Skal jeg ha plass i kirka må den ha rom for en skikkelig diger og romslig Gud

Jeg synes det er godt å gå i kirka. Det er godt å endelig etter så mange år rundt kirkeveggene endelig ha tatt turen inn i Vålerenga kirke.

Men om jeg skal ha en plass i kirka vår på ordentlig så trenger jeg at den har rom for en skikkelig diger og romslig Gud. En alle skal med Gud. En ikke no' knussel Gud. En som har plass til oss alle.

Så mange minner og tanker
lever i en menneskekropp
Knytter oss til stedet
der vi vokste opp
Kjærlighet til ei gate
til et hus og til en gård
Der vi brukte
våre aller beste år
Mange som sto der i parken
var døpt i kjerka en gang
Og hadde spasert nedover gulvet
til bryllupsklokkas sang.
Flammene dansa i kvelden
Lyste mot åsen bak
Da Vålerenga kjerke
fikk himmel'n sjøl til tak
fikk himmel'n sjøl til tak

Tekstutdrag fra Vålerenga Kjerke av Trond Ingebretsen

Jeg hører til uttafor en kirke

Det er ikke sant det der med at jeg ikke hører til i noen kirker i Oslo. Jeg gjør det. Eller rettere sagt, jeg hører til uttafor en kirke. På skolegården like ved. Der ungene står oppstilt og synger "Vålerenga kirke" for full hals og med en innlevelse som gjør at selv innbitte Molde-fans blir litt grøtete i halsen og stolte i hjertene sine og kommer litt fra Vålerenga de også, selv lenge etter at gentrifiseringen forlengst har sendt dem avgårde oppover til Groruddalen.

For barna som vokser opp på Vålerenga, de er ikke fra Oslo, ikke egentlig. De er fra Vålerenga. Og da blir mammaene det også. I alle fall litt. Og slik hører man altså til i Vålerenga kirke, selv om man aldri egentlig gikk inn. I alle fall ikke på gudstjeneste. Før nå. Lenge, lenge etterpå. Årevis etter at rakkerungene som sprang rundt kirkeveggene og sang for full hals har blitt store.

Det var i 1979 at den brant, kirka på Vålerenga. En taktekker hadde glemt igjen en loddebolt, og så tok det fyr i noe høstløv som lå i en takrenne. Arbeideren slukka det han så og brannvesenet antok at brannen var over og så... plutselig utpå ettermiddagen så stod altså taket i full fyr. Etterpå, da brannen var slukket så var det bare ytterveggene som stod igjen av Vålerenga kirke. Ellers var alt tapt.

Vålerenga kirke står ikke alene

Vålerenga er en bydel som begynte å bli utbygd i siste halvdel av 1800 tallet. Det lå da utenfor selve bygrensa og var derfor ikke begrenset av loven om murtvang fra 1624. En lov som tvang alle som ville bygge innenfor bygrensen til å bygge i mur.

På Vålerenga kunne de som bosatte seg bygge små trehus slik man kunne finne dem på bygda der mange av de som bosatte seg der opprinnelig kom fra. De fleste som bosatte seg på Vålerenga i denne perioden var vognmenn, håndverkere, dreiv småindustri eller med dyrehold. Etter 1878 og byutvidelsen, ble det bygget flere bygårder med utleieboliger, og det var nå flere industriarbeidere som bosatte seg i bydelen.

Vålerenga kirke, som stod ferdig i 1902, er en langkirke og ble opprinnelig tegnet av arkitektene Heinrich Jürgensen og Holger Sindig-Larsen. Etter brannen ble den imidlertid så ombygd at man nå nesten også må nevne arkitekten som bygde den opp igjen før den kunne åpnes på ny i 1984, Asbjørn Stein.

Blant annet ble kirken delt, slik at alteret nå kom midt i bygget, og man fikk en menighetssal foran. Men en ting har ikke endret seg. Kirkens idylliske plassering i Vålerenga park. Det er denne beliggenheten som gjør kirken til et så sentralt bygg på Vålerenga. Den står ikke alene Vålerenga kirke. Den er en levende del av bymiljøet, med unger som daglig løper lekende rundt kirkeveggene.

Jonsokfeiring i Vålerenga kirke

Jeg besøker Vålerenga kirke 24. juni. På Jonsok gudstjeneste med dåp og nattverd. Og endelig lærer jeg at Sankt Hans og Jonsok egentlig er 2 ord for akkurat det samme. Jeg har nok hatt en mistanke, jeg har bare ikke vært sikker. Sankt Hans er det danske helgennavnet for døperen Johannes, mens Jonsok stammer fra det norrøne Jonsvake eller altså våkenatt for Jon, en forkortelse for Johannes.

Frem til 1770 og "helligdagsreduksjonen" var denne dagen en helligdag i kirken, og selv om det var en kristen høytid, så var det i feiringen også et nokså stort element av det førkristelige blotet som ble feiret ved sommersolverv.

I Danmark-Norge og Storbritannia ble denne skikken svekket, mens i Sverige og Finland holdt den stand. Litt drukkenskap og bålbrenning på kvelden 23. juni har dog overlevd her også, selv om kirken nok ikke alltid har vært så glad for det.

Vi trenger ikke være perfekte

Men jeg skal ikke i fjæra for å brenne bål og holde blot. Jeg skal til Vålerenga kirke for å gå i gudstjeneste, og jeg er såpass sent ute at jeg nok aldri får vite om de gikk i prosesjon inn i kirka denne dagen eller om de lot det være.

Kirkeklokkene slutter å ringe lenge før jeg, i fullt firsprang, passerer Danmarks gate. Og da jeg sniker meg inn i kirka, så er de allerede godt i gang med å ønske velkommen.

Det fineste jeg vet med profeten Johannes er navnet hans, sier sogneprest Ingunn Rinde. Johannes betyr Gud er nådig. Og så forteller hun om hvordan gud er nådig og at vi ikke trenger å være perfekte for Gud.

Nåden er gratis, sier hun og vi kan komme til Gud, akkurat slik vi bærer små barn til dåpen. Vi er i guds favn. Gud gir. Og jonsok, det betyr at Gud er nådig. I nåden går vi sammen med den som er sterkere enn døden. Ta i bruk livet. Bli båret av guds nåde. Det er Johannes. Det er jonsok.

Johannes ryddet veien

Men Johannes selv, han var faktisk både streng og nokså pedantisk. En fundamentalist i rare klær der ute i ørkenen. Han bar på det tunge profetoppdraget. Han hadde et oppdrag om å peke på Guds vilje. Han sa i mot kong Herodes og havna etter hvert med hodet på et fat.

Johannes eget liv var ikke nådig. Hans oppdrag var å peke på det som skulle komme etter ham. Han var profeten som skulle rydde veien. I fengselet sendte han bud etter Jesus med ordene: "Er du den som skal komme eller skal vi vente en annen"?

Og Jesus bad disiplene gå tilbake til Johannes og fortelle dem hva de så skje. Om at de som satt nederst ved bordet ble flytta øverst, om at blinde fikk se. Jesus brukte ikke ord for å overbevise Johannes om svaret. Han bad dem bare om å fortelle om det de så skje.

En grusom religion

Religionene etter Abraham, kristendom, jødedom og islam, bygger mye på hverandre, og det har vært en rekke profeter som har vist vei. De har mye til felles. De bygger på mye av det samme.

Likevel krangler de. Dreper hverandre til og med. Kaller hverandre for uvitende og unådde. Sier at de er den eneste veien. Det er en tro jeg aldri kan bli med på. Jeg forstår den ikke. Jeg synes den er grusom og forferdelig. Det er ikke min religion.

Jeg vet ikke om moskeen fremdeles står eller om den er skada i krigen sognepresten forteller om i Damaskus. Den er regna som islams fjerde helligste sted, Umayyademosken, men før den ble moské så var den en kristen baselisk, viet til nettopp døperen Johannes på dette stedet.

I Cordoba i Spania finnes det tilsvarende en kjent katedral som tidligere var moské, La Mesquita. Hva om bønnen var like hellig, kjærligheten like stor i dem begge. Både før og etter?

Ikke påtving meg din vei

For meg har også denne uken vært fylt av vest-afrikansk kultur og historie. Folk krangler om det som for meg virker så selvfølgelig og enkelt. "Some call him Allah, some call him Adonai, some  call him Jehova, Jesus, Hiave, Buddah, Krishna. But he is one. Yes he is one. Like a tree with many branches. Many in one.", synger Alpha Blondy og nekter å la seg definere mer enn det.

Det er en religion jeg kan dele og forstå meg på. Lenger enn det strekker ikke min forstand seg. For meg er dette enkelt. Ikke noe å krangle mer om.

Jeg synes det er godt å gå i kirka. Det er godt å endelig etter så mange år rundt kirkeveggene endelig ha tatt turen inn i kjerka på Vålerenga, men har jeg en plass der? Om jeg ikke makter å forstå Gud på en annen måte enn hva Alpha Blondy gjør i sin sang? Om jeg ikke greier å ønske at andre må være som meg, tro som meg? Om jeg ikke kan forstå at det er noe min Gud kan kreve? Og er ikke det også troen på og tilliten til nettopp nåden? Til at Gud er stor nok og god nok til å romme oss alle.

Disse to: Johannes fundamentalisme og dette er min vei, min måte å tro på, det kan jeg leve godt med. Og jeg bryr meg lite om hvilken religion du tilhører og mener er rett. Men om du krever at din vei, at din fundamentalisme også skal være min og andres, at vi skal måtte leve etter dine regler og din forståelse, da steiler jeg.

En romslig gud

Jeg er bare ikke laga sånn. Jeg har prøvd, men jeg får det ikke til. Jeg kan ikke ha en Gud som er for liten til å romme oss alle, en Gud som krever at alle skal være like, tro på likt. Ja til og med kanskje bare tro.

Det er for meg en Gud som gjør vondt. En gud som klør og er for liten og for trang. En Gud med liten nåde. Nei, jeg trenger en skikkelig romslig og diger Gud. En som har plass til oss alle. En ikke no' knussel Gud! En Gud som virkelig er både diger og nådig.

Mens jeg sitter der på kirkebenken, er jeg nesten helt sikker. Jeg tror det er plass til en slik diger Gud i Vålerenga kirke. Jeg tror det er plass til en slik en i mange kirker. Egentlig liker jeg denne kirka vår nokså godt. Jeg tror den er stor nok.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.