Sjetteplassen reddet Ronny Deila. Neste år må prestasjonen bli bedre

Et lettelsens sukk gikk over Vålerengas nye praktstadion på Valle Hovin lørdag. En fortjent 2-1 seier over Ranheim sørget for at østkantklubben endte på en hederlig sjetteplass.

Den evinnelige syvendeplassen, som har ligget som en skygge over klubben de siste sesongene, var historie. Sportslig sett var serieavslutningen en liten opptur. Men likevel ikke nok til å glede flere enn den mest ihuga og trofaste fanskaren. Til det har årets sesong vært preget av for mange middelmådige prestasjoner fra Ronny Deilas utvalgte på gressmatta.

Klanen drømte om Europa

"Målsetting" har vært et mye debattert ord blant Vålerenga-fansen under årets sesong. Hva var egentlig realistisk å kreve i år. De aller fleste hadde et håp om Europa før sesongen startet. Det lille håpet ble ganske raskt slukket. Klubben selv har vært lite konkrete i snakk om målsetning.

Før sesongen snakket trener Deila om å gjøre det bedre enn i fjor, før han litt senere i sesongen snakket om å ta medalje. Utad har klubbledelsen valgt å være tause om hva som egentlig har vært klubbens mål for sesongen. Da sesongen ble blåst av lørdag kveld var det klart; sjetteplassen var årets uttalte mål internt. Og den ble møtt på seriens siste dag.

• LES OGSÅ: Dobbel Finne senket Ranheim i serieavslutningen

"Innsatsvilje" og "tæl" er to andre mye debatterte ord under årets sesong. Etter en heller dårlig seriestart med to stygge tap for Sarpsborg og Strømsgodset, bedret prestasjonene seg noe utover våren. Men den store jevnheten i prestasjonene uteble. I enkelte kamper kunne spillerne framstå som kandidater til seriemestertittelen. I andre kamper var det som om alt av innsats og vinnervilje var fraværende.

Til tider var det bare frustrerende å stå på tribunen på Valle og se på hva som foregikk ute på banen. I løpet av høsten ville onde tunger ha det til at Deila hadde "mistet garderoben". Og at det var det som var grunnen til noen ytterst uinspirerte fotballkamper under flomlyset i den nye storstua.

Mohamed Abu og Erik Israelson ble hentet inn for å forsøke å bedre prestasjonene, og en bedring ble det. De to har tilført midtbanen både mer defensiv klokskap, innsats og kreativitet. I tillegg har de gjort at unggutter som Felix Horn Myhre og Magnus Retsius Grødem har fått mer tillit sentralt på midtbanen. De to unggutta er produkter av det gode talentarbeidet i klubben. Neste sesong er det ikke utenkelig at de to, sammen med andre som den ekte Vålerenga-gutten Ivan Näsberg og lynvingen Aron Dønnum, vil komme til å spille nøkkelroller ute på gresset. I tillegg trår landets kanskje største keepertalent, Kristoffer Klaesson, sine hverdagssko på Valle.

• LES OGSÅ: Vestkantgutt fra Ullern og «bonde» fra Jæren er midtbaneframtiden hos Vålerenga

Kvalifisering til spill i Europa bør være målsetningen foran 2019-sesongen på Valle. I skrivende stund er Daniel Fredheim Holm og Enar Jääger ute av klubben. I tillegg er Abdisalam Ibrahim og Magnus Lekven trolig på vei ut. Da er det ingen tvil om at det kreves forsterkninger før neste sesong.

Spissplassen er den som er mest i behov for en ny spiller eller to. Sam Johnson har hatt en helt grei sesong og scoret tolv mål. Bård Finne, som egentlig er ving, scoret ti. Bak disse to har det derimot vært tynt med måltyver. Forsterkninger er påkrevd for å komme en ny sesong i møte. Også på back- og midtstopperplass kan det være kjærkomment med nye spillere. På midtbanen ser det relativt godt besatt ut.

Alt i alt kan Europa-spill for mange virke urealistisk. Men med godt treningsarbeid i sesongoppkjøringen, og noen inspirerte kjøp à la Abu og Israelson, skal vi ikke se bort fra at det igjen kan være mulig å følge Vålerenga rundt i Europa i 2020.