralds hytte, og skriver innlegg i gjesteboka. Leif Kristian Olsen gir sitt bidrag.

Fjern tanke

Leif Kristian Olsen kan noe om dette livet. I to år bodde han ute. Om somrene sov han i telt i skogen utenfor Oslo. Om vintrene overnattet han i byens parkeringshus. Nå står han foran Haralds hytte, eller Haralds bolig.

Fakta om Bybo:

  • Bybo, som drives Kirkens Bymisjon, disponerer 70 boliger med varige husleieavtaler.
  • De fleste beboerne har erfaring med rusavhengighet og psykisk sykdom.
  • Husene er ulikt bemannet, med en kombinasjon av fellesskap og individuell bistand.
  • Bybo har rammeavtale med Oslo kommune og støttes av OBOS, Husbanken og andre givere.

— Dette stedet gjør inntrykk. Når man bor ute er tanken på et hjem fjern. Når jeg sitter her merker jeg en takknemlighet for at den tiden for lengst er over, at jeg i det hele tatt kom meg ut av det, sier han.

Det lille plankeskuret er et kulturminne, og står som et minnesmerke over de som ikke fikk ta del i den sosiale boligbyggingen etter krigen. På 1950-tallet ble par og familier prioritert, mens enslige stilte sist i boligkøen. Noen var krigsseilere eller deltok i krigen. Mange slet med psykiske lidelser og rus, og flere av dem dro til skogs og satt opp egne skur. I 1964 slo kommunen ned på de boligløse. Skogens skur ble brent ned. Et av de få som ikke ble funnet var Haralds hytte.

Lett oppslukt

Vi har fått fyr på bålet utenfor hytta. På fjellet bak oss henger kjeler på spikere som er banket inn i steinen. Leif Kristian Olsen vokste opp i Bodø. Han forteller at han alltid har blitt lett oppslukt av ting. Han var en dyktig keeper i Bodø-Glimt, spilte trommer i band og var en god skytter, senere skarpskytter i Forsvaret. Like oppslukt ble han av rusen.

Hytte eller bolig. Stedet­ har mange navn, og er verken en fritidshytte eller en fullverdig bolig. Harald Grande flyttet hit fordi han ikke hadde noe valg. Etter hvert valgte han å bli boende.
Hytte eller bolig. Stedet­ har mange navn, og er verken en fritidshytte eller en fullverdig bolig. Harald Grande flyttet hit fordi han ikke hadde noe valg. Etter hvert valgte han å bli boende.

Storebroren var opptatt av hippietiden, og Leif Kristian Olsen lot seg inspirere. Han ble introdusert for hasj da han var 11 år, alkohol som 13-åring og amfetamin da han var 14. I slutten av tenårene reiste han til Oslo på to ukers ferie. To uker ble til 30 år. Han jobbet i helsevesenet, restaurantbransjen og som eskortevakt for kjendiser. Han hadde samboer, gode venner og naboer. Etterhvert tok rusen overhånd, og etter et samlivsbrudd falt bunnen ut.

Tok tid

Det tok allikevel lang tid før han innrømmet for seg selv at han var avhengig.

— Jeg satt på et bad på Sagene da jeg skjønte det. Jeg møtte blikket mitt i speilet og så en narkoman. Det var sårt, men også litt godt. Jeg innså at jeg var ute å kjøre, sier han.

Rusavhengigheten fortsatte. Han mistet boligen, og bodde i flere perioder på hospits. Der var det så urolig og utrygt at Leif valgte å leve ute, på gata, i parkeringshus og i skogen. Etter å ha kollapset tre ganger fikk han beskjed av legen at han måtte ta et valg om han ville leve til han ble 40. Han valgte livet, og begynte på den lange veien for å bli rusfri.

Haralds bolig ligger godt skjult, og er en av få plankeskur som ikke ble brent ned av kommunen. Riksantikvar Hanna Geiran var med å gjøre stedet til et kulturminne, og blir berørt hver gang hun besøker stedet.
Haralds bolig ligger godt skjult, og er en av få plankeskur som ikke ble brent ned av kommunen. Riksantikvar Hanna Geiran var med å gjøre stedet til et kulturminne, og blir berørt hver gang hun besøker stedet.

Han startet med arbeidstrening på Grünerløkka, hvor han fikk kontakt med Safir Frivilligsentral. Han deltok på opprydning av Camp Hudøy, Kirkens Bymisjons sommerleir for barn. Der traff han sin nåværende samboer. Etter hvert flyttet de til Arendal. For to år siden flyttet de inn i egen leilighet. Det har vært en lang reise.

— En bolig betyr enormt mye. Bare det å ha en plass å gå til som jeg kan kalle et hjem, en plass å trekke seg tilbake på, et trygt sted. Det har en verdi.

Åpen hytte

Bålet er i ferd med å brenne ut. Leif Kristian Olsen går inn i den lille hytta som alltid står åpen. På sengebrisken ligger en avis fra 1980-tallet, fra da Kåre Willoch var statsminister. I vinduskarmen ligger det briller og barbersaker, og i hjørnet står tomflaskene. Olsen ser i gjesteboka. På en av sidene står det: «Utrolig, litt flaut hvordan samfunnet ikke tok bedre vare på de krigstraumatiserte etter andre verdenskrig» og «viktig minne å ta vare på».

Ordfører i Oslo, Marianne Borgen, mener at Haralds bolig er en form for beklagelse for de som ikke fikk et tilbud om bolig.
Ordfører i Oslo, Marianne Borgen, mener at Haralds bolig er en form for beklagelse for de som ikke fikk et tilbud om bolig.

Da Haralds bolig ble innviet i fjor, var det av representanter for de samme myndighetene som en gang brant hyttene ned. Ordfører Marianne Borgen var med på innvielsen, og mener stedet er en påminnelse om hvordan byen ikke alltid har greid å ta vare på alle sine innbyggere.

— Det er ulike grunner til at folk sliter. At vi ikke alltid har klart å tilby et trygt og godt hjem, er ikke bra nok. For meg er dette kulturminnet en form for unnskyldning, sier Borgen.

Det er lenge siden boligmangel tvang folk ut i skogen, men hun mener behovet for å finne nok boliger er like aktuelt.

— En by og en nasjon blir målt på hvordan vi mottar og behandler de mest sårbare i samfunnet vårt. Det å ha et trygt hjem er en sentral menneskerett. Det ble begått en urett ved at vi ikke klarte å tilby alle en bolig, og vi må passe på å ikke gjøre slike feil igjen, sier hun.

Et startpunkt

Tiden da hyttene ble satt i brann i skogen var også et startpunkt for Kirkens Bymisjons boligsosiale arbeid. Behovet for bolig var akutt på 1960-tallet og Kirkens Bymisjon gjorde om passasjerbåter til husbåter for akuttovernatting. Noen av dem lå til kai i Bjørvika fra 1961 til 1984, parallelt med Harald Grandes tid i Grefsenåsen. I dag tilbyr Kirkens Bymisjon både akuttovernatting og varige boliger, blant annet gjennom tiltaket Bybo.

— For meg er et hjem det stedet der du skal få være den du er. Det er noe Bybo har forsøkt fra starten. Vår visjon er at Bybo skal være et sted der folk kan leve livet sitt, med trygghet og den støtten de trenger, sier Unni Sandodden, sosialarbeider i Bybo.

Et hjem er et sted der du skal få være den du er, mener Unni Sandodden i Kirkens Bymisjon, Bybo.
Et hjem er et sted der du skal få være den du er, mener Unni Sandodden i Kirkens Bymisjon, Bybo.

Bybo har flere utleieleiligheter i Oslo, som tilbys til personer som grunnet rusavhengighet, psykisk lidelse, isolasjon eller dårlig økonomi har utfordringer med å ha en bolig over tid.

— Det er lett å si at alle skal ha bolig, men folk trenger ulike typer leiligheter og hus, og Bybos tilbud er nødvendig for noen. De ansatte og beboerne har vært her lenge og kjenner hverandre godt. Det er viktig for å få til en god oppfølging, sier Sandodden.

Felles frokost

I en bygård i Oslo, noen kilometer fra Haralds hytte, baker en av de ansatte i Bybo brød. Beboere kommer innom for å ta en kopp kaffe, spise eller slå av en prat. Kim Helene Jørgensen har bodd her i 11 år.

— Jeg har et sted, en leilighet som er min, og jeg må ikke ut etter et år eller tre. Det er en lettelse å kunne bo her så lenge jeg vil.

Livet på hospits er et fjernt minne.

— Det er stressende å bo på hospits, med banking på dører døgnet rundt. På fellesvaskeriet måtte jeg passe på klærne mine, så de ikke ble stjålet. Her er det rolig, det er folk som bryr seg og jeg føler meg hjemme, forteller Kim Helene Jørgensen.

Hun beskriver situasjonen før og nå som to forskjellige liv. Overgangen tar tid.

— Det er ikke bare å slutte å ruse seg, flytte og så blir alt bra. Man må snu om på alt. Hjernen er som en computer, hvor du må bytte ut noen deler for å endre tankegangen, sier hun.

Kim Helene Jørgensen har hatt egen leilighet, et eget hjem, hos Kirkens Bymisjon, Bybo i Oslo, som tilbyr husleieavtaler på ubestemt tid, med tett oppfølging.
Kim Helene Jørgensen har hatt egen leilighet, et eget hjem, hos Kirkens Bymisjon, Bybo i Oslo, som tilbyr husleieavtaler på ubestemt tid, med tett oppfølging.

Bolig på pensum

Kim Helene Jørgensen omtaler det som en skole, hvor mestring av livet i egen bolig står på pensum.

— Du lærer å vaske klær, lage mat og holde leiligheten i orden. Nå er det snart jul, og det å kjenne på den mestringsfølelsen, at man takler dette livet, handler inn mat, at økonomien er i orden, det er så utrolig viktig, sier hun.

Det er gode og dårlige dager. Kombinasjonen av å ha en egen leilighet, ha mulighet til oppfølging og et valg om fellesskap når man trenger det, hjelper.

— Det er greit å få ut litt. Har du har sosial angst får du følge av en som jobber her i butikken. Vi kjenner hverandre godt. Og det er fint å prate.

En større historie

Riksantikvar Hanna Geiran har tatt turen til kulturminnet Haralds bolig. For hva er egentlig stedet et minne om?

— Et kulturminne trenger ikke å være et slott, men det må fortelle en viktig historie. Det er viktig å se dette stedet. Det gjør noe med deg. Og man kjenner på hva det betyr å ha et hjem.

Geiran bor selv i området, og kjenner Lillomarka som sin egen bukselomme. Trodde hun. Det var barna hennes som fortalte om Haralds bolig, etter en klassetur. Hytta gjorde et så sterkt inntrykk at hun der og da bestemte seg for å bidra til bevaring.

Riksantikvar Hanna Geiran mener Haralds hytte forteller en større historie enn seg selv, og representerer en del av historien som sto i fare for å bli glemt.
Riksantikvar Hanna Geiran mener Haralds hytte forteller en større historie enn seg selv, og representerer en del av historien som sto i fare for å bli glemt.

— Dette stedet forteller en mye større historie enn det lille plankeskuret skulle tilsi. Hadde kommunen funnet og brent hytta i 1964 ville den forsvunnet ut av bevisstheten vår, nesten umerkelig og uten spor. I stedet har det blitt en del av historien. Når man er her skjønner man betydningen av det, sier hun.

Som natt og dag

Leif Kristian Olsen er i dag bosatt i Arendal, og er aktiv i gatefotball, er keepertrener på det lokale fotballaget og trener landeveissykling. Målet er å delta med Kirkens Bymisjon i Arctic Race, et 650 kilometer langt ritt på fire etapper. Det har vært noen bølgedaler, men livet er bedre nå. Årene ute med rusavhengigheten er et fjernt minne.

— Når jeg tenker tilbake på de årene jeg bodde ute er det som natt og dag. Nå har jeg et eget hjem. Da visste jeg ikke hvordan jeg skulle kom ut av rusen. Det er et liv jeg ikke vil tilbake til, sier han.

Denne saken har tidligere vært publisert i Magasinet BY.

PS: Denne saken har du fått lese gratis. Vi håper at du syntes den var bra. Vi lever av og for oslofolk. Tegn et abonnement, slik at vi kan fortsette å lage god journalistikk som engasjerer og rører deg, der du lever. Til deg som allerede abonnerer, tusen takk.