Vår anmelder ser på serien Atypical, om en familie med et Asperger-medlem, og hører hva de med Asperger selv mener om den.
Jeg har skrevet om en del kinofilmer i det siste, men valgte denne gang å skrive om en serie som heter "Atypical" - en Netflix-serie som hadde premiere 11. august.
Den handler om en 18 år gammel gutt, Sam (Keir Gilchrist), som går på skole og har Asperger. Serien tar for seg alle hans opp- og nedturer. Det er flest av sistnevnte, noe serien åpenbart gjør bevisst. Er det sånn at det er vanskelig å leve med Asperger? Ja, i hvert fall i følge denne serien.
Samtidig som den har en lett og til tider humoristisk tone, tar serien opp lidelsen med respekt. Den fungerer opplærende, men samtidig underholdende, og man blir glad i karakterene fra første stund.
Handlingen foregår i all hovedsak rundt hovedpersonens liv, søsteren hans, som ikke har Asperger (for hver tiende gutt, blir det født én Asperger-jente), moren og faren. Vi blir også godt kjent med hverdagen til foreldre med Asperger-barn, og hvor vanskelig det er/kan være.
Annonse
Lengselen etter kjæreste
Siden serien tar opp et såpass seriøst og sårt tema som Asperger og autisme, gikk jeg rett til kilden, og snakket med filminteresserte aspergere for å finne ut hva som er "riktig og galt" i serien.
Seriens første sesong handler i stor grad om Sam sin desperate jakt etter kjæreste, noe aspergerne jeg snakket med kan bekrefte at er en vanlig problemstilling.
Sam.
De fleste med Asperger har ofte problemer med, og veldig lyst til, å skaffe seg kjæreste. Dette bruker serien som et humoristisk element de fleste mer eller mindre kan kjenne seg igjen i. De har ofte problemer med å takle det sosiale spillet, og nettopp derfor får man inntrykk av at lengten etter kjæreste i stor grad også er en lengten etter nærhet.
Søster med bein i nesa
Søsteren (spilt av Brigitte Lundy-Paine) til Sam fungerer som en slags kontrast til Sam, og er den nærmeste i hans liv utenom foreldrene (spesielt moren). Søsteren har bein i nesa, og står opp for de som faller utenfor.
Hun har som nevnt ikke Asperger, og man får gjennom henne tydelige kontraster til Sam. Dette funker fint, og gjør at serien ikke blir for pressende med alle Sam sine utfordringer.
Sam og søsteren.
Et etterlengtet innsyn
Som dramaserie er den interessant.
Det finnes hundre dramaserier der ute, og man blir nødt til å velge, eventuelt faller man tilfeldig for visse serier. Det som gjør serien interessant er hvordan man følger en gutt med Asperger, og får innblikk i livet til en med Asperger, på en redelig måte.
Folk med Asperger har en tendens til å lukke seg for omverdenen, og er ofte sjenerte. Derfor får man et etterlengtet innsyn i hvordan det er å leve med diagnosen. Det er derfor også nærmest et must at serieskaperne har valgt å kjøre voice-over, så vi får ta del i tankene til hovedrolleinnehaveren. Dette funker på grunn av den lette og uhøytidelige stilen til serien.
Riktigere enn The Big Bang Theory
Aspergerne jeg har snakket med, sier at de er fornøyde med hvordan aspergere er fremstilt i serien. I kontrast til "Broen" og "The Big Bang Theory".
De sier at seriens feilaktige fremstilling ligger i at nesten alle symptomene er presset inn i samme karakter, hovedkarakteren, og at dette sjeldent er tilfellet i virkeligheten. Det er vanligere at man har én eller flere symptomer. Dette avhenger også av hvor på spekteret de ligger.
For øvrig sier de også at den ikke er direkte realistisk, men at den fungerer da det er fiksjon. Den tar samtidig opp flere av de vanlige problemene i en Aspergers liv, samtidig som den presser litt mange problemer inn i en og samme karakter. Serien fungerer allikevel bra for å skape et bilde av folk med Asperger, samt for å opplyse og skape forståelse.
Latterlig opptatt av pingviner
Det serien også gjør godt, er at den klarer å holde seg på den hårfine grensen mellom humor og drama.
Dette gjelder også hva gjelder Sam sine mange vaner, tanker og fascinasjoner. For eksempel er han latterlig opptatt av pingviner, et dyr som definitivt er morsommere i sin fremtoning enn for eksempel ørner eller løver. Det gjør at man kan humre, men det er ikke noe stygt i det.
Det er litt søtt at han er så opptatt av dette merkelige dyret, men det er samtidig en grunn til det - nemlig at de lever i Antarktis, at Antarktis er en ørken, noe de færreste kanskje vil tenke på det som.
I for eksempel "The Big Bang Theory" blir aspergere nesten latterliggjort, i tillegg til å bli feilaktig fremstilt. Her scorer serien høyt hos de med litt peiling på temaet.
Verdt å se, men ikke stor kunst
Samtidig som serien i seg selv er relativt interessant, er den som dramaserie ikke mer enn ok+.
Forholdet mellom hovedpersonen og omverdenen, og foreldrenes mange utfordringer, gjør serien verdt å se. Allikevel er det ikke stor seriekunst. Det er en lett fordøyelig serie, som anbefales å se når du ikke er ute etter noe tungt, men samtidig ikke er ute etter humor.
Alt i alt en bra serie, i mine øyne, samtidig kunne de gjerne utfordret seeren mer, og vært litt mer ambisiøse i stil og manus.
